Yby-Yau er en ganske ny landsby. For bare 10 - 20 år siden var det bare noen hytter her, og en dårlig veg. Handelskaravaner av oksekjerrer, gikk her forbi, men nå har framsteget kommet også hit ut på landst hvor pay-tayytara indianerne tidligere nesten var eneherskere.

Kommer èn sørfra - fra hovedstaden Asunciòn som ligger vel 45 mil lenger sør - passerer en langs hoved-vegen hele tiden små hytter - de fleste laget av enkelt stokkverk, jord og gresstak.Med noen mils mellomrom passeres små landsbyer,og ca. 7 mil etter at vi er fraktet over elven Ypané - det er foresten nettopp kommet bru der - kommer en inn i Yby-Yau. Det første karakteristiske trekk er at husene er av litt bedre standard. På høyre side ligger flere små butikker,og så kommer en til bommen som alltid er stengt i regnvær.
Rett ovenfor denne bodde vår venn og nydøpte Hermes Soria,Han var skomaker, og bodde i et meget enkelt lite hus midt mellom to "restauranter" av heller tvilsom karakter, og etter trafikken å bedømme, og omtale,så var det to horehus. Det var ofte mye bråk. Minst en gang i uken var vi og hadde møte hjemme hos ham. Midt i allt bråket og musikken fikk vi forkynne Guds Ord - med det resultat at Hermes ble en kristen,og han ble døpt. Bare et halvt år senere døde han. Yby-Yau sentrum mistet: en av sin første evangeliske kristne.

Like nedenfor Hermes hus ligger en virkelig flott forretning, bygd av murstein, og malt fint. Det er ingen utstillingsvinduer, men tre store garasjedører står åpne, og hele butikken er således åpen, og diverse varer er stilt opp utenfor dørene. Stilen er typisk: huset ligner litt på en garasje ned høy forkant og skrått tak bakover.På veggene er det påmalt diverse reklame. Like bortenfor ligger den nyeste drivstoff-forhandler Pumpene ser elegante ut, men må drives for hånd. Her ligger også en av Yby-Yaus 4 barer. Like ovenfor bensinpumpen, men på den andre siden av vegen et riktig pent hus i mur: ANTELCO står det på et skilt,og her er alså televerket, så er vi heldig med linjen, og har tålmodighet, kan vi ringe til forskjellige steder.

Fra hver side av hovedvegen går det sideveger av varierende kvalitet. Alle vegene er selvsagt av jord, og flekkvis dekket av gress, og pyntet med møkk fra kyr, hester og andre dyr.

Når det er tørt og mye vind, kan det virkelig være brysomt å gå ute, for sandfokket kan bli temmelig tett,og sanden trenger selvsagt inn både mellom klærne - og inn i husene. Høns og hunder løper omkring og skaper en egen stemning med sin kakling og bjeffing. Like bak ANTELCO ligger en liten barneskole. Tiltross for at de fleste barna kommer fra fattige hjem med små resursser, så kommer de alltid rene til skolen. Guttene har alltid blå bukse og hvit skjorte, og jentens blått skjørt og hvit bluse, og som oftest en hvit frakk over, Det er obligatorisk for alle å bruke denne uniformen. Hvert åt innen nasjonaldagen den 15.mai, må alle ha skaffet seg utstyret,og det kan være en stor belastning for mange.

Rundt skolen ligger en hel del mindre hus, og ovenfor disse ligger det nye kommunehuset, som er under oppførelse. I samme området har misjonen fått en fin tomt hvor det skal settes opp et lokale, Det er allerede gravd brønn der, og tomten er inngjeret.

Etter som sideveiene fjerner seg fra hovedvegen blir de mer og mer gresskledde og ugress blir stadig større, og folk følger nå bare stier på vegen. Og vegene ender oppe i skogkant  hvor de svære lapacho-trærne.og andre treslag danner en skjærmende mur mot vest.  

Tilbake på hovedveien kommer vi til et kryss hvor veiene fører i flere retninger. Det er vestover mot byen Concepciòn ved elven Paraguay, og østover mot Pedro Juan Caballero på grensen til Brasil. Det er 22 mil nellom disse to. Sørover går vegen mot Asunciòn.

På andre siden av krysset ligger en rekke hus. Det er "Gomeria" hvor vi får lappet bilhjulene.og det trenqs ofte på disse dårlige vegene.Likeså er det et par butikker hvor det selges endel matvarer, klær og andre bruksting. Her ligger en av de største restauranter, og bortefor denne ligger Shell-stasjonen.

Vi svinger så til høyre.og kommer til en ny bom, og den er alltid nede, for her er det politi og toll-stasjon. Alle blir da stanset her, og eventuelt kontrollert, men som hjemme-hørende i Yby-Yau, slipper vi som regel fort igjennom.

På motsatt side av politistasjonen ligger enda en restaurant og pensjonat Der selges det til og med saft-is, og selvsagt Coca-Cola og andre mere nasjonale produkter. Her pleier bussen å stanse slik at folk får seg mat.

Like ved renner elven Yby-Yau som er badeplass både for mennesker, dyr og biler, og drikkevann. Elven renner i ytterkanten av Eben-Ezer - indianerkoloni. Så indianerne får forsyne seg først, og så folket i Yby-Yau. Det er jo så vist ikke alltid at indianerne får forsynes seg først!

Over elven går en fin og stor bru, og vi kommer til enda et spisested og pensjonat - "La Preferida" - "Den foretrukne" -. Her på høyre side av vegen ligger også "La Farmacia Santa Lucia" hvor en får kjapt diverse medisiner, parfymer etc. til en god overpris.

På venstre side av vegen ligger Yby-Yaus stolthet, vegvesnet  med et stort verksted, en hel bilpark, og dermed mange arbeidsplasser. Og det er vel riktig å si at vegvesnet fikk framgangen  med seg til Yby-Yau.

Men vi drar videre langs "Ruta 5" mot Pedro Juan Caballero. Langs vegen ligger en hel del små hus. Noen har gresstak, og andre har fått moderne takheller.

Vel oppe en lang bakke, finner vi enda et par butikker.Den ene er riktiq moderne med svære reklameskilt malt på veggene, og det er litt av hvert i hyllene.

På andre siden av vegen, rett ovenfor disse butikkene ligger landsbyens kapell: et fler-kantet blått hus med plass til 40-50 mennesker.  Her fins innen prest, men noen nonner bor her og driver endel sosialt arbeid blant befolkninqen. Og ved noen få anledninger har vi faktisk samarbeidet. Ved sidcn av kapellet er det laget en bane hvor det i helgen spilles fotball eller annet ballspill. Stort sett er det rolig rundt kapellet, men på store høytidsdager,og spesielt på dagen til San Antonio, Yby-Yaus store skyttshelgen, er det stor fest. Likeså er påsken en viktig høytid, og da er det mye aktivitet her. På Palmesøndagen kommer folk med palmablader for å få de velsignet, oq så plasseres de hjemme. På langfredag feires Jesu død med prosesjoner, og skuespill-lignende opptreden hvor en kan stå bundet til et kors, og det er pyntet med palmegrener o.l..

Men vi skal videre,og etter et par kilometer kommer vi til Eben-Ezer indianerkoloni. Inngangen markeres med et svært skilt hvor det står "Eben-Ezer. Mision Norma, Colonia Indigenista". Som vel kjent er stasjonen bygd med midler fra norsk utviklingshjelp "NORAD" -,og resultatet er blitt 4 bolighus, et ganske stort bygg som brukes som hospital og poliklinikk, sagbruk hvor det arbeider 6-7 menn, et par traktorer. en stor garasje,en Land Rover, samt vanntårn og lysagregat.

Her har misjonen fått skjøte på ca 1000 hektar skog hvor indienere som ikke har jord får komme å slå seg ned på. I tillegg er det med midler fra norske misjonsvenner reist en fin kirke,og det fins nå en menighet der med ca 35 medlemmer.