De
lidende ansiktene til indianerkvinnene
som vandrer omkring i Asunción,
hovedstaden i Paraguay, og byene
inne i landet, for eksempel
verdensbyen Ciudad del Este,
viser den umenneskelige diskriminering
som tusenvis av mennesker i
Latin-Amerika utsettes for.
I
et av møtene organisert
av CONAMURI (Nasjonalkoordinator
for arbeiderkvinner på
landsbygda og urbefolkningskvinner
i Paraguay) der flere enn 50
kvinner fra forskjellige grupper
møttes, er det blitt
uttalt at kvinnene lever i et
land der menn, men særlig
kvinner, barn og unge flytter
til hovedstaden for å
overleve på matrester
de måtte få.
Dette skjer i et land
som har to vannkraftverk, hvorav
ett er det største i
verden.
“I
Paraguay, må vi urbefolkningskvinner,
menn, unge, voksne og barn gi
opp litt av vår verdighet
og forlate de landområdene
som ble frarøvet oss
for over 500 år siden.
Vi diskrimineres på grunn
av våre skikker, vår
kultur, våre språk”,
sa de i en offentlig meddelelse.
Den
paraguayanske Nasjonalkongressen
godkjente imidlertid ved lovvedtak
allerede i 1981 Statutter for
urbefolkningssamfunn med målsetning
om å bevare sosiale og
kulturelle skikker
hos de urbefolkningsgruppene,
samt bedring av livsvilkårene
og reell deltakelse i den nasjonale
utviklingsprosessen.
Det
er praktisk talt ingen deltakelse
fra de urbefolkningssamfunnene
i utviklingsprosessen, de fleste
av indianerbarna får ikke
noen skolegang, ingen statlige
organer tar seg av dem og “det
som skulle være obligatorisk
og gratis” i grunnskoleutdannelsen,
og lovfestet i grunnloven, eksisterer
praktisk talt ikke. 25 år
etter sanksjonen av nevnte lov
sier de innfødte kvinnene
at de lever i “et land der noen
karrer til seg rikdom, mens
andre må strekke ut hånden
for å tigge. De innfødtes
smerte og lidelse er en konsekvens
av et system der de som har
makt, de som bestemmer er “mburuvicha”,
(myndighetene), fratar oss våre
landområder uten å
respektere vår kultur”,
sier uttalelsen fra CONAMURI.
De
stadfester at: vi urbefolkningskvinner
er de som har aller minst, ved
det at vi er kvinner, ved at
vi er fattige, og at vi er innfødte.
“Vi har ikke drikkevann, helsesentra.
Våre døtre og sønner
dør på grunn av
manglende legebehandling, og
mange av oss dør i barsel,
på grunn mangel på
legetilsyn i våre nærområder.
Flertallet av oss er analfabeter.
Vi har ikke tilgang til grunnskoler,
allmennfaglige skoler og i hvert
fall ikke til universitetene”.
Situasjonen for de urbefolkningskvinnene
i Paraguay er ikke veldig forskjellig
fra de andre landene i Sør-Amerika,
ifølge det som ble uttalt
i Montreal-erklæringen
i Canada, 15. oktober 2007,
av Nettverk for av
urbefolkningskvinner om biologisk
mangfold (la Red
de Mujeres Indígenas
sobre Biodiversidad”. Vi er
dem som beskytter, bevarer og
videreformidler tradisjonelle
kunnskaper fra generasjon til
generasjon, derfor krever vi
full og reell deltakelse i alle
prosesser som angår rettigheter
vedrørende vår
kunnskap, nyvinninger og ressurser,
herunder deltakelse i arenaer
der beslutninger fattes, slik
at artikkel 22 i FNs deklarasjon
om urbefolknings rettigheter
oppfylles, uttrykkes det i en
del av erklæringen.
Erklæringen
sier også at “vi innfødte
kvinner er fremdeles de mest
utsatte hva angår demografiske
indikatorer for utdannelse,
helse, fattigdom, matvaresikkerhet,
samt reell deltakelse i maktarenaer
og beslutningsprosesser på
nasjonalt og internasjonalt
nivå. |
|
Vi
vil figurere i indikatorene
for å evaluere utviklingen
mot målet 2010, som ikke
tar hensyn til den situasjonen
vi befinner oss i.”
I
enkelte muséer ved grensen
mellom Paraguay, Argentina og
Brasil, beundrer turistene fra
alle verdens kanter, fotografier
og gjenstander som viser den
originale kulturrikdommen og
den opprinnelige naturen som
ble ofret for å bygge
Itaipu Binacional, det største
vannkraftverket i verden.
Men den ene regjeringen etter
den andre skjuler og diskriminerer
denne grunnleggende delen av
rasens identitet når de
setter tilside guaranifolket,
de har ingen områder der
de kan arbeide og fremme sitt
rike kunsthåndverk eller
der de får ta del i menneskelige
verdier som ydmykhet, toleranse
og respekt for mennesket.
Det
finnes muligheter til å
forbedre menneskenes levekår
i urbefolkningssamfunnene, men
det er en klar mangel på
politisk vilje. Det er derfor
de innfødtes organisasjoner
etter hvert knytter seg til
andre organiserte grupper for
å få økt
innflytelse. Med denne strategien
søker de å konsolidere
sin kamp for å overleve
og å oppnå at kulturelt
mangfold får et verdig
rom i folkegruppenes sameksistens.
Et
annet alvorlig problem som angår
de viktigste urbefolkningsgruppene
i Paraguay, er den administrative
korrupsjonen i de statlig styrte
fondene som har som målsetning
å hjelpe urbefolkningssamfunn.
Som eksempel på dette
kan vi nevne at ingen av landsbyprosjektene
som hadde de innfødte
som målgruppe, gjorde
noe fremskritt, ifølge
informasjon fra revisjonen i
Paraguay. Grunnet mangel på
oppfølging fra prosjektansvarlige
for de innfødtes komitéer,
ble ikke et eneste ett av prosjektene
for investering i landsamfunnene
(RC) avsluttet, ifølge
Riksrevisjonen i Paraguay.
Blant
de urbefolkningsgruppene som
er berørt er Ñu
Apua, i Choré-distriktet,
og Yhapy, de Yryvukua (San Pedro
fylke). I Ñu Apua begynte
de et prosjekt med produksjon
av vanningssystem, og i Yhapy
forsøkte de med melkeproduksjon.
Ingen av programmene fungerte,
og landsbyoverhodene vet ikke
engang hva som skjedde med deler
av utbetalingen av de 92 millioner
guaranies, eller hvem som var
komitéens regnskapsfører,
eller navnet på den personen
som forfalsket underskriftene
på regnskapene.
I
begge samfunnene er prosjektene
brukt til å svindle innfødte
og ikke til forbedring av deres
livsvilkår, ifølge
anmeldelsene. I Paraguay skulle
prosjektet Investeringer i Landsamfunn
finansiere 396 komitéer
som det ble utbetalt mer enn
33 milliarder guaranies til.
Bare i San Pedro fylke, (i nordområdet
i Paraguay) var utbetalingen
9.500 millioner guaranies som
den paraguayanske stat må
betale, uten å oppnå
målene.
I
Ciudad del Este, ansett som
den “økonomiske hovedstaden
i Paraguay og i MERCOSUR” leter
familiene Mbya Guaraní
etter noe å spise under
den brennhete desembersolen.
Barn, menn og kvinner fra landsbygda
holder ut i 40 graders varme,
og uten sko på føttene
vandrer de rundt i gatene for
å bønnfalle folk
om en liten matbit. Det er sjelden
de får noe.
De
minste barna putter en plastikkbit
i munnen for å stille
den verste sultfølelsen.
Det er den ytterste fattigdom,
takene deres er laget av plastdeler,
papp eller gamle stoffrester.
Disse familiene viser at det
ikke er mulig å bo på
landsbygda, og derfor ser man
stadig flere innfødte
tiggere i de største
byene i Paraguay. |
