Paso Cadena er det eldste norske pinsemisjonsfelt i Paraguay. Stasjonen ligger ca. 450 km fra hovedstaden Asuncion. Den nærmeste byen er Itakyry, som også er vår postadresse. I «vårt» område bor det masse indianerstammer, også paraguayere. Stajonen har nå hospital, skole, barnehjem og en misjonærbolig. Hele tiden har det vært mangel på arbeidere på dette sted. Arbeidet feiret i fjor sitt 10 års jubileum. Vi hadde ønsket at det var blitt større resultater på denne tiden. Tross alt er det en liten menighet nå, og vi må også takke Gud for de mange tusen syke som er hjulpet. Etter hva Jesus selv sa, så er dette også en ”evangeliets tjeneste”! Plei ham — og hva mer du måtte koste på ham —! Vår evangelist, br. Franco, er også en frukt av det ringe begynte sykehjelpearbeidet.

Etter det som vi hører fra feltet, har man begynt på en lenge påtenkt vei som vil forkorte reisene våre til hovedstaden med ca. 150 km. Med dette prosjekt vil feltet få en naturlig utvidelse. På denne strekningen vil vi kunne nå mange større og mindre tettbebyggelser, og det åpner seg store muligheter for evangeliets forkynnelse.

I samsvar med at feltet blir større og større kaller Herren nye arbeidere ut til unnsetning. Forkynnelsen blir rettet både til indianere og paraguayere. Det er derfor med stor glede at vi i KS leser br. Bjømevolls vitnesbyrd. Da vi kjenner disse kjære venner, setter vi stor pris på å få dem til hjelp i Paso. Søster Inger Johanne Bjømevoll. som for en tid siden hadde sitt vitnesbyrd l KS, er sykepleierske og vil overta sykearbeidet på hospitalet Br. Inge, som er skolelærer, vil bil en god forsterkning i skolen.

Da disse venner har erfaringer også rent evangelisk sett, idet de til stadighet er med i møtevirksomhet, vil de falle godt inn i det allsidige arbeid som er på stasjonen. Vennene Stuksrud. som er der ute nå, har allerede åpnet nye utposter med henblikk på den nye veien som kommer. Med denne veien er et stort bønneemne oppfylt. Gud hører bønner og ser våre vanskeligheter, som vi har hatt i alle år med de dårlige veiene.

Vårt bønneemne har vært å få med oss en familie (ektepar) og en barnepleierske når vi til høsten har tenkt å sette kurs for Paraguay. Gud er underets Gud, og det ser nå ut til å lykkes.

Sykehuset ble åpnet for å ta imot pasienter i 1964, og hele tiden har vi bedt om en norsk sykesøster. Nå endelig har det lykkes! Hvorfor har arbeidet vokst fortere enn pågangen på arbeidshjelp? På det er det flere svar. Men hva ville du gjort om du hadde sett lusete, fillete unger, utmagret av sult? Ville du ha hjulpet dem, eller hadde du sendt disse foreldreløse barna bort? Vi kunne det ikke!

Også våre venner i Seattle, som har sendt penger til oppførelse av sykestuen, takker Gud for bønnesvar. og har lovet støtte til sykesøsteren.

Samtidig sender vi alle våre venner utover landet vår hjerteligste takk for enestående samarbeid i alle disse år. og så møtes vi til nye seire i Jesu navn!

Vår kasserers adresse er fremdeles: Peder Banken, Ameberg.

Bergljot og Olav Norhcim,

Rutina og Anita.