Folk flest har hørt om inkaene i Peru aztekerne og mayaene i Mexico og aymaråene i Bolivia, men guaranfkulturen, som kanskje er den mest interessante av dem alle, er et fullstendig ukjent begrep. Disse nasjonale latinene har en tradisjon som er vel verd å kjenne litt til.

Før europeerne trengte inn på det latin-amerikanske kont-

inentet på 1500-tallet, var guaraniene spredd over de svære områdene fra Det karibiske hav i nord og helt til La Plata-elven i sør, fra foten av Andesfjellene i vest og til Atlanterhavet i øst. De seilte i sine uthogde trestammekanoer på den mektige Amazonaz og bodde langs breddene av de fiskerike elvene Paranå. Paraguay og Uruguay.
Her bygde de sine murbeskyttede byer (tava) med 40-50 familier hver. Flere familier bodde i hvert hus (oga), slik at byen bestod av bare 4-8 hjem.
Hver by hadde et uavhengig politisk selvstyre ledet av en folkevalgt sjef (mburuvicha). Guaraniene har ikke etterlatt seg noen monumentale byggverk som sine rasefrender oppe i Andesfjellene og i Mexico. Selv om det renrasende guaranifolket har skrumpet inn til en liten minoritet, og jaktmarkene deres i dag er innskrenket til skogene i Paraguay og grenseområdene i Brasil og Nord-Argentina, har de gitt etterslekten noe langt mer verdifullt, nemlig

Språket.

Et raskt blikk på et Sør-Amerika-kart er nok til å bevise utbredelsen av guarani språket. Her finner en Uruguay (fugle vannet). Paraguay (vann fra havet), Parana (havets slektning), Yguazu (stort vann) for bare å nevne noen eksempler. Stedsnavn på guarani kan en altså finne i flere sør-amerikanske land, men språket er blitt best bevart i guaranistaten Paraguay. Selv om spansk er det offisielle språket i Paraguay, tales det bløte og uttrykksfulle indianerspråket guarani av de fleste paraguyaere, tilmed av den millionen som har emigrert til Argentina. Det tales dessuten i grenseområdene i Brasil og av spredte grupper innover i Mato Grosso.

Grunnen til at guarani-språket har overlevd, er vel at guarani-indianerne blandet seg med de hvite immigrantene og dannet en ny folkegruppe, mestisene. Av Paraguays ca. 3 millioner innbyggere kan nok de aller flesteregne med at de har noe indiansk blod i årene, selv om de ikke vil være ved det. Men indianerspråk snakker de!
Guarani er et usedvanlig rikt språk med et forbausende stort ordforråd, og like mye stemmen som tungen gir ordet dets rette betydning. Hver bokstav har sin spesielle verdi. Skal en f.eks. gi uttrykk for en voldsom lyd, brukes konsonanten p i første eller annen stavelse. Eksempler: puka - latter; purahéi –sang -, sapukai -skrik. Konsonanten s brukes i ord som skal gi uttrykk for en svakere eller fjern, glidende lyd: sy ry- vann som renner; sunu - torden. (Y er en strupelyd og ligner ikke på vår spisse y som er en leppelyd.) Konsonanten t brukes i ord som uttrykker slag: ty ky - vann som drypper; tinini - klokkeklemt.

Dette er bare noen få eksempler,, men kanskje nok til å fastslå at guarani er et poetisk, vakkert språk med en mengde lydmalende ord (onomatepoiétikon). Det kan uttrykke skarp ironi og grusom ondskap, men også romantiske kjærlighetserklæringer. Og når en brennende nasjonal evangelist legger ut om Guds kjærlighet på dette velklingende og uttrykksfulle språket, er det en fryd å sitte å lytte. Ikke desto mindre vil det for en utlending bli som en uoverstigelig mur å lære det skikkelig. Men det er en dyd av nødvendig for å nå inn til hjerterøttene på guaranifolket, og det er dit vi må for å nå dem med evangeliets glade budskap.
Like viktig som å kunne språket, er å kjenne litt til deres

Tradisjoner og religion.

I nesten alle primitive religioner tilbes solen og månen. Slik også med guarani-indianerne. Riktignok er ikke den religiøse læren og tradisjonene ensartede i de ulike stammene, men enkelte likhetstegn kan spores.

1. Det er en allmektig Gud som har skapt alt og regjerer over alle. Han har ulike navn i forskjellige stammer. Mest brukt er Tupd og Nane Ramoi.

2. Gud er en usynlig ånd.

3. Det finnes mange halvguder. De er ikke ånder, men er vesener med overnaturlig makt. De opptrer med ulike navn i nesten like legender . De vanligste er;

Ñande ru (vår far), Ñande Syete (vår veldige mor), Tenondeté (den første), Kuarasy (solen) og Yasy ('månen).

4. Sjelen er udødelig. Enkelte stammer tror mennesket har to sjeler, en beåndet og udødelig og en dyrisk sjel.

Det finnes flere skapelsesberetninger. I følge en av dem var stamfedrene tvillinger.

Dette forkaster bl. a. Mbyastammen, fordi hos dem får tvillinger aldri lov til å leve.

I følge en annen tradisjon var de første menneskene på jorden seks menn. Fordi de manglet kvinner som kunne bære rasen videre, besluttet en av dem seg til å dra til månen på fuglevinger og ta konen hans. Månen oppdaget dem og kastet dem ned til jorden. Den jordiske mannen fikk to sønner med månekonen, men de ene gutten drepte broren sin. Jfr. historien om Kain og Abel.

De har forresten legender som tilsvarer Bibelens fortelling om syndfloden også. En versjon lyder slik:

« Mannen Tamanduaré reddet seg selv og konen opp i en høy palme da vannet begynte å stige. Der oppholdt de livet ved å spise av fruktene. Etter som vannet steg, grov strømmen opp rota til palmen, slik at denne begynte å flyte. De holdt seg flytende på palme-stammen til vannet sank, og ble dermed reddet.»

En stor reformator og helt kalles av guaraniene Turné eller Chumé. Han var en hvit mann som plutselig dukket opp og underviste dem i jordbruk og jakt, i håndverk og kanopadling., Av ham lærte de også å lage ild. (Guaraniordet for ild er tata, som indikerer lyden av slag av stein mot stein, - den urgamle metoden for å oppnå gnisten som skulle til for å produsere varme.)

Da Turnes misjon var utført, drog han bort etter å ha lovt å komme tilbake en dag. Guaraniene venter Fremdeles på ham!

Alle stammer som har en trollmann og medisinmann (pirii), også kalt sjaman. Han er den religiøse lederen som dirigerer seremoniene. Han leder sangen, noen slår på gresskartrommer mens andre dunker grove bambusstenger mot bakken, alt mens resten av stammen danser og synger til de segner om av utmattelse. Sjamanen har magiske evner, kan drive ut ånder, er synsk og kan ta imot budskap fra gudene, tror guaraniene.

Overtro

De populære historiene om overjordiske og underjordiske vesener har gått fra munn til munn blant guaranifolket i århundrer. Troen på dem er like klippefast hos de renrasede indianerne som hos mestisene. Slik som vi her i Norge hadde våre tusser og troll, hulder og alver, har de La Pora, el Pombero, Kurupi, Jasyjatere, Luison etc.. De tror på ånder i dyr og planter. Eksempler:

Kaa-jari- plantenes bestefar; Kaa-ruvicha - plantenes sjef; kaa-pora-pora - plantenes ånd; Y-pora- vannets ånd.

Særlig gravide kvinner er utsatt for disse. De må bare gå på opptråkkede stier i skogene for å unngå åndene soom kan skade fostret.

Du kan lese mere om paraguaysk mytologi HER:

Religionsblanding

I årenes løp har de indianske mytene og sagnene fått et katolsk tilsnitt. I begynnelsen av 1600-tallet kom en mengde jesuittere for å misjonere blant guaraniene. De grunnla såkalte «reduksjoner» som indianerne ble tvunget til å bygge. Ignacio de Loyolas disipler var harde herrer og krevde mye av undersåttene sine. De ble lært opp i stenhugging og treskjæring, de brente sten og murte opp kolossale kirker, klostre, verksteder og rekkehus. På ca. 30 steder i Sør-Paraguay og i Misiones, Argentina, finnes ruiner etter jesuitter-reduksjonene. Jesuittene selv ble drevet ut midt på 1700-tallet, misjonsstasjonene forfalt og indianerne ble spredd rundt i skogene igjen. Helgendyrkelsen hadde nok satt sitt preg på dem, og særlig jomfru Maria hadde fått sin plass i indianernes religiøse kultur. En annen remitens fra jesuittertiden er ordet de i dag bruker for Gud, Ñandejara, som betyr vår herre. En ren guarani vil betrakte Gud som far, men kan ikke akseptere ham som herre. Ordet jara betyr for guaraniene s laveeier, og er det noe dette frihetselskende folket ikke liker, så er det tvang og slavekår.

Ñandejara blir dermed mer betraktet som de kristnes Gud.

Framtidsutsikter

Hvordan vil det gå med dette stolte guaranifolket? Vil det dø ut som så mange andre etniske grupper? Eller vil assimileringen fortsette i like sterk grad som tidligere? Måtte det ikke skje!

Kanskje vi som misjon kunne støtte opp om integreringen av de få rene guaraniene som er igjen i det paraguayiske samfunn, ved å hjelpe dem ut av den identititetskrisen mange av dem befinner seg i. De strever med mindre-mannskjensle overfor den hvite befolkningen samtidig med at nasjonalfølelsen våkner til live igjen.

Dersom de kunne lære Ñandejara å kjenne, ikke som slavedriveren, men som den kjærlige far som gav sin egen Sønn for at hele verden, også guaranifolket, skulle bli fri fra synd og skyld, fra underlegenhet og undertrykkelse, så ville livet få en helt annen mening for dem. De ville få noe å leve for og noe å hige mot. De ville kunne oppdage sin rases egenverdi, og det er nødvendig for å kunne overleve som folk.