STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

 

DAGEN, LØRDAG 21. OKTOBER 1972

I misjonens tjeneste praktisk og teoretisk
Alf K. Igland

 

Tolv misjonærer er for tiden i aktivt arbeid i Paraguay i Sør-Amerika. De er allee utsendt av pinsemenigheter i Norge. I tillegg til denne staben kommer tre ektepar som er hjemme på ferie

 

Misjonsarbeidet blant de to folkegruppene i landet, indianerne og  paraguayerne har hatt en jevn fremgang. Anna Strømsruds innsats for å hjelpe indianer er blitt belønnet med over en halv million kroner fra Utviklingshjelpen To nye kirker er innviet og klinikken utenfor hovedstaden Asuncion i landsbyen Atyra, er påbygget.

Dagen har besøkt misjonsfeltet. Gjennom dette intervjuet med misjonær  Oddmar Byberg gir vi noen glimt fra arbeidet der.

Men tross den fremgangen som har gjort seg gjeldende de siste årene lar det seg ikke skjule at i forhold til de voldsomme vekkelsene i nabolandet Brasil blir Paraguay-fremgangen beskjeden. Det har mange årsaker.

Det kan ha sin grunn i, mener misjonær Byberg. at paraguayernes natur og lynne er langt mer beslektet med indianernes enn hva tilfelle er i Brasil, som har mer av afrikanernes åpne sinn. Brasil er dessuten kommet mye lengre sivilisasjonsmessig sett. Innover i landsbyene i Paraguay stammer omtrent alle fra Jesuittene og de er kolosalt katolske. Det er en hard arbeidsmark. Byberg minner også om den ulike fremgangen som misjonen kan ha fra land til land, også er et velkjent fenomen i Afrika.

Paraguay er et lite land sammenlignet med sine store naboer Brasil og Argentina. Av de knapt to millioner innbyggerne er de fleste blandingsrase mellom indianere og hvite. Tre prosent regner seg som helt hvite. mens mindre enn 50.000 er rene indianere. Landet har de siste årene hatt stor immigrasjon fra andre verdensdeler, blant annet av japanere.

Paraguay er landlåst, bare med en elv som adgang til sjøen. Landet ligger langt tilbake sammenlighet med sine gigantiske naboer. Landskapet er flatt og fremdeles finnes det store områder med jungel hvor det ikke bor mennesker, bortsett fra en eller annen omstreifende indinerstamme.   Fremdeles finnes det i Paraguay indianere som ikke har vært i kontakt   med   den   hvite mann og heller ikke vil, forståelig nok.

Landets problem nummer en er fattigdom!

Infiltrasjon i det stille

Oddmar Byberg og hans kone Sigrun kom til dette landet midt inne i Sør-Amerika i 1965, etter å ha vært i Brasil i 9 måneder. De er nå ute for andre periode. Utsendermenighet er Klippen i Sandnes.

Misjonærgjerningen har bydd på mange varierte oppgaver. Før han reiste ut som misjonær arbeidet Byberg som bygningssnekker samtidig som han reiste som evangelist innen Pinsebevegelsen, så langt tiden strakk til. Begge erfaringer har han fått bruk for i Paraguay. I byen Caacupe, hvor de først bodde, bygde han kirke og misjonærbolig samtidig som han arbeidet som evangelist over hele sonen.

«Sonen»» vil i dette tilfelle si området innen en syv-åtte mils omkrets rundt Asuncion. Både Caacupe, Atyra og Ypacarai er innbefattet i denne «sonen».

Senere kom han til Paso Cadena, ikke langt fra grensen til Brasil hvor nordmennene først tok opp misjonsarbeide i landet. Det er indianere som bor her inne.

Etter å ha arbeidet halvdelen av tiden mellom hver av indianerne og paraguayerne, er han ikke i tvil om at der er stor forskjell. Resultatene blir større mellom paragyayerne, men det er fordi de som katolikker har et visst kjennskap til Bibelen. Språket gir også en viss tilknytning, ettersom samtlige misjonærer snakker spansk.

Verre er det med indianerne som snakker Guarani, et meget vanskelig språk. På den andre side, sier misjonær Byberg, så setter indianerne så mye større pris på det vi gjør for dem. I sin glede er de som barn.

I Paso Cadena er det i dag blant annet bygget opp en skole med plass til 40-50 elever.

Men det nytter ikke å hvile på lauvbærene. Arbeidet må ekspandere videre. Derfor planlegges det stadig nye fremstøt. Byberg går imidlertid   forsiktig   frem. begynner sin infiltrasjon i det stille. For eksempel: En familie fra en liten landsby kom flyttende til Ypacarai. Etter en tid ble de døpt og dermed reiste de tilbake til sin gamle landsby og vitner for innbyggerne her. Etter at flere var blitt interesserte kom  misjonen etter med Bibel-studier.

I begynnelsen arbeider vi faktisk «under jorden»», sier Byberg, slik at vi letter presset for dem som er kommet med. Det er nemlig alltid en sterk reaksjon fra katolsk hold når evangelisk arbeide kommer til byen og det kan være vanskelig for de første som sympatiserer med misjonen å stå mot presset fra byens katolske ledere og ellers naboer og kjente.

Nå. etter at en syv-åtte er blitt omvendte, kan vi imidlertid tenkte på å begynne med offentlige møter, for nå er de en liten klikk som kan holde sammen. Her og i Atyra var vi heldige fordi vi hadde det sosiale arbeidet som åpnet veien. 

Politivakt på møtene

I en annen by, fortsetter misjonæren, åpnet vi med å leie lokale som var sprengt fra første kveld av. Der var så fullt av folk at vi hadde politivakt på de første møtene til det ikke var «nytt» lengre og interessen dabbet av.

Jeg har flere andre steder jeg gjerne skulle begynt, men det får vente til jeg får en kristen familie som kan flytte inn og være det første fotfeste. Det keves meget når man til og med gjennom høytalere blir talt imot av de katolkse ledende.

I «Sonen»» har vi nå omkring 50 døpte mens tolv stykker mottar undervisning for å bli døpt. Økonomisk står   menighetene   meget svakt. Det er svært lite de makter å finansiere selv, hittil bare noen Bibeldager. Litteratur og evangelisering står norsk misjon bak.

Etter brasiliansk mønster forsøker vi imidlertid forsiktig å innføre tiende. Målet er å ta det langsomt, slik at hvis de ikke klarer å følge opp skal de ikke få samvittighetskvaler av den grunn og dermed kanskje forsvinne  fra  menigheten. Jeg har fått tro for å gjøre det på denne måten, ikke  minst  fordi  de  ei vant til å betale og betale til padrene. og det hater de fattige. Når vi så komme og forkynner et fritt evangelium må vi ikke med en gang begynne på en linje som de føler er den  samme de forlot.           

Ellers har jeg sett og erfart at paraguayerne er raske til å lære alt det ytre mens det kan være vanskelig å begripe alt det åndelige som skal forklares. De legger for eksempel med en gang av drikkevaner og røyking, spill og den slags, men slikt som løgner og baktalelse er det vanskelig å få gjort noe med.

 

Svenskene var først

Paraguay hadde hatt misjon i mange år før nordmennene kom. Den nasjonale pinsebevegelse er i stor grad en frukt av svensk misjonsinnsats, selv om det nå ikke finnes flere svenske misjonærer igjen i landet. De innfødte selv leder dette arbeidet. Flere av de norske har som nevnt hatt sitt arbeide innen denne bevegelsen.  Oddmar Byberg vil imidlertid gjerne understreke at alle pinsevenner egentlig er en menighet, at det norske arbeidet taktisk er gått inn under den  nasjonale bevegelsen. Når man bruker en betegnelse som Misjon Norma, har det te rent praktiske årsaker Skulle utlendingene for eksempel måtte forlate landet i all hast, vil de innfødte  ta over alt sammen automatisk.

Av annen misjonsvirksomhet i Paraguay må nevnes menonitter, amerikaneren, brasilianere og anglikanere. som har en av de eldste virksomhetene.

For fremtiden trenger vi   fremfor   alt   innfødte evangelister. Åpningen for misjonen   er  større   enn noensinne og alt ligger vel til rette for arbeidet. Vår oppgave er derfor å undervise slik at det kan vokse frem ledertyper. Og gledelig nok så har vi visse spirer. Den amerikanske pinsemenigheten i Asuncion har en bibelskole hvor de kan få videre utdannelse.

På husbesøk i landsbyen

Paraguay er et flatt land. Sett fra luften fortoner det seg som et eneste stort grønt teppe med de slyngende elvene som blått mønster. Oppover mot nordøst finnes noen underlige fjellformasjoner som reiser seg fargerike opp av jungelen.

Nedover mot hovdstaden er det flatt, bare med en markant stigning på veien østover. Her oppe ligger Caacupe med sin helligdom, minitiatyrkirken av

Peterskirken i Rom som det bygges og bygges på og som visst aldri blir ferdig. Den er meget hellig. De mest fanatiske vandrer dagesvis på sine føtter for å komme frem til helligdommen og gjøre bot for synder. De andre landsbyene rundt om har også sine katolske kirker, ruvende mot den fattigslige bebyggelsen.

De fleste av byene har ikke fått elektrisk strøm. Petromakslykter og parafin-lamper lager en trolsk stemning over byen og jordgatene. Alle bikkjene, det er mange av dem i Paraguay også, gneldrer iltert mot fremmede.

 

Den katolske kirke troner mektig og med lange tradisjoner i Paraguay, l selv små fattigslige landsbyer finnes kirkebygg som dette. De demonstrerer på sin egen måte den distanse der er mellom kirken og folket.

En stille ettermiddagstime i en slik liten landsby vandret misjonær Byberg på en av sine vanlige runder til vennene. En gammel kone bodde alene i et lite murhus.  Hun hadde et lite blomsterbed, en pent feiet gårdsplass og var takknemlig for besøket. Hun hilste Guds fred og de milde øynene gjorde godt.Neste mann på ruten var en kar som i lengre tid hadde vært med i menigheten, men den siste tiden hadde vært mer ustabil. Konen var lærerinne og de led ingen nød. Nåvel, heller ikke det besøket førte frem til noen løsninger på hans problemer. men han fikk en oppmuntring og visste at han i alle fall ikke var glemt. Han hilste farvel og takket så meget for visitten. ikke en mine røpet hva han følte. En av byenslandhandlere, en  tilårskommen kvinne sto bak sin disk og vekt med  lodder. Hun solgte mel, sukker og den slags i løs vekt. Ellers innskrenket vareutvalget seg til noen flasker vin, sigaretter, vitaminpiller. et og annet husgeråd, noen hjemmelagede kaker og det var det. Hyllene var pyntet med avispapir som det var klippet bord på i kanten.

Hun bød plass i buegangen ut mot gårdsplassen, hvor toalettet etter lukten å dømme, ikke kunne være langt unna. Lyset fra petromakslykta kastet seg ut gjennom de åpne dørene.

Den gamle landhandlerkvinne var av den pratsomme sorten. Var vel blitt slik etter mange år bak disken med gode historier fra kundene. Hennes hender var store og grove. Utenfor lå det kukaker. Bekken mellom gaten og trappa var dyp. Den hadde ingen bro.

Å ta seg frem i gater av sand og gresstorv en tropemørk kveld er ikke av det letteste. De mange dumper og stier gjør at en må føle seg frem med beina. Lyset fra de små parafinlampene som folk har med seg ut på trammen, hjelper ikke meget. Så går en slik og små-snubler for seg selv til akkompagnement av iltre hunder.

Det er en av måtene misjonærene arbeider på, hus-besøk. På veien mellom byene stanser han flere ganger for å snakke med noen av vennene som holder til langs landeveien.

Noen holder på å bygge seg nytt hus. De har fått av misjonen mot at huset skal brukes til møte og søndagsskole-virksomhet ved siden av. Hittil har de bodd i et par skur hvor sengene fyller hele plassen. Noen ligger på utsiden. De koker over åpen ild og ungene plasker i søla. Nå får de nytt hus av murstein og med stråtak. Hele huset er som tredjeparten av en norsk stue, men det er stor fremgang for dem som ingen plass har hatt.

Bygningssnekkeren og misjonæren gir gode råd og oppmuntrende ord. Vi satt på en benk under et blomstrende julestjernetre. Jeg beundret stråtaket som når det er skikkelig lagt, kan holde i omkring 15 år. Vanligvis må det skiftes før det er gått ti.

Det ville sikkert bli et godt både hjem og gudshus!

Radio- og brevkurs

Selv  om  den  utvikling som har foregått i for eksempel Brasil synes å ha gått Paraguay aldeles forbi, er det etter hvert mange som har fått seg en transistor-radio.  Derfor er radioprogrammer kommet i søkelyset. Den lokale pinsemenighct i hovedstaden har allerede en fast programpost, det samme gjelder menigheten i Consepcion. lenger nord. Nå foreligger det planer om arbeid også i Juan Pedro Caballero.

Vi regner at over halvdelen av befolkningen hører på radio. Og sett fra norske forhold er det også meget billig å leie seg inn ved en programpost. Vi legger ellers stor vekt på et brevkurs som Gunvor Westgård tar seg av. Det har elever faktisk fra hele landet.

Foreløpig, sier misjonærene, er landets styre meget velvillig innstillet til arbeidet vårt. Det skyldes ikke minst den sosiale innsats vi gjør gjennom    indianerkolonien. klinikken i Atyra og barnehjemmet her i Ypacarai.

Et annet spørsmål som har stor betydning for misjonærene selv er at det ser ut til å gå i orden med en norsk skole for misjonærbarna i leide lokaler. Hittil har for eksempel fru Byberg drevet og undervist sine barn selv.

Så en misjonærs tilværelse byr på mangeslugne oppgaver, man får bruk for både praktisk og teoretisk sans. Ble misjonærlivet slik du hadde tenkt. Oddmar Byberg?

Ikke så veldig langt vekke, nei!

 

 Copyright ® 2012 www.pymisjon.com