Den 7., 8. og 9. desember 1963 var det riktig festdager her i Caacupé — dvs for katolikkene. De har nemlig funnet ut at jomfru Maria for opp til himmelen den 8. desember. Den begivenheten må naturligvis feires, og det i tre dager i trekk! Da det er i kirken her i Caacupé at hun har sitt tilholdssted (en malt dokke), kommer det i disse dager pilegrimer fra alle kanter. 14 dager tidligere kom fire katolske prester fra Italia. De gikk fra bydel til bydel, besøkte hjemmene og hadde friluftsmøter hver eneste kveld med høyttalere. Den 7. begynte så pilegrimene å komme — pr. buss og lastebil, med oksekjerre og på esel, eller til fots! Mange kom mange mil fra gående på sine bare ben i en sommervarme på opptil 38 ° C. Ja, det var de som har sine hjem her i Caacupé, som tok bussen ned til en annen by som ligger to mil unna, og så gikk de tilbake barbente. De hadde et løfte på seg som skulle betales! At de hadde noe mer fred i sjelen etter denne lange marsjen, kan vi vanskelig tenke oss! Andre var kledd i lange hvite kjoler og med blå slør. Det var også slike som hadde løfter på seg — og som nå skulle innfris. Det er jo vanskelig for oss å forstå at bitte små barn på fars eller mors arm kunne ha noen slike løfter. Andre igjen bar en tung murstein på hodet. Hele familien kom langveisfra i oksekjerrer, og de bygde  seg opp løvhytter langs med veier og de åpne plassene, så i disse dagene ble befolkningen fordoblet mange ganger her i Caacupé, idet tusener på nye tusener strømmet til.
Politiet kjørte til stadighet omkring i gatene og "averterte" bortkomne barn. Så gikk det slag i slag med messer og prosesjon, slik som bare katolikkene kan få det til. Men på hvert eneste gatehjørne — og mellom også — vokste det opp provisoriske barer med alle slags mulige drikkevarer, og på de åpne plassene og langs med sidegatene vrimlet det av alle slags rare handelsboder,  utallige spillebord,   og karuseller manglet heller ikke. Det var et virvar uten like — og så skulle det være en religiøs høytidsfest.
Tidlig lørdag morgen var vi på bena — med veska fullstappet av traktater og bibeldeler. Og de fikk avsetning! Enkelte steder måtte vi gå i kø, så mye folk var det, men etter en runde på plassen ved kirken var det omtrent slutt på bibeldelene våre, og da vi kom opp til torget som bare ligger et par kvartaler fra, tok det slutt før vi riktig var kommet inn på selve torget. Vi var lykkelige over å ha fått dele ut så mange bibeldeler, og selv om vi må regne med at en del nok ble revet i stykker, så var det likevel mange som tok vare på dem. Vi har løftene på at Guds ord ikke skal vende tomt tilbake!

Søndag før jul hadde vi vår første dåp på feltet her. En ung kvinne, mor til åtte barn. Dere kan tro hun var lykkelig, ja, vi også! Lørdagen etter ble en kvinne frelst, og søndag morgen en eldre mann. Sistnevnte bor i Guazurokai, en av våre utposter, det sted hvor Josef holdt på å bli stukket ned med kniv av en religiøs fanatiker. Denne mann har for øvrig tidligere, før han ble frelst, gitt tomt på eiendommen sin for bygg av et lokale. Det er underbart å se hvordan Gud virker på hjertene! Tidligere har en av hans unge døtre gitt seg over til Gud, og hun kommer trofast til møtene. I dette året som er gått, har vi fått be med flere sjeler, all ære til Ham!

Men et av de største problemene her i Paraguay er arbeidsløsheten. Det finnes så lite arbeid, og så drar den ene hit, og den andre dit i håp om å få seg noe å gjøre. Så mister vi de nyfrelste i våre møter, og det kan gå måneder før vi ser dem igjen. Nå er det jo ikke hovedsaken at de blir hos oss, men at de blir bevart i Gud. Vær med oss i bønn for disse nyfrelste som tar sine første, kanskje meget   vaklende skritt på den nye veien de er kommet inn på! Kanskje de ikke treffer på en eneste troende der de kommer. Fattigdommen er uhyre stor her i Paraguay, og sett med våre norske øyne, er det helt ubegripelig hvordan disse menneskene greier seg igjennom fra dag til dag.

Situasjonen har forverret seg ytterligere de aller siste månedene, og vi undres hvordan det hele skal ende. Mange har ikke hatt arbeid på månedsvis, og barneflokkene er som regel store. For dem som er så heldige at de har arbeid, er lønningene uhyre lave, og når alle varer stiger og stiger i en faretruende grad, mens arbeidslønnen forblir den samme, gjør jo ikke det saken noe bedre. I byene er det naturligvis litt bedre, men så snart vi kommer, om ikke lenger enn i utkanten, så er straks forholdene verre. Så det som vi hjemme i Norge kaller levelige vilkår, vet vel de aller fleste ikke hva vil si.

Vi kjenner til en familie like i nærheten av der vi bor. De har tidligere sett bedre dager, men nå har ikke mannen hatt noe arbeid på lang tid. For hver dag blir det mindre og mindre igjen av innboet i hjemmet. De må etter hvert selge unna alt de eier for at de skal få noe å spise. Bord og stoler, senger og madrasser, spisebestikk og kjøkkenutstyr, alt må gå, og hjemmet er snart ribbet for alt. Kona visste snart ikke hvordan hun skulle få tilberedt maten, for hun hadde vært nødt til å selge både kasseroller og alt annet. Ja, det var bare et eksempel — det er mange likedan. Hva så med alle dem som er så fattige at de ingenting eier som de kan selge for å livberge seg noen dager til!

Nå som det er varmt, går det enda an, men snart går vi vinteren i møte. Det er mange hjemme i Norge, slik som vi selv også trodde før vi kom her ut, at i Paraguay er det vel bare varmt. Men det er slett ikke tilfelle. Siste vinter var gradestokken helt nede i 6 grader på det aller kaldeste — og det inne i huset. Lenger sør i Paraguay var det nok enda verre. For oss som har klær nok å ta på oss, er det jo ikke så farlig, men tenk på alle dem som omtrent ingenting har, og som bor i jordhytter med bare jorden som golv, og der springer halvnakne forfrosne barn på bare føtter. De kan nok gjøre opp bål, men det blir bare den siden som vender inn mot ilden, som blir varm, den andre forblir like kald. Så må en bytte om. Er det noe å undres over at det blir mye sykdom og nød? Vi er derfor veldig takknemlige for alt brukt tøy som forskjellige venner har sendt oss i året som er gått. Vi har fått dele ut adskillige kilo med godt tøy til voksne og barn, og vi skulle ønske giverne hadde sett de glade mottagerne!

Nå står vinteren snart for døren igjen, og det er nesten så en gruer seg for å vise seg blant folket med sin deilige norske lusekofte! Men foran meg ligger fem meldesedler på pakker å løse inn, og det vil si det samme som at vi har ca. 30 kilo godt tøy i vente! Må Herren velsigne alle dere der hjemme som også ser dette som en oppgave fra Ham. Ellers takk til alle som har sendt oss midler til arbeidet, og til alle dere som står med i bønn. Den rekker lenger enn alt annet.

Når vi nå ser tilbake på det året som er gått, det første her i Caacupé, fylles vårt hjerte med en usigelig takknemlighet til Gud først og fremst, og så til alle de kjære vennene der hjemme. Vi var spent på om arbeidet skulle lykkes, da Caacupe er kjent som katolisismens høyborg her i Paraguay. Men arbeidet har ikke vært forgjeves, selv om en selvsagt gjerne ville det skulle gå fortere med å få brakt sjelene inn til samfunn med Ham. Men det er bare Guds Ånd som kan virke det — og ikke vår egen nidkjærhet. Men de kommer — en nå og en da — og alle er like verdifulle, kjøpt med Jesu dyrebare blod! Be for Paraguay — be om et Åndens vær hvor skarer kan sankes inn. Tiden er sikkert kort heretter, og folket er villedet av katolisismen. Svært få i dette land har lært å gå direkte til ham som er den eneste mellommann mellom Gud og mennesker, Jesus.

Be for oss!

Gunvor og Josef Iversen, Levi, adr.:

Mcal. Estigarribia 63, Caacupé, Paraguay.

Misj.kass.: Apoteker Marie Hiorthøy, Kirkegt. 2, Sarpsborg.