Det var tidlig søndag morgen. Utenfor det koselige grønnmalte huset vi bodde i mens vi betjente menigheten i Pedro Juan Caballero i den nord-østlige delen av Paraguay, satt Anna Strømsrud og ventet på oss i jeepen sin. Som så ofte før skulle vi sammen kjøre de ti milene ut til Eben-Ezer for å ha formiddagsmøte. Været var strålende. Solen skinte fra en nesten skyfri himmel. Så kunne vi i hvert fall regne med en trygg kjøretur uten regn denne dagen. Ofte nok hadde en opplevd uvær mens en var ute på tur. Og da er veiene mer lunefulle enn tropesykdommene.

En kan ikke la være å bli grepet av naturens skjønnhet når en en slik vakker dag legger ut på kjøring. Vel å merk var ikke byen Pedro Juan Caballero med sine støvete gater og umalte trehus noen naturopplevelse,  skjønt «stemning» var det nok av på andre måter. Men ute på landet. der de røde jordveiene strekker seg kilometervis framover mellom et lanskap som veksler mellom dyrket mark. trolske fjellformasjoner, eviggrønn regnskog, små ranchitos (jord eller trebytter med grastak) og en møter stolte vaqueros på sine veltrimmede hester og hundrer av kyr, ja da kan en nesten nynne med på de paraguayske folkemelodiene som hyller det land under tropene som har verdens grønneste gras, blåeste himmel, vakreste folk osv. Og når en midt ute i denne idylliske natur får øye på en hvitmalt bygning som må være et evangelisk kirkehus, ja da må en bare si takk og lov til Gud for hans godhet. Jo, Eben-Ezer ligger vakkert til! Og enda vakrere fortoner stedet seg når den ene indianer-familie etter den andre kommer ut av skogen for å være med på formiddagsmøte sammen med paraguayerne. .

Slik var det denne dagen. Og når sangen lyder «flerstemt» fra den fargerike forsamlingen eller en hører bønnebruser når de priser Herren på sin enkle måte får en nesten lyst til å stemme i på sitt eget morsmål det som vi så ofte synger på misjonsmøter her hjemme: «Tenk hvilken nåde det er av Gud at vi får være hans sendebud, og til den døende verden gå. kjærlighetssæden fra Gud utså ...» 

Teksten var enkel denne formiddagen. Det var anskuelsesundervisning ved hjelp av beretningen om den hønemor som reddet sine kyllinger under præriebrannen ved å kalle dem inn under sine vinger. Den selv omkom i flammene, men kyllingene ble reddet. Og så: « Han er såret for våre over-tredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred. og ved hans sår har vi fått legedom.» Jeg glemmer aldri den grepne forsamlingen. Den Hellige Ånd var mektig til stede og forklarte Jesu lidelse op frelsens storhet. Flere av indianerne tørret tårene, og det er sjelden de viser sine følelser på den måten. Garnet var kastet ut. Nå var det bare til å hale det inn. Det var mange som kom fram til forbønn denne formiddagen. Deriblant var det fem, seks voksne indianere som kom fram og bøyde sine knær. De ville ta imot innbydelsen fra Jesus til frelse for sin sjel. Anna jublet. Hun ropte: «Takk. kjære Jesus!» Om ikke hun skulle få annen lønn for sitt strev på Eben-Ezer, så var det lønn nok.

Vi sang i bilen hjemover. Så hadde det lykkes! Som oftest er det kamp, slit, arbeid og tårer, men denne dagen fikk vi se synlige resultater. Jo, det lønner seg å drive misjon, planmessig å arbeide og satse også på steder der det ser mørkt og vanskelig ut. En dag skal vi alle lønnes for vårt arbeid. men glede opplever vi allerede her i tiden ved at vi ser sjeler som opplever frelse og forvandling i sitt arbeide for misjonens store sak, Jesu hjertesak, og også den levende menighets hjertesak!

«Og se, jeg er med alle dager inntil verdens ende.»