Det var med stor glede, men samtidig med spenning og beven, vi 26. mai forrige år satte våre føtter for første gang på paraguaysk jord på Asuncions lufthavn. Endelig var det en virkelighet, det vi hadde bedt om siden Guds kall begynte å gjøre seg gjeldende! Gunvor Westgård og Sigrunn Byberg med to av sine bam utgjorde     ”,,velkomstkomiteen”, og ferden gikk nå videre mot Ypacarai hvor vi i de fire neste ukene fikk nyte vennene Bybergs hjelp og gjestfrihet. Ordningen vi følger her i Paraguay, er jo at nye misjonærer ikke bør plasseres før etter en tid på feltet, etter språkundervisning og etter å ha satt seg godt inn i alle forhold på stasjoner og virkesteder, så vi fikk ganske snart hus i Asuncion hvor vi begynte å lese spansk for alvor. Noe kjennskap hadde vi til språket hjemmefra, da vi hadde fulgt et friundervisningskurs, og også et ypperlig kurs som Karin og Hardy Mossberg ledet, og dette hjalp oss jo betrakelig i den første tiden. Språkmuren ble derfor ikke så hard å komme over.

Etter hvert ble det jo også å forsøke å sette seg inn i landets forhold, både materielt og åndelig, og ved Guds nåde må vi si at aklimatiseringen har foregått ganske smertefritt. Til nå har vi fått være friske, både Astrid, David og jeg, og som vi nylig skrev i et av våre  sendebrev; vi  får nyte sannheten i ordet fra ordspråks-boken: ,,Den som setter sin lit til Herren, han skal trives."

Første sted vi fikk besøke, bortsett fra barnehjemmet i Ypacarai, der vi jo bodde den første tiden, var Atyra, hvor Gerda Aardalen ledet klinikkarbeidet. Undertegnede måtte der hjelpe til ved en fotfødsel, så det ble altså min ,,dåp" i misjonsgjemingen.

Neste sted vi fikk se var Paso Cadena, og det var gripende å se indianernes kummerlige forhold med egne øyne. Skal vel sent glemme da vi stod der ute på tunet og så indianerne komme i flokk og følge ut av skogen langt borte, og vi undret oss hvor de var på vei. Tenk, de kom til misjonsstasjonen og ville på møte. Må Herren rikelig velsigne dem som har funnet sin plass i indianer-arbeidet, da det er en gjerning som krever stor tålmodighet og uegennyttig innsats.

Interessant var det en tid etter å komme til Pedro Juan Caballero, for det var her vi kjente det første ”støtet” til å gå inn i arbeidet her i byen, men ennå var jo alt på det uvisse, da bemanningssaker blir behandlet på den årlige feltkonferanse. Fikk også på turen i nord se Anna Strømsrud og Eva Sagens innsats på Eben-Ezer, inianderkolonien som Anna i årrekker har kjempet for for å få realisert.

Vi hadde fått noe å tenke på etter besøket  i Pedro Juan Caballero, for arbeidet blant paraguayeme i byen var noe som talte til oss. Men enda gjenstod å besøke Concepcion hvor våre venner fra vår hjemmemenighet i Sarpsborg, Gunvor og Josef Iversen, i sin siste periode gjorde et fantastisk arbeid.

En stødig venneflokk var vokst til, og evangelist Marcos ledet arbeidet på en fin måte.

Da studietiden var omme, var det ikke tvil i vår sjel hva vi kjente var vårt kall og oppgave. — Vi hadde sett arbeidet i skogen og den fantastiske innsats som gjøres for   indianernes   åndelige,   og kroppslige vel, og Paraguay er kanskje hjemme mest kjent for arbeidet blant skogens folk. - Men det skrikende behov fra de mange tusener av de såkalte siviliserte, paraguayeme, ble en stående appell til oss om å gå inn i det evangeliske virket blant dem. Katolisismens slaveri og helgen-dyrkelse, spiritisme og åndetilbedelse blant de ”hvite” ble faktorer som gjorde at vi etter hvert innstilte oss på å arbeide

Caballero ble framstilt på en av våre samlinger, så følte vi det i samsvar med den vesle opplevelse vi hadde da vi første gangen besøkte stedet, og også i samsvar med det vi følte var vårt kall, og vi innstilte oss på å gå inn i det arbeidet. — Vi har nå vært her bortimot fire måneder, og føler en trygg ro og fred midt i åndskampen. Grensebyen er jo kjent over hele landet for sin umoral og sine mange mørke gjerninger, noe Anna Strømsrud nylig fortalte om i KS. Men Gud være takk, Guds folk har fått den ånd som seirer over verden, så en trofast venneflokk kjemper modig troens strid også på dette sted. En fin åpenhet er å merke for Guds ord, og det er mange åpne dører for evangeliet. Stadig har vi i denne tiden fått be med frelsessøkende, og de ny-frelste vokser i nåde og kjennskap til de åndelige ting, men vi opplever også skuffelser. I april hadde vi dåpshandling, og nye har meldt fra at de ønsker dåp, så det beveger seg om det ikke akkurat er de store vekkelser. Astrid har overtatt en strikkemisjon blant unge jenter som Eva begynte, og flere ungpiker kommer på den måten under Ordets påvirkning, enda prestene og nonnene på det sterkeste advarer foreldrene mot å sende barna til ”de evangeliske”. To nye søndagsskoler er åpnet. Vi håper også å øke utpostvirksomheten, da en fin, liten stab ungdom er ivrige for Guds sak. Uvurderlig hjelp har vi av unge Juan, evangelisten vår som jo når dit ikke vi misjonærer når. En stor mulighet er åpen for oss idet vi kan få sendt evangeliske program gjennom den lokale radiosenderen her, så det er en virkegren som vi håper å satse mye på i framtiden, da en jo da når et stort publikum. Enda er det under planlegging, og er som alt annet et økonomisk spcr^fhål. Men vi håper og tror det skal gå igjennom, da radioarbcid er noe vi vil satse på på alle våre felt i Paraguay. - Be mye til Gud for arbeidet i byen her og for Paraguay i sin helhet. Vi venter på gro- og høsttider, for såingen har jo nå foregått i femten år. Til slutt en varm hilsen til dere alle som støtter opp om vårt misjonsarbeid med offer og bønn. Paraguay er ennå i behov for folk som vil stride   for   den   evangeliske framgangen i landet både hjemme og her ute.

Deres i Kristus

Astrid og Kjell A. Johansen David

Vår adresse: K.A. Johansen, Caixa Postal 161, 79 900 Ponta Pora MT, Brasil.

Vår kasserer: Josef Svartdahl, Boks 59, 1700 Sarpsborg.