Etter at vi har vært her i Paraguay i over ett år, fikk vi lyst til å sende dere en hilsen. Paraguay er kanskje et ukjent land for mange hjemme i Norge. og vi vil derfor prøve å fortelle litt om landet først.

Det er på størrelse med Sverige og er et av de minste land i Sør-Amenka. og også et av de fattigste land. Klimaet her er subtropisk, med en temperatur som varierer fra 16-18 gladet i mai -august til 35-38 grader i desember - februar. Imidlertid er det blitt målt over 40 grader C i februar og minusgrader i juli.

Landet har en tragisk historie. Spanjolene kom til landet 1537. Stammefolket motsatte seg denne inntreden, og det førte til grusomme kamper og til utryddelse av flere stammer. Siden har landet også vært hardt utsatt.. Det sies at etter den siste såkalt triple-alianse-krigen var det nesten ikke voksne mannfolk igjn i Paraguay, og de som overlevde krigen, var mer eller mindre invalide. De mistet også store landområder til sine gigantiske  naboer  Brasil  og Argentina, og de noe mindre Bolivia og Uruguay.

I dag bor det ca 3 mill. mennesker i Paraguay. Den offisielle statistikk forteller at 97% er paraguayere og 3% indianere, mens det alminnelige inntrykk er at det er langt fleie innvandrere. Spansk er hovedspråket, mens det jevnlige talespråk er guarani. En stor del av befolkningen er analfabeter, de største tall i Sør-Amerika.

Dyrket areal utgjør 0,5 % av landet, og dette finner en først og fremst langs jernbanelinjen   fra   Asuncion (hovedstaden) til Encaracion, en by som ligger lengst sør i landet. Her dyrkes bl. a. bomull med en årlig produksjon på ca. 20 000 tonn. Transporten av varene foregår ennå i stor grad på elvene, da veiene er dårlige, og jernbanen utbygget i liten grad.

Den første protestantiske misjonær var skotten Wilfred Barbrooke Grubb. Han foretok den første dåp i 1898, og hadde da virket i landet i åtte år. Siden den tid har misjonen blitt drevet fra flre land, særlig fra USA. Norsk pinsemisjon begynte i 1957. Det er i dag ca. 12 000 kristne i Paragyay.

Da de første norske misjonærene kom i 1957 (Ruth Kjellås fra Trøgstad var en av dem), begynte de arbeidet blant indianerne. Dette er en folkegruppe som en for en del år siden kunne lese romantiske fortellinger om i tegneserier o.l., men som i vikeligheten lever en meget kkummerligtilværelse. Etter hvert som sivilisasjonen utvider seg, blir indianerne fortrengt lenger og lenger inn i skogene. Dermed mister de også mye av sine jakt-marker og sitt livsgrunnlag. De har ingen jord som de kan si er sin, og som de kan bo trygt på. selv om de har levd i landet lenge før det kom andre og slo seg ned her. Å ha en ku som ikke er registrert, er forbudt, men at en indianer blir født og dør, er det ingen som spør etter.

Det var for å hjelpe dem i deres nød at misjonen tok opp arbeidet iblant dem. I 1969 begynte misjonær Anna Strømsrud å arbeide for å få jord til en av de 13 indianerstammene som ennå lever i Paraguay. Dette lyktes også, og misjonen fikk overlatt et område på ca. 9000 dekar å administrere for indianerne. Fra det norske NORAD ble det gitt ca. l mill. kroner til bygging av hospital, administrasionsbolig, betjeningsboliger, og til innkjøp av en del maskiner og utstyr, sagbruksmaskiner, bulldoser og traktor med en del redskap til.
2. mars i år stod alt ferdig og kunne innvies. Til stede ved innvielsen var landets forsvarsminister og sjefen for indianerdepartcmentet, samt representanter fra de lokale myndigheter og den norske konsul.

De indianerne som ønsket det, flyttet inn på området, og hver familie fikk tildelt en lott på ca. 180 dekar. For tiden bor det 35 familier i kolonien, I generasjoner har indianerne streifet omkring i skogene og levd av jakt og fiske, så det er derfor noen som har vanskelig for å slå seg til ro med en gang, men de fleste går det bra med. Mange har allerede ryddet seg jord og lever bra. For en tid siden ble vi ferdige med veien inn i kolonien. Den er ca. 8 km lang og betyr en stor lettelse for indianerne når de skal fram i bygda med sine produkter og andre ting. De minste barna går på skole her på misjonen. og det er evangelisten vår, en paraguayer, som underviser dem. De større går på den nasjonale skolen i nærheten.

Eben-Ezer, som stasjonen heter, ligger 460 km fra hovedstaden, mot nord, og vår nærmeste by ligger 100 km enda lenger nord og på grensen til Brasil. Byen heter Pedro Juan Caballero. Til denne byen reiser vi en gang hver uke for å handle, og for å hente post.

Fn stor og prektig kirke var det første som ble innvidd her på stasjonen. Her samles vi flere ganger i uken til møter. Både paraguayere og indianere kommer for å høre Guds ord. Noen har også tatt imot Jesus som sin frelser og er blitt døpt. Vanligvis er ,det et skille mellom indianere og paraguayere. men dette merker vi ikke noe til i den kristne virksomhetene.

Vi er glad for at vi kan være her og forkynne for dem at det er en, Jesus Kristus, som elsker alle mennesker, og som ikke gjør forskjell mellom fattig og rik. Han døde også for de fattige indianerne som svært få bryr seg om.

Anne Lise og Ole Johs. Jorud,

Caixa Postal 161, 79900 Ponta Pora MT, Brasil.