I 1963 fikk vi for oss at vi skulle begynne et nytt arbeid i Caacupe. Som norske pinsevenner hadde vi på den tid bare arbeid i Paso Cadena, i det sør-amerikanske landet Paraguay. Som tenkt så gjort, og i månedskiftet januar-februar 1963 var vi innstallert i Caacupe, Gunvor, Levi (som bare var 2-3 måneder) og jeg. Vi skulle få oppleve, som på så mange andre steder når et arbeid skal etableres, å gå igjennom vår «ilddåp». Den opplevde vi i Itaguira, like utenfor byen Piribebuy.

Bruno Müller som på den tid var i Paso Cadena besøkte oss, og han ble med oss på et husmøte i Itaguira hos familien Nunez, som egentlig tilhørte menigheten Filadelfia i hovedstaden. Til det lille husmøtet møtte det opp en magiker, en trollman. Han ville også ha innflytelse. Det skal virkelig Guds Ånds hjelp til å skille ut disse trollmennene. I sin sorte kappe, som liknet på en prestedrakt kommer han inn og setter seg ned iblant oss, i det lille husmøtet som alt var i gang.

Da vi hadde avsluttet, ville også han si noe. Jeg gjorde alt hva jeg kunne for å hindre ham, men da han også var i familie med husverten, var det umulig å få stoppet ham. Det som bekymret meg var den innflytelse han kunne få på de

rene, nyfrelste sjelene. Han reiser seg opp og prøver å dominere med den måten han snakker på. Jeg husker eller oppfattet ikke så mye av det han sa, men han kom med sine «råd».

 Jeg for min del sa hele tiden inni meg: «Jesu blod, Jesu blod, Jesu blod». Da han endelig var ferdig reiste jeg meg opp og sa: «Er du den mann du har sagt deg å være kan vi intet samfunn ha med deg.» Jeg hadde ikke før uttalt mine ord så kaster den store, kraftige mannen seg nesegrus foran føttene mine. Jeg ble helt forskrekket. Jeg hadde ikke opplevd noe liknende, og jeg utbryter: «Nå må vi be til Gud, venner.» Også vi kaster oss på kne, så nå lå vi der alle sammen, trollmannen og vi andre som hadde tatt vår tilflukt til Jesu dyre blod. En underbar bønnens Ånd ble utgytt, særlig over sønnen i huset. Jeg hadde aldri hørt ham be til Gud på denne måten tidligere. Men plutselig reiser trollmannen seg opp, som om noe vondt for inn i ham. Han springer avsted og roper med sin hese stemme: «Falske profeter, falske profeter.»

Vi, den lille flokken som elsket Jesus, opplevde en underbar himmelsk atmosfære. Da vi reiste oss opp og fremdeles var i bønn, sier en av de eldre møtedeltakerne: «Me parece que si, me parece gue si, me parece gue si, gue estamos en el cielo.» Det er: «Jeg tror virkelig, jeg tror virkelig, jeg tror virkelig at vi er i himmelen!"

Til dags dato har intet fått stoppe det Guds arbeid som begynte i enkle forhold der i den såkalte paraguayske åndelige hovedstaden.