Helt fra hun var ung. gikk Juana Ovelar og horte Guds ord. men hun fulgte bare med venninnen sin uten å la seg gripe av det hun hørte. Årene gikk, og hun flyttet sammen med en ungdom uten å gifte seg, og etter hvert kom den ene smårollingen etter den andre. Hun var ikke ordentlig katolikk heller. Hun visste for mye til det. Men da vi første gang kom til Caacupe, så hun ut til å være riktig en «sosietetsdame» med fm oppførsel, god påkledning og ellers var han hun levde sammen med. av byens bedrestilte. Alt så ut til å være bra.

Men vekkelsen kom også til dette hjem, mannen og to av de største barna gav seg over til Gud. Barna lot seg døpe, men faren var ikke så helt med. Men Juana forholdt seg kald. Plutselig ble hun angrepet av en alvorlig sykdom, og nå ble det også hennes tur til å overgi seg til Herren. Mannen gled etter hvert mer bort, men Juana ble fra den tid en brennende kristen som trofast tjente sin Mester. Men hun kunne ikke bli døpt, for hun var ikke gift.

Hun var en av de første vi møtte da vi kom tilbake til Caacupe i 1974, og hun fortalte oss forholdet sitt og om den kamp hun kjempet. Fra da av ble Juana vårt spesielle bønneemne. Kveld etter kveld kunne vi være sammen og be til Gud, men alt syntes å være håp løst. Noen av de troende mente at hun burde gå fra mannen sin. og andre mente han aldri ville eller kom til å gifte seg med henne.               

Mer vi for vår del rådet henne til å vente på Guds svar. En søndag var det som om Satan helt ville ødelegge alt, og motløse gikk vi hjem fra møtet. Men den sterkeste er på vår side, og han hører bønn!

Vi bestemte oss for å ha møter i hjemmet hennes, noe hun gjeme ville, og plutselig en fredag spurte hun oss om vi ikke kunne bli forlovere for henne, for førstkommende søndag skulle hun gifte seg borgerlig. Hele stemningen i hjemmet var nervøs, og vi var så redd for at mannen skulle ombestemme seg før søndag og finne på en unnskyldning. Men det var nok ingen ombestemmelse i mannens tanker heller.

Giftemålet gikk da greitt nok, og nå kunne Juana gå lydighetens vei med Jesus, som hun så lenge hadde ønsket seg. Det gikk en tid, men etter et søndagsmøte hvor Gud åpenbarte seg i tunger og tydning. kom hun fram og sa: «Kan ikke jeg bli døpt på avslutningen av pinsestevnet?» Jo. visst. Det skulle da bli dåp. og 15. mai, i flere venners nærvær ble Juana døpt i Faderens. Sønnens og den Hellige Ånds navn etter mange års ventetid.