Reisen inn til Paso Cadena var i mange henseender spenningsfylt, kanskje mest fordi det var første gang jeg med mitt reisefølge drog den veien. Dessuten var jo min tid begrenset på grunn av alt det som ennå stod igjen på min søramerikareise, og misjonærene hadde sagt at det godt kunne hende jeg ville bli innesperret på grunn av regn og ufarbare veier.

Allerede før starten fra Caacupe strømmet regnet ned og truet oss med utsettelse av reisen. Men etter som den store, nye hovedveien fram til «Presidente Stroessner» ved Brasils grense er asfaltert, tenkte vi i verste fall å overnatte der og innvente «kjørbart» vær inn til Paso Cadena. Så drog vi av sted, Sigrunn og Oddmar Byberg med sine to barn, evangelisten Vicente og jeg. Det ble trangt for passasjerer og bagasje i Bybergs jeep, men vi stuvet oss sammen så godt vi kunne. Etter noen timers reise, dels gjennom øde trakter, dels også gjennom typiske paraguayske byer og steder, nådde vi fram til «Presidente Stroessner» etter at kvelds-mørket hadde senket seg ned over den lille «byen», som ennå bare eksisterer på kartet. En del hus lå spredt omkring, blant annet et par hoteller, bensinstasjoner og parkanlegg, som alt tyder på at det vil bli en pen by der inne i villmarken, hvor elven Parana skiller mellom de to land, Paraguay og Brasil. Men nå er det bygd en meget flott bro, den såkalte «Vennskapsbro». På begge sider av grensen er det moderne bygninger for toll og passvisering. Den på Paraguays side er nok mange «hakk» flottere enn den på motsatt side.

Etter at vi hadde sikret oss rom for natten, tok jeg en spasertur sammen med evangelisten Vicente over på andre siden av høydedraget og fikk se det imponerende synet av broen med den vakre belysningen. Det var en merkelig kontrast til ødsligheten omkring, for ennå er ikke områdene omkring bebodd. Ennå er ikke turiststrømmen, som de håper på, kommet, heller ikke er det noen særlig varetransport mellom de to land. Men alt dette vil nok komme når bare veiforbindelsene gjennom staten Parana i Brasil blir sikre. Det er meningen at Paraguay skal få benytte Paranagua som havn ut mot Atlanterhavet. Når den tid for alvor kommer, vil «Vennskapsbroen» bli trafikkert og ikke ligge der så stille og taus, som vi så den hin kveld. Men de mange lysene blinket og liksom hilste velkommen «en ny tid» som venter disse så isolerte områder.

Skjønt været slett ikke var så lovende, gjorde vi vårt første forsøk på å komme oss innover til Paso Cadena allerede følgende dag. Men vi kom bare noen få kilometer innover i skogen, da vi kom til en lastebil som stor tvers over den smale veien. Den hadde kjørt seg fast i gjørmen, og vi hadde ikke annet å gjøre enn å forsøke å snu. Med Bybergs jeep gikk dette nokså bra, selv om hjulene måtte tvinges inn i jungelen på begge sider av veien. En brasilianer som fulgte lastebilen, frarådet oss bestemt å forsøke på reisen innover så lenge veien var så bløt etter regnet. Dermed ble det til at vi stanset i «Presidente Stroessner» enda en natt. Til vår store glede varmet solen godt, slik at vi satte i vei ganske tidlig neste morgen. Jeepen klarte å forsere enkelte steder hvor vann og gjørme fremdeles dannet alvorlige hindringer, og sjåføren, misjonær Byberg, skal ha sin del av æren for at det gikk så bra. Jeepen er 4-hjuls-drevet, og jeg tror at det er det beste kjøretøy på disse kanter.

Ved elven Acaray måtte vi over på ferje, primitiv, men etter forholdene bra. Med forsiktighet kjørte jeepen inn på ferja over de utlagte plankene, det samme gjentok seg på andre siden.

Første by vi kom til, het Hernandarias, en primitiv by, typisk for de mindre siviliserte steder i det indre av Sør-Amerika. Dit kommer også posten til vår misjonsstasjon i Paso Cadena, som ligger omkring 10 norske mil lenger inn. Fra Hernandarias sendes posten med tilfeldige reisende til et sted som heter Itakyry, som er den egentlige postadressen. Ofte kan posten bli liggende lenge her i Hernandarias før den blir videresendt. Denne gangen kom vi. Jeg kvitterte for syv postpakker, og så følte jeg meg som en riktig postmann.

Ved «farmacia» (apoteket) i Hernandarias kjøpte søster Sigrunn en hel literflaske med f lit og sprit for å «smøre» seg og tamilen mot insektstikk. Selv hadde jeg skaffet meg et spesielt preparat mot slikt før på mine reiser. Vi visste at Paso Cadena var et meget utsatt sted med hensyn til insekter, og at malariaen var særdeles utbredt.

Veien gikk først over store, åpne prærier hvor vi så kveghjorder beite, og hvor en og annen rytter dukket opp i terrenget. Men snart kom vi inn i jungelen, der vi kjørte mil etter mil, hvor det slett ikke er så usikkert å støte på ville dyr.

Et sted fant vi en liten «hytteby», og i vår fantasi mente vi å komme over en indianerleir. Vi hoppet av jeepen og kjekket oss opp for liksom å «våge oss» inn i leiren — som var fullstendig forlatt. Ikke ett menneske var å se. Tegn tydet på at noen hadde vært der helt nylig. Lurte «indianerne» på oss inne i jungelen? Kunne vi vente at en pil ville suse imot oss? Alt kunne jo ha hendt, så vi anser likevel vågestykket for å være realistisk. Men vi hørte etterpå at disse hyttene benyttes av skogsarbeidere. Men hva slags folk dette kunne dreie seg om, fikk vi aldri vite. Fargefotoet vi tok, er likevel et morsomt minne fra «den forlatte indianerleiren».

Etter omkring 12 mils kjøring var vi framme i Itakyri, hvor jeg som «postmann» for anledningen oppsøkte «postkontoret», som ingen visste hvor var, da «hun som pleide å ta imot posten», ikke hadde jobben lenger. Jeg henvendte meg til «delagadon» (politi-militærsjefen, som ellers var sivilt kledd), og så fikk en soldat beskjed om å følge evangelist Vicente over til en eller annen — jeg vet ikke hvem — for å overlate de syv postpakkene jeg hadde kvittert for.

Overfor delegadon tilbød jeg allslags tjenester vi bare kunne gjøre ham, slik som en pleier å gjøre det her ute når en skal være «artig», og han takket og tilbød sine tjenester overfor oss. Det gjelder jo «å stå seg godt» overfor disse myndigheter, som en ofte ikke kan stole så helt på om de er våre venner eller våre fiender.  Like ovenfor Itakyry kjørte vi oss fast i et hull i veien, som nå for alvor begynte å bli faretruende stygg. Etter litt slit kom vi oss videre. Noen hadde fortalt oss at vi kanskje måtte la jeepen stå, og vade gjennom flommen den siste rest av veien opp til misjonsstasjonen. Ikke så lenge før vi nådde fram til det vanskelige punktet, møtte vi et par ryttere.

Det viste seg at den ene av dem var misjonær og tilhørte en amerikansk misjon som holder til i Itakyry, og det morsomste av alt var at han snakket norsk. Det var uventet her inne i jungelen. Han bar det norske navnet Fostervoll. Han hadde vært oppe hos Norheims, så han visste at vi var ventet. Det var en meget hyggelig overraskelse.

Den siste rest av veien gikk gjennom mørk jungel inntil vi nådde høydedraget på motsatt side av misjonsstasjonen, som lå vakkert til på andre siden av den sumpige sletten nedenfor. Nå skulle vi altså se om det gikk å komme over broen. Om noen øyeblikker visste vi at det ikke ville bli så lett. Vi stanset og undret, men det varte ikke så svært lenge før vi så en liten gruppe komme gående imot oss på andre siden av den lille «innsjøen» som flommen hadde laget. Der så vi Bergljot og Olav Norheim komme vadende gjennom vannet iført «shorts» og solhjelmer. De liknet ekte soldater der de kom. Jeg glemmer nok ikke det synet så snart.

Vi ble hilst hjertelig og varmt velkommen, og så var det til å «forsere» hindringen. Alle unntatt Byberg og jeg vadet gjennom vannet, barna ble båret. Spenningen var stor da jeepen skulle over broen. Vi kunne ikke se den for vannet som stod høyt over. Noen kraftige rykk, og vi var lykkelig over broen. Men da en lastebil noen øyeblikk etter kom motsatte vei, røk broen i stykker, og bilen ble stående fast i flere dager.

Oppe på misjonsstasjonen ventet misjonær Anna Strøms-rud, og så var det nye velkomstord. Alle følte vi oss lykkelige at vi endelig hadde nådd fram etter en meget slitsom og anstrengende reise, helt siden vi tre dager tidligere for-^ lot Caacupe.

Misjonærene fortalte oss at malariaen hadde vært særdeles slem i år, og at mange var blitt syke i den siste tid, og noen var døde av denne grusomme sykdommen. Søster Anna Strømsrud hadde en tid tidligere vært inne i hoved-1 staden Asuncion på en rutinemessig kontroll av blodprøver.

Det viste seg at praktisk talt hele befolkningen i Paso Cadena måtte ansees smittet av malaria, hvorfor myndighetene umiddelbart sendte folk inn for å «sprøyte» områdene, både hus og hytter og hvor som helst en kunne tenke seg at det var et tilholdssted for malariamyggen. Dette hendte bare et par—tre uker før vår ankomst. På mange måter føltes Jo dette betryggende for oss nykomne. Sørgelig nok hørte jeg at Olav Norheim hadde vært syk noen dager i forveien og skalv kraftig flere timer en natt av malaria-feberen. Alle vi nykomne fikk instrukser om bruken av tabletter under vårt opphold. Selv var jeg underrettet på forhånd og hadde regelmessig tatt tabletter de foregående ukene. Men framfor alt overlot vi oss alle i Guds gode hender, han som var mektig til å bevare oss.

Så fulgte dager med møter, samtaler med misjonærene, besøk i indianerleiren eller distriktet, for her er det ikke «leir» på samme måte som jeg så det i Chaco. Spredt omkring i distriktet lever indianerne sitt primitive liv. De har en høvding og to underhøvdinger. Høvdingen selv ble en troende og døpt, men var nå dessverre en frafallen. Det var kvinneaffærer som var årsaken til hans fall. Umoralen er stor også her, som ellers i landet. Det fortelles at en kvinne kan ha flere barn med forskjellige, ofte ukjente fedre. Men høvdingen var en ellers snill og vennlig kar. Han syntes nok han var myndig, der han gikk omkring med offisersluen etter en eller annen avgått offiser.

Jeg har før sitert misjonær Olav Norheims hilsen til Korsets Seier fra dagene vi var i Paso Cadena, og skal derfor ikke oppta plass til nærmere beskrivelse fra virksomheten på misjonsstasjonen og møtene vi var med på.

Etter som det nærmet seg dagen for vår tilbakereise, steg spenningen på grunn av truende regnvær og lastebilen som fremdeles stod fast nede på broen, som var knekket i stykker. Men en dag hørte vi lyd av en traktor som slet svært for å få lastebilen opp bakken på den andre siden av elven. Veien var glatt som grønsåpe. Vi skjønte da at bilen var fjernet fra broen. Men hva med broen? Var den reparert? Å nei, det skulle vise seg snart at de bare hadde forlatt det åpne hullet i det som engang var en bro med løst stokkverk. Så fikk vi det travelt med å skaffe til veie materiell og mannskap, og det lyktes da, takket være Olav Norheim og Byberg, som ved noe hjelp av oss andre og en av folkene fra lastebilen fikk broen reparert, slik at vi kunne

komme oss over  med jeepen den følgende dagen. Men uværet hang i lufta, og engstelige blikk skottet opp mot den mørke nattehimmel med bønn til Gud om godt vær. Det var så meget som «stod på spill», for nede ved «Vennskaps-broen» skulle Lars Førland møte meg og følge meg over til Brasil dagen etter.

Dagen opprant med lovende vær. Etter hjertelige ord til farvel tok vi avskjed med Bergljot og Olav Norheim og evangelisten Vicente, som skulle stå igjen med den store arbeidsbyrde på misjonsstasjonen. Vi ønsket dem alle Guds velsignelse og drog i vei nedover den glatte veien, ned mot sletta og broen lenger borte. Misjonær Anna Strømsrud reiste denne gang i vårt følge. Hun begynte her sin lange reise hjem til Norge til en fortjent ferie og hvile.

Vi reiste den samme veien tilbake med enkelte mindre hindringer. Et sted måtte alle gå ut av jeepen, mens Byberg formelig «gled» ned bakkehellet i gjørma, og et annet sted la vi planker og bord til rette for å komme oss over en bekk. Et sted «hvilte» vi noen minutter, men var glad vi kom i vei igjen, for insektene var tallrike og ubehagelige, og småpiken til Byberg gråt sårt over sårene hun hadde fått av de mange insektstikkene. En får nok ikke til «norsk landtur» i disse omgivelser. Da så jeepen suste i vei igjen, kom vi unna insektsvermene.

Vær og «føre» holdt helt til vi utpå ettermiddagen var nede ved tollstasjonen i «Presidente Stroessner». Der ventet Lars Førland og lille Aina på meg. Så skiltes jeg fra Bybergs og Anna Strømsrud og begynte vandringen den lange veien over «Vennskapsbroen» sammen med Lars og Aina og bar på bagasjen og svettet og slet i den nokså sterke varmen fra solen. Ennå hang den et stykke oppe på himmelen før den litt senere sank i Chaco, mot vest. Så kom jeg altså til fots inn i Brasil, landet jeg hadde levd så mange år i tidligere...

Tilbake til hovedsiden