Paraguay er bønnhørt. Amen!

 Med Fernando Lugos historiske triumf søndag er Paraguay endelig på kartet. Landet har kommet ut av glemselen etter en isolasjon som har vart praktisk talt siden landet ble uavhengig av Spania for rundt 200 år siden. Her hjemme er landet best kjent som skjulested for de norske nazistene. De som flere tiår etter krigen ville ha «Je ne regrette rien» («Jeg angrer ingenting») som ønskeplate på norsk radio.

Nå har landet der det indianske guaraní er et nesten like populært språk som spansk sluttet seg til den røde bølgen over Sør-Amerika. Ikke til å undres over at folk jublet og danset i Paraguays gater da seieren var et faktum. Med Colorado-partiets nederlag var den siste levning etter Sør-Amerikas militærdiktaturer endelig borte. «De fattiges biskop», som Fernando Lugo kalles, vil bygge et nytt land.

Han vil forsøke å redusere de enormt store sosiale skillene og sette en stopper for den utbredte korrupsjonen. Til det trengs penger, og det akter han å skaffe gjennom å framforhandle en bedre pris for landets eksportprodukt nummer én, elektrisitet. Den kommer fra verdens største kraftverk, Itaipu, som er eid av Paraguay og Brasil i fellesskap. Dessuten vil grunnlovsreform stå høyt på Lugos agenda til neste år. Den tredje statsmakt må sikres sin uavhengighet. Det må komme garantier for et upolitisk rettsapparat.

Lugos seier var historisk. Ikke bare fordi Lugo i spissen for en koalisjon av ni partier har klart å vinne bare åtte måneder etter at koalisjonen så dagens lys. Det er bemerkelsesverdig i seg selv. Men enda mer fordi han setter en stopper for Colorado-partiet, som gjennom diktatur og demokrati har styrt Paraguay uavbrutt helt siden 1947.

Det har vært en tragedie, det ekskluderte den ene halvdelen av befolkningen, landet hadde tusenvis av politiske fanger, og tortur og forsvinninger hørte til dagens orden. Selv etter at diktatoren Alfredo Stroessner ble styrtet i 1989, satt de samme menneskene ved makten. Psykologisk var landet fortsatt knyttet til et autoritært styre.

Lugo sier han «kommer fra en familie som har politikken i blodet». Det var derfor kanskje ikke så helt unaturlig at han skiftet prekestolen med den politiske talerstolen. Som biskop fikk han ikke utrettet alt det han ville. Men som forsvarer av de jordløse bøndene ga han likevel håp

til de mange fattige i dette dypt katolske landet. Det håpet brakte han med seg over i politikken.

Som så mange andre av sin generasjon har «de fattiges biskop» også fått føle militærdiktaturenes undertrykkende år. Lugo har ikke som sin kollega i Chile, Michelle Bachelet, vært militærtorturistenes fange. Men, som han sier, «mine foreldre satt fengslet i mer enn 20 år, og jeg har brødre som led under tortur og eksil». Selv ble han også tvunget i eksil for sine «undergravende» prekener.

Latin-Amerikas militærdiktatur satt der med USAs velsignelse. Og ofte med mer enn det. Hvordan vil USA nå reagere, når enda et søramerikansk land har gått til venstre? Forholdet behøver ikke å lide. Aller minst hvis USA også får en nødvendig politisk utskiftning i høstens presidentvalg. USAs liberale økonomiske modeller har for lengst spilt fallitt sør for Rio Grande. Det har for så vidt også gammelt kommunistisk arvegods. Dagens Latin-Amerika har, som USA i sin tid hadde det, behov for en «New Deal».

Det skjer på ulikt vis i det nå så røde Sør-Amerika, som ikke har like røde regjeringer overalt. Bildet er svært så nyansert, fra en relativt konservativ sosialdemokratisk president i Peru, via de moderate sosialiststyrene i Chile, Argentina, Uruguay og Brasil, til de mer radikale presidentene i Bolivia, Ecuador og Venezuela.

Lugo legger vekt på at han ikke har noen bestemt venstreorientert ideologi. Men samtidig innrømmer han at søndagens seier er en seier for «det nye latinamerikanske venstre». Og han gjør det klart at noen av partiene i alliansen hans har forbindelse med progressive regjeringer i Latin-Amerika, mens andre holder fast ved en mer konservativ linje. Lugo sier han står Brasils Lula nær, men er også tilhenger av at Venezuela skal bli med i Mercosur, Sør-Amerikas EU.

Et land som har vært dominert av ett parti i 61 år, et land der dette partiet har infiltrert så godt som alt det som er av administrasjon og embetsverk, er ikke et land som kan endres verken med makt eller i en fei. Det er kanskje en viktig grunn til at Lugo tar til orde for nasjonal forsoning. En annen grunn kan selvsagt være hans teologiske bakgrunn.