Misjonærene Nilda og Arild Pettersen har tatt over ansvaret for daghjemmet som norsk pinsemisjon driver i byen Pedro Juan Caballero.

Da Lofotfiskeren Arild Pettersen dro til Paraguay i 1989, begynte litt av et eventyr. Friskusen fra Svolvær har bodd på Voss, tatt bibelskole i Trondheim, fikk leilighet i Klæbu, og fått Sion, Vanse, som utsendermenighet. Egentlig passer han litt i gangsterbyen Pedro Juan Caballero, som er grenseby mot Brasil, og et av de mest fargerike områdene av Paraguay.

Her er det rene ville Vesten. De fleste går med våpen, folk skytes på åpen gate og likene kastes i nabolandet, , sier Arild Pettersen. Vi har akkurat ankommet byen, etter å ha humpet på 30 mil med dårlige skogsveier fra indianerne i Paso Cadena og omliggende områder til storsmuglerne i Pedro Juan Caballero. Halsen er full av sand og savnet av et godt, gammeldags nyrecelle er tydelig merkbar, da vi hilses velkommen av lofotfiskeren utenfor pinsemenighetens alt for lite lokale.

Sammen med sin hustruen Nilda, som er fra Paraguay, og barna David, Jonathan og Grethe Marita, har han kastet seg inn i misjonsgjerningen i denne delen av landet. Selv om han ikke har sagt det selv, tror vi Arilds mål ikke er mindre enn å nå alle den 70.000 innbyggerne i byen med evangeliet! Han har i alle fall en klippefast tro på Gud i stort og smått, og ingen oppgave ser ut til å være for vanskelig, selv om ikke alt lykkes like bra til alle tider.

Narkotika og mord

Midt i en av de sterkt trafikerte gatene går grensen mellom Paraguay og Brasil. På den andre siden av gata heter byen Ponta Pora. Der forvandles språket plutselig fra spansk eller guarani til portugisisk, og smuglertrafikken pågår for fullt. Levestandarden er høyere i Brasil, men alt er billigere å kjøpe i Paraguay. Derfor strømmer folk over gata hele tiden, og smugler med seg det de kan få med seg. Lov og rett er ikke det samme i Pedro Juan Caballero som det er i hovedstaden Asuncion, nesten 60 mil unna.

Narkotikatrafikken er stor begge veier, konstaterer Arild, og forteller om maktesløse myndigheter som ikke rår med fenomenet på grunn av en vidstrakt korrupsjon.

Folk har flyttet ut av husene sine, og reist til andre deler av landet. Men det passer egentlig Nilda og Arild Pettersen godt, for på den måten kom de over et hus som de kan etablere seg i. De hadde akkurat fått tilslaget da KS var på besøk. Den tidligere beboeren rømte stedet på grunn av for mange innbrudd.....

Når Arild skal ringe hjem til Norge går han bare over gaten til Brasil, og ringer direkte på en av automatene på gaten. Dersom han skal forsøke å ringe hjem på den andre siden av gaten i Paraguay, er det vanskeligere.

Kanskje får vi telefon neste år, kanskje ikke, sier Arild.

Men på Paraguaysiden finnes de prangende reklameplakatene, som drar turister fra det litt mer «grå» Brasil. Mens forretningsfolkene på Paraguaysiden kaster seg over kundene, sitter de mer sofistikerte brasilianerne i sine butikker og venter på at noen skal komme inn. Prisene er høyere, men det er kvaliteten også. Og i Brasil kan man til og med kjøpe på avbetaling. På Paraguaysiden er det kun kontante penger.

Fra torskefiske til menneskefiske

Arild Pettersen var en dreven torskefisker da Gud kalte på ham. En dag solgte han fiskebåt med utstyr og dro til Paraguay, der broren var misjonær. Språkkunnskapene hadde det blitt så lite av på Nordsjøen at han matt fri til sin hustru Nilda med broren som tolk, og han startet en butikk i den urolige grensebyen for i det hele tatt å ha noe å leve av. Men som den ivrige sjel han var, ble det etter hvert mest kristelig virksomhet.

Etter at vi reiste til Norge har det lagt seg til rette med utsendermenighet og hele greia, sier han til KS, og ler over hele ansiktet. Språkkunnskapene har etter hvert blitt bedre også.

Gud hjelper i alle ting, slår han fast på sin ekte lofotendialekt, mens vi sitter på en av byens middelklassehoteller og spiser lunsj. Men spiser er det bare jeg som gjør. Arild forteller og forteller, og at maten blir kald ser ut til å være av mindre betydning.

lian rister på hodet, og tror nesten ikke at det kan være sant at Gud har ledet ham til Paraguay. Oppvokst med en mor som tilhørte Indre Sjømannsmisjonen, ble han som 9åring profetert over av en gammel emmisær, men at profetismen skulle til de grader gå i oppfyllelse hadde han ikke trodd.

I 1987 ble Arild frelst mens han var ute på fiske, og fjorten dager senere ble hans ånsdøpt mens han var på havet.

Jeg hadde ingen anelse om hva åndens dåp var, men jeg kjente en underfull salvelse over livet mitt, og en ubeskrivelig glede som fylte mitt hjerte, sier han.

Far til 40 unger

Arild og Nilda har selv tre barn. Men de er blitt mor og far til 40 andre unger også! Det skjedde da han tok over ansvaret for daghjemmet som norsk pinsemisjon driver i den fargerike og ustrukturerte grensebyen.

Det er mye prostitusjon her i byen. Brasilianerne kommer hit for å få billig sex med paraguyanske kvinner, og synden florerer sterkt. Derfor er det mange enslige mødre her i byen, sier Arild, og forteller at daghjemmet kom igang etter at de oppdaget at småbarn lå innestengt i små skur, mens moren enten hadde et respektabelt arbeid på dagen, eller hadde sine kunder som prostituerte.

Før jeg reiste til Norge drømte jeg at jeg så en båt som var i ferd med å synke. Mange barn lå i vannet, men ingen brydde seg om dem. Da hoppet jeg uti, og svømte bortover for å redde dem, og mens jeg lå og kavet i vannet våknet jeg, sier han til KS.

Det var begynnelsen til et arbeid som Arild egentlig aldri har hatt spesielt lyst til å drive med, men kom ikke å inbill ham at han ikke er i Guds vilje med sitt liv!

Han viser stolt fram de to vakre bygningene på et jorde utenfor byen, der norsk utviklingshjelp har tatt dypt i lomma, og gjort prosjektet mulig. Bak en av bygningene har Arild sine bananplanter, og en grønnsakplantasje som noen og hver kunne misunne ham.

Det er Guds nåde alt sammen, sier han, og ser Herren i hvert eneste frø som begynner å spire opp av marken.

Framgang i menigheten

Det passer bra at du kom idag, for i kveld har menigheten møte på barnehjemmet, sa Arild til oss. Og møte ble det! Her var det ikke vanskelig å forkynne Guds ord. Det er sjelden man føler at ordene blir dratt ut av seg! Og til endel av de andre misjonærenes store overraskelse ble vi tolket av Arild! Det er tross alt ikke så lenge siden han ikke kunne et eneste ord spansk selv!

Pinsemenigheten norsk misjon samarbeider med har idag over 100 medlemmer. Prosenten er høy, og over 50 er ungdommer. I slutten av september ble ti venner døpt, og Nilda og Arild har allerede fått be med tre til frelse siden de kom ut i slutten av august.

Vi ligger lenge og tenker etter at vi låser oss inn på det lille og slitte hotellrommet i ganstcrbyen. Det er ikke fritt for at vi sjekker dører og vinduer ekstra godt. Og gleder oss over at norsk pinsemisjon også kom med evangeliets lys til dette mørke stedet.