Misjonsbrev kan ta lang tid på veien også i våre dager. Dette brevet fra Bergljot og Olav Norheim har vært nesten tre måneder på veien fra Paraguay til Norge, men vi vet at våre lesere setter stor pris på å lese det selv om det begynner å bli gammelt.

Paso Cadeim (K. S.): Det ei nå alt en god stund siden vi lot høre fra oss. men her er vi igjen I vinterhalvåret (juni—nov.) har skolen pågått som før. Omtrent 50 barn var innskrevet, men noen ble borte på grunn av sykdom og noen døde også i den epidemien som vi hadde i juni—juli Det er nå en stor tropp av barn og ungdom som kan lese og skrive, og det er selvfølgelig spansk de lærer, som er skriftspråket i Paraguay.

Ellers er morsmålet til indianerne og også paraguayer guarani. Det er det eldgamle språket i landet, og tales av alle analfabeter, som det ennå fins ca. 60 % av. Det er jo helst på landet og inne i de store skoger disse fins. I byene og på litt større steder er det. så vidt jeg har oppfattet, skoler overalt. Hospitaler og legehjelp fins også i de aller fleste byene. Men mer avsides finner du den aller største nød og fattigdom. Folk bor i dårligere hus enn dyrene i Norge. Jordvegger og jordgulv, med ildsted midt på gulvet, hvor de koker sin mandioca og ris, om de har noe slikt. Mange lever det ynkverdigste liv som kan tenkes, men jeg vil også ha sagt: Det er mest fordi de ikke vil arbeide de har det slik. Jorden, for eksempel, kan bære 400- 500 fold mais. Man kan bare hugge ned skogen og brenne opp krattet, lage et hull og slippe fire mais-korn nedi. Om ca. tre måneder kan du spise disse rike mais-kolbene kokt i vann eller stekt ved ilden. Det er næringsrik mat. Mandioca trenger et til et og et halvt år for å vokse opp til røtter som er  noe å spise. På grunn av at det tar så pass lang tid for å vokse opp, er det mange som ikke planter nok. fordi de ikke kan tenke l a 2 år framover. Det er en stor vanskelighet å få lært indianerne dette. Paraguayerne er noe bedre i så måte. Om de så har ris og bønner, som også vokser fantastisk, og litt fett, så behøver ingen å sulte. Griser og kuer går fritt omkring alle steder, så næringsveien er rimelig og lettvint.

Søndag 4. 11. var det avslutning for skolebarna. Ca. 200 mennesker var møtt fram sammen med barna. De største elevene framsa sine vers og alle barna mottok sine vitnesbyrd. Det var et godt år for skolen, og mange lærte å stave og lese for første gang. I første klasse kan det være både 8-åringer og 14-åringer. Så dere forstår at her , er de aller fleste av befolkningen analfabeter. Så spør om det trengs skole! Festen ble avsluttet med norskbakte tebrød. hvor alle fikk sin store bit og appelsinsaft.

For de aller fleste var nok dette en meget uvant og "fin" bevertning.

Stor fest i Paso

Søndag 3. novembel fikk vi ha det lenge ønskede velkomstmøte for våre norske venner, familien Stuksrud fra Gausdal. Knut og Ingrid med sine tre barn. Øivind, Arne og Hilde. Festen ble en stor i glede både for oss, indianerne, paraguayerne og ikke minst for de nye norske. De uttalte sin i glede over å være kommet fram til det feltet som de hadde lengtet etter, siden de kom til Paraguay i mai måned. Den første tiden bodde de i Ypacarai, 3,5 mil fra Asuncion, for å lese spansk. De taler nå spansk og får sikkert en rik tid i Paso En annen gledelig høytid var det også denne dagen, idet 9 venner fikk følge sin oppstandne frelser i dåpens grav. På stranden av Acarayelven som rinner like nedenfor vår stasjon, var ca. 150 mennesker samlet for å se og høre. Det var 6 indianere og 3 paraguayere. som dere ser på bildet.

Det var gripende å høre alle avlegge   sine   vitnesbyrd   for mottatt frelse i Jesus Kristus (Ñandejara), og at de ville bli døpt i Jesu navn. Etterpå var vi samlet i skolen til avslutning og bevertning. De norskbakte tebrødene gikk ned som varmt hvetebrød og så fikk de appelsinsaft å drikke. 

Innvielsen av Betania Barnehjem.

Lørdag 9. desember var vi samlet til en høytidlig innvielse av hjemmet for foreldreløse barn. Det var korte taler av flere, og den kombinerte spise-lesesal var fullt besatt av innbudte. Etter denne åpningsandakten ble vi

servert "asado" med mandioka og semulegrøt.  Det  var  lett  å konstatere at det smakte godt. Så er barnehjemmet ferdig og tatt i bruk. Det er en ringe begynnelse, men en vet aldri hva det kan bli —! Dette hjemmet kom opp forholdsvis fort, fordi våre norske venner i Seattle sendte oss en sjekk på $ 800 som vi fikk fri disposisjonsrett  over. Disse pengene ble satt inn hjemmet, og i dag står det der ferdig. For litt mer enn 3000 n. kr. ble det ferdig. Men da er ikke trematerialene regnet med, for vi har jo hugget tømmeret i «vår egen skog», og da så --.

Det som ble til overs av disse pangene har vi overført til drift av  hjemmet.  Hjertelig takk kjære venner i Seattle, både for hospitalet og hjemmet til barna som dere har gitt penger til å oppføre. Gud signe hver enkelt «glad  giver».  De  to pikene bakerst på bildet er: Lucia og Adolfina. En indianer og en paraguayer. De skal stelle for barna under oppsyn av Stuksruds., Men, det er et men også ved dette —. De er veldig flinke på i mange måter, men de er ikke norske —! De kan ikke bli opplært til å bære ansvar som norske. Derfor kommer jeg med en oppriktig bønn til de norske pinsesøstre: Hvor er du som går og bærer på kall til å tjene foreldreløse barn på Betania i Paso? Nå går du kanskje uten noen særlige oppgaver og ikke trives fordi du ikke er på plass». Her er et meget interessant arbeid for nettopp deg som lengter etter å gjøre noe særskilt for barna og Jesus! Men nå lakker det med tiden, og det stunder til natt, så du må skynde deg!

Hospitalet har hatt ca. 7000 behandlinger og mange liggedager. Med disse tall ved siden av skolearbeid, barne-hjem, mais- og mandioca-åkeren. sagbruk, bygging, så skjønner alle at vi har sloppet å henge med fingrene.

Det er nå meningen at Knut skal overta sykearbeidet, og det borger for at han skal få nok å gjøre. Likeledes skal Ingrid ta hånd om skolen, og lærerinne som hun er. blir det et stort i pluss for skolen i Paso. Lykke til, kjære venner, Ingrid og Knut! Så venter vi fremdeles på sykepleiersken som vi ber om !

Menigheten, Iglesia Evangelca Betania

Søndag 4. desember var vi samlet til nattverdmøte i salen på barnehjemmet.   Det   var en i gripende stund for oss norske og for våre nydøpte venner. Etter brødsbrytelsen ble de alle ønsket velkommen til menigheten. Av Herren er dette gjort og det er underfullt i våre øyne! Den nåværende menighet i Paso består nå av 15 medlemmer, deriblant 4 utflyttede. Sammen med våre to paraguayske hushjelper, en for Stuksruds og en for barnehjemmet og oss fire norske (voksne) blir det 21 medlemmer. Når vi reiser blir det 19 som blir å samles til de månedlige brøds-brytelsene og menighetssamvær. Evangelisten br. Franco er trofast i tjenesten. Folk rundt omkring oss spør etter møter. men vi er for få ennå til å overkomme alle henvendelser.

Må Gud i himmelen sende et ektepar hit ut! Skal vi få tatt oss skikkelig av de omkringliggende steder og komme til alle som ber om møter, må, vi bli flere arbeidere. Det sørgelige faktum er at der hvor vi ikke har nådd, har katolikkene kommet foran.

Br. Franco vil gjerne ofre seg helt for evangelisk virksomhet også på. andre steder i nærheten, men han har ennå ikke heltids-lønn. Er det imidlertidig noen som kan tre støttende tit, så er vår kasserers, navn og adresse denne: Peder Banken, Ameberg st.   

Møtene er alltid godt besøkt, og vi ber stadig med. frelsessøkende. Men hvor mange konimer, igjenom til frelse, se det vet vi ikke "før vi får se". Det høres fart ut, men usiviliserte mennesker er ikke som vi. Alt går meget sakte inn i bevisstheten. Men vi har tro til Gud at han vil fortsatt gjøre store ting blant indianerne i denne sonen. Større og små steder som sogner til vårt arbeid er en sone på 10 mils omkrets. Så her er sædejord nok!

Til slutt vil vi sende våre hjertevarme hilsener og takk for alle forbønner og alle. oppmuntringer til våre menigheter, våre venner gruppevis, enkelte og, alle som har stått oss bi med hjelp i året som har gått. En hjertelig takk til «mammaene» for de foreldreløse barna, og takk til alle hvis hjerter banker for indianernes frelse. Gud vil rikt lønne dere alle!

Alle de norske hilser, samt menigheten og alle som har mottatt deres hjelp  gjennom misjonærene.

Deres for indianernes frelse Bergljot og Olav  Norheim, Rutina og Anita.