På slutten av 60-tallet begynte Anna Strømsrud arbeid blant guarani-indianerne (pay-tavytera) i fylket Amambay/Concepcion i Nord-Paraguay. Det ble dannet en koloni for en gruppe av dem, kalt "Eben-Ezer". Sykestue, boliger for misonærer og andre arbeidere, jordbruksprosjekt etc. ble bygd opp.

Undertegnede kom sammen med familien dit i 1977, og drev sykestuen der et par år, samtidig som det var et aktivt arbeid i menigheten som var dannet på stedet.

Dessverre er det ikke lenger noe større arbeid fra norsk misjon blant pay-tavytera-indianerne (i 2012), så de representerer en stor utfordring til oss.

Ettersom de er guaraniere, er deres levekår, religion og språk nokså lik det som vi finner blant de to stammene (ava-chiripa og mby’a) som bor lenger sør rundt Paso Cadena.

For en nordmann er det jo en fantastisk opplevelse å få komme til Latin-Amerika og bli kjent med mestiserne-blandingsfolket, men det er vel for de fleste mest spennende å få komme i kontakt med urinnbyggerne, indianerne, og en stor del av pinsevennenes arbeid i Paraguay har vært blant paytavyteraindianerne og ava chiripa indianerne.  I fylket Amambay og Concepecion fins den førstnevnte gruppen av disse guarani-indianerne og som kjent ar PYM Eben-Ezer indianerkoloni der.

Det er sjelden å finne indianerne helt integrert i det øvrige lokalsamfunnet, og vi finner da deres boplasser spredt rundt omkring i disse to fylkene, og som regel et stykke fra mestisene.  Ofte bor de på områder som tilhører en eller annen velstående godseier, og jeg vil her forsøke å beskrive en slik boplass, og folket der. 

Fra hovedveien snodde det seg en smal sti innover skogen.  En må ofte klyve over stokker - eller under de for å komme fram.  Det hang mye lianer ned fra trærne, så det var nokså kronglete å komme seg frem.  Indianeren - en ungdom på ca. 20 år gikk lett og ledig foran meg på bare føtter, mens jeg med ben som mest er vant med slette veger, snublet etter.  Etter en times spasertur kom vi til en lysning, og det åpnet seg mot en åker hvor noen unge holdt på ordne mandiokafeltet (rotfrukt som spises tilsvarende potet).  På avstand blir det hilst med hoiing, og snart er vi fremme hos arbeiderne, og det blir handhilsing og "mba'eichapa nde reiko? - hvordan har du det .... osv.  Men vi skulle videre, og snart er vi igjen inne på stien, og tussmørket i skogen lukker seg over en. Etter en tids vandring begynner vi å høre hunder som bjeff er og vi vet da at vi nærmer oss boplassen.  Gutten som jeg er sammen med, hører jo hjemme her, mens jeg - gringoen - kommer jo for første gang, og det forstår også de radmagre bikkjene, så det blir et sørgelig leven, og forsøk på å bite meg, men eierne forsøker med stokker og steiner å få den til å roe seg.  Så blir det å hilse på alle, og fortelle hvem en er, men det er jo helt unødvendig, for en ser jo norske klær på flere av disse, så de har nok vært på stasjonen vår. 

En setter seg ned, og får tid til å studere litt omgivelsene.  De har to hus som ligger fint på en liten høyde, og dermed er det en fin utsikt utover skogen, og langt i det fjerne kan vi se endel fjell - Cerro Cora m.fl. Husene  er forbausende lave, og er da en av de typene som indianerne bruker.  Veggene er laget av stokkverk og bambus-plater (oppsplittede bambusstokker), og taket er dekket med en spesiell gress-sort og jord, og det gir faktisk et helt tett tak, samtidig som det skjermer svært godt mot solen, og mye bedre en bølgeblikk e.l. Huset er ca. 8 meter langt, og 3-4 meter bredt.  Midt i huset er det laget en korridor tvers gjennom huset, og det er altså oppholdsrommet - stua.  Langs veggen fins en litt skrøpelig benk, samt et ikke-indiansk bord (for de brukte ikke bord).  Ettersom dette er en fler-generasionsbolig, trengs det endel plass, så de har satt opp et lignende hus rett bak, og ved siden av er kjøkkenhytten.  Den har bare to vegger, og ellers det samme taket.  Midt på gulvet er gruva, og ofte ser vi at de bruker svære stokker til fyringsved, og dermed er det jo letter å holde ved like varmen, når de først har fått det til å brenne.  Ellers så er kjøkkenutstyret nokså sparsomt med noen få tallerkener, og krus av metall.  I et hjørne står kambuchi - vannkrukken avleire. Åpningen er dekt av en tallerken, og oppå den felles vannkoppen.  På noen hyller ligger diverse småting: Et avskåret kuhorn som brukes til terere-drikkingen (enslags te) sugerøret til tereredrikking, kniver etc. I et hjørne opp under taket henger riflen, samt endel piler og buer.  Inne i soverommene står noen enkle brisker, og madrassen er bare en bambusplate, og kanskje et ullteppe.  Når det er kaldt tar de ofte endel glødende trekull og legger under brisken, og da kan det bli litt varmere, i allfall på undersiden.  Småbarna ligger som oftest i hengekøyer som lages (flettes) av hjemmeprodusert hamp.  Rundt omkring henger bunter med mais. som når den er tørr, helst brukes til hønsene.

Foruten de nevnte hunder, fins det selvsagt en hel flokk høns, og de kommer like gjerne opp på bordtet, og er nede i matgryten og henter seg en godbit, men det aksepteres selvsagt ikke, så det er ofte en stadig jaging av hønene.  Rundt omkring går grisene.  Denne familien hadde til og med en stor grisebing, og de var mektig stolte over ei svær purke.  Heller ikke grisene kunne unnlate å smake på middagen til matmoren, så man kan jo

si at de levde nokså tett innpå hverandre, dyrene og menneskene. 

Ja, maten er jo alltid det tilbakevendende temaet, og ofte når en spør om hva de spiser så svarer de "Mba'eve" -ingen ting, men de levde jo så noe måtte de jo  selvsagt spise, og det var stort sett ris, bønner, mais, mandioka i store mengder,av og til kjøtt.  De er jo stadig på jakt, og iblant får de et villsvin, eller et beltedyr, jordrotte, firfirsle, eller noe annet godt, og da blir det straks hyggeligere rundt gryta.  Men arbeidet på åkeren er jo det som tar mest tid, og de dyrker som regel 2-3 hektar.  Ettersom en ikke kan bruke hvert jordstykke mere enn 3-5 år, må de hvert år rydde nytt, og det skjer ved at de med øks og machete hugger ned det de klarer ( ikke store trær) og lar det tørke, og ut på vinteren - i juli setter de fyr på skogen. Ut i august prepareres jorda med hakker, og en sår når vårregnet begynner å komme.  Dette ryddingsarbeid gjør mennene, mens kvinnene deltar i endel plantingsarbeid, samt ugress-luking, rensking og høsting.  Ellers så er det bare kvinnene som henter vann, og iblant må de gå langt for å få tak i det.  Likeså er det bare kvinnene som vasker klær, og ofte må de langt avsted for å finne elver med vann.

TRADISJONER OG RELIGION

Et hvert folk har sitt identitetsgrunnlag, og slik er det selvsagt også for guaraniindianerne.  For en utledning kan det være vanskelig å få skikkelig førstehånds kjennskap til hva de egentlig mener om livets mange spørsmål.  Det er sagt at guaraniindianerne både er stolte og skamfulle over sin kultur.  Derfor vil de ofte heller fortelle f.eks. den katolske kirkes lære om f.eks. skapelsen.  Men noe har en fått tak i, delvis via litteratur, og delvis via kontakt direkte med de indianerne som vi arbeider sammen med.  Men ofte kan det være vanskelig å skille mellom ekte guarani-tro og katolsk tro.  Ettersom det bare fins muntlige overlevninger, så kan innholdet variere endel fra stamme til stamme, men i hovedtrekk har guarani-indianerne denne fortellingen om opphavet til alt:"Vi vet at for at denne jord skal eksistere, så måtte en være vår far.  Vår Store Far er han som er vår far.  Han kom fra vest, og kom til denne jord, og dro mot Øst." Det fortelles videre hvordan Vår Store Far planla denne jord, og satte den på en krysset stokk (Yvyra Joasa).  Men Vår Store Far var ikke alene.  Sammen med ham var Vår Far Som Vet.  På en eler annen måte fant disse to en kvinne under en leirkrukke, og hun ble med barn.  På grunn av diverse uoverensstemmelser mellom disse to, rømte barnets far, Vår Store Far og kvinnen måtte dra avgårde alene for å finne ham.  På veien "spurte" hun stadig sitt foster - som var Kuarahy, solen eller solens eier) - om veien.  Under vei så ber fosteret moren om å plukke en spesiell frukt, og idet hun gjør det, blir hun stukket av et insekt, og moren blir da sint, og slår fosteret via magen.  Etter dette "sier" fosteret alltid feil når moren spør om veien, og til slutt blir moren fanget av Anag - en slags djevel -, og blir drept for å spises.  Også fosteret var tildelt denne skjebne, men det lyktes ikke å drepe det hverken ved slag, ild eller vann, og disse djevlene forsto da at dette fosteret var noe spesielt.  Historien er lang og til dels komplisert, og forteller hvordan dette fosteret vokste opp og ble den voksne Kuarahy - solen.  Av morens ben dannet Kuarahy Jasy - månen, eller eieren til månen - og videre dannet disse to alt det skapte på jorden.  Det fortelles f.eks. at Kuarahy en dag fikk lyst på noe søtt, og da skapte han sukkerrøret, og spiste dette.  Jasy syntes det var svært så godt, og ville også skape noe lignende.  Men Jasy var aldri så flink som Kuarahy, og da han prøvde, ble det en slange, og siden har menneskene vært plaget med slanger.  Ellers så tror guarani-indianerne på en udødelig sjel.  Jordelivet blir forstått som en prøve som sjelen må gjennomleve for å renses, og etter døden må sjelen passere noe som ligner skjærsilden: virkelig mørke, kvasse steiner, svære avgrunner osv.  Men noen som behersker de rituelle dansene, kan komme direkte til paradiset, eller "jorden uten vondt", som de kaller stedet.  De tror at dette stedet ligger i øst, på den andre siden av den store sjø, og det har i tidenes løp blitt registrert hele grupper på leting etter paradiset.  De forteller også at gudene engang vil ødelegge jorden med alle den innbyggere, og at det ikke vil bli laget noe nytt etterpå.

Mye av deres religiøse tro kommer spesielt til uttrykk i de regelmessige festene.  De forandrer karakter alt etter årstidene.  Ofte er det storsamlinger, og da forsøkes ordne diverse problemer, men ofte er det også konsumering av alkohol, og da kan oppgjørene bli vel voldsomme.  Ellers så danses rituelle danser, det synges spesielle, bønnesanger, og spilles på enkle "tre-instrumenter".  Med noen få års mellomrom blir det holdt spesielle innvielses-fester for guttebarna i 11-14 års alderen.  Etter en lang innføring blir barna skjenkt med en spesiell drikk til de er drukne, og så lages det et hull i underleppen og det blir da det spesielle tegnet for paytavytera indianerne ( som fins rundt Eben-Ezer)

For øvrig så domineres disse festene av s.k. sjaman, en mann eller kvinne som fungerer som en slags prest og medisinmann.  Disse sjaman har ofte stor makt, og folket kommer oftest til dem med sine problemer.  De bruker dels sang, dans og besvergelser, og dels diverse planter og avkok for å behandle de syke.

     Et særlig problem er "paye vai" - besettelse.  De mener da at en eller annen har makt til å besette et annet menneske.  Årsaks-sammenhengen kan være nokså uklar, og alle er svært redd for å beskyldt for å ha besatt et menneske.  Straffen kan være svært hard.  Svært ofte ble f.eks. tuberkulose kalt for besettelse, og resultatet var alltid døden, og de sa alltid at den var uunngåelig.  Men moderne behandling beviste jo ofte at dette ikke var tilfelle.  Men alltid ved sykdom lå denne tanke på lur, og frykten kunne gi meget sterke utslag.

  Disse guarani-indianerne har nå skrumpet inn til en liten minoritet på noen få tusen individer, og stadig så innskrenker også deres jaktmarker og dermed de tradisjonelle livsgrunnlaget. I tillegg må de alene bekjempe sin håpløse kamp for å nå fullkommenhet.  Derfor tror vi at vi har en dobbelt oppgave blant disse mennesker: å hjelpe dem til å forstå og oppleve sannheten at Jesus kom ned til vår jord for å frelse oss og tilby oss sin nåde.  Og likeså hjelpe dem i den vanskelige omveltingsfase som indianerne er inne i