Daghjemsbarna
og skolebarna kommer kl 06.30.
Kl 07.00 er det tid for frokost.
Barna går til matsalen,
og setter seg på stoler
rundt et langt bord i sentrum
av rommet. Bordet er rødlakkert,
og asjettene er i mange farger.
Frokosten varierer etter årstiden.
I den varme delen av året,
kan frokosten bestå av
tørre rundstykker. Dette
er ganske alminnelig i varme
land som Paraguay. Nå
er det kjøligere i været,
det går mot vinter og
regntid. Frokosten er mer sammensatt,
og deles ut i ferdige porsjoner.
”Jehova es mi pastor, nada me
faltara, amen.” Bordverset lyder:
”Herren er min hyrde, jeg mangler
ingen ting”. Her er det ingen
som sovner over frokosten. Maten
er en dyrebar gave. Etter frokost
er det morgensamling sammen
med personalet. Lovsangen ljomer
mellom murveggene. Etterpå
går lærere og elever
til klasserommene. De minste
blir igjen, for de skal ha bibelundervisning.
Tia (tante) Mirian forteller,
og illustrerer med bilder. En
liten historie viser at de små
lærer. Mirian forteller
om et søskenpar som gjerne
ville praktisere lærdommen.
Den eldste fortalte: ”Jeg husket
det dere sa: la oss be. Jeg
visste ikke hva vi skulle si,
men så sang vi. Etterpå
spiste vi.”
Nå
kribler det i små hender
og føtter. Det er tid
for fri lek og aktiviteter i
den store hagen. 60 daghjemsbarn
og 60 småskolebarn trenger
myldreplass! Når været
er godt, er det mye moro å
finne på ute. Når
regnet setter inn, må
de leke under tak. Der det ikke
er gress eller steinsatte gangveier,
ligger rødjorda. Den
blir ganske sølete i
vått vær. I hus
uten oppvarming, er det ikke
lett å få tørket
og varmet våte og sølete
barn. Det er bygget en paviljong
liknende lekeplass: tak over
hodet, og steinsatt gulv. Her
er det slett ikke plass til
hele flokken av små. Blir
det for surt og kaldt, samles
daghjemsbarna rundt det store
bordet i matsalen. Her kan de
sitte med stilleaktiviteter,
men lek og bevegelse er det
ikke rom for inne. Derfor er
det godt at sola skinner! En
hjerteskjærende barnegråt
høres fra et hjørne
av hagen. Med så |
|
mange
små blir det nødvendigvis
noen tårer å tørke.
Øynene følger
lyden, og vi ser til vår
forbauselse at denne gangen
er gråten ren og skjær
tidsfordriv. En stor papegøye
produserer barnegråt som
om det skulle være et
lydopptak. Fyren har lært
seg det alle barn har forstått,
skrik, og du får oppmerksomhet!
Han kan langt mer enn å
gråte, og spankulerer
fornøyd og skravlende
rundt i buret når vi nærmer
oss.
Midt
på dagen er det skoleslutt
for de minste. Etter lunsj fylles
klasserommene på nytt,
men nå av de største
barna. Daghjemsbarna samles
i matsalen til lunsj. Maten
deles ut på fargerike
plastasjetter, og skolemelken
er en velkommen gave fra fylkesmannen
Roberto Acevedo Quevedo. Han
er en aktiv støttespiller
for bestyrerparet Mirian og
Alfredo Saucedo og Daghjemmet:
Guarderia Infantil. Etter maten
er det lek og aktiviteter, til
det nærmer seg slutten
av dagen. Da er det tid for
dusj og vask, med plukking av
lus som avslutning på
seansen. For mange av barna
er dette det eneste stellet
de får. Tilgang på
vann er vanskelig når
du bor i et skur i et ikke regulert
område, og det kommunale
vannet koster penger du ikke
har. Etter godt stell, er det
middag for de små. De
kan gå hjem med nytt påfyll
til både hjerte, hode
og mage.
Rett
over veien for inngangsporten
til Guarderia Infantil ligger
utpostmenigheten. Alfredo er
forstander i hovedmenigheten
i sentrum av byen, Pedro Juan
Caballero. Hver søndag
morgen stiller alle daghjemsbarna
opp på søndagsskolen.
De vil ikke gå glipp av
noe, de samme voksenpersonene
er i aktivitet. Her satses det
på barna!
Sitat:
”Jeg husket det dere sa: la
oss be. Jeg visste ikke hva
vi skulle si, men så sang
vi. Etterpå spiste vi.” |
