Fredens Sambånd1979

Rudolf og Brit-LajIa Larsen

«Iky'aete pe hova!» — «Hvor skittent det ansiktet» utbrøt Rosendo her en dag da jeg besøkte ham. Og han hadde grunn for sitt utbrudd! For han hadde ikke sett et skittent ansikt på ca. 6 år — fordi han har vært blind. Og nå så han plutselig det deilige og skitne fjeset til sønnen sin på 2-3 år — som han til nå bare hadde kjent via røsten og sine hender.

Men det skulle ikke bare bli blindhet som skulle gjøre tilværelsen vanskelig for han. For to-tre år siden, da det minste barnet var 6 mnd., døde kona i lungebetennelse, og dermed satt han igjen med 8 barn. Dog hadde han noe som de færreste har i dette landet: han hadde opplevd frelsen, og var blitt døpt. Etter en stund flyttet han til sonen hvor vi bor, og han søkte straks kontakt med menigheten her. Og til tross for sitt handikap, så har jeg sjelden sett en mann med bedre humør! Men forstemmende var det å se deres fattigdom, mangle på klær og mat, og vi kunne da få lov å hjelpe ham. Men som det sies i et ordtak: det er bedre å gi en mann et fiskesnøre enn en fisk, begynte vi å tenke på om ikke han kunne opereres slik at han ble seende. Og vi nevnte dette i brev hjem til Norge, og respons ble det.

Ved undersøkelse viste det seg at en operasjon antagelig ville hjelpe ham, og i desember dro vi til hovedstaden og fikk ham operert, og etter 10 dager begynte han å skimte folk «som trær». Like over jul var brillene ferdig, og det var da han satte de på, at han kom med dette utbruddet: «hvor skittent det ansiktet», og så lo han så hjertelig... Det er virkelig trivelig se han nå komme

på møtene, rank i ryggen og uten stokk, og finner sin plass uten å føle seg fram.

Vel, dette er jo ikke noe enestående historie, for slikt skjer jo stadig vekk — både her i Paraguay og i Norge. Men jeg forteller denne historien for å vise dere et konkret eksempel på misjon i sin videste betydning. Uten denne, hadde Rosendo fremdeles vært en katolikk — og blind. For det fantes ingen som kunne betale denne operasjonen. Det triste er jo at også kona hans døde p.g.a. manglende økonomi til å dra til en lege, for det koster.

Selv om arbeidet mange ganger er slitsomt, så er det slike ting som virkelig oppveier slitet. Og eksemplene kan mangfoldiggjores.

Men dette arbeidet ville ha vært fattig, om det bare dreide seg om legemlig helbredelse. Det som vel er vel så stort, er å se at Guds Ord finner grobrunn, og gir frukter som er omvendelsen verdig.
Og også i det året som er passert, har vi fått se flere som har omvendt seg. Den 7. januar fikk vi så døpe 3 av disse. Det skulle vært flere, men det må først ordnes med bl.a. giftemål for par som bare lever sammen. Men som sagt ble tre døpt: en eldre mann som i mange år har søkt Gud, og som for noen måneder tok sin bestemmelse. For oss betyr dette at vi har det første kontaktpunkt i Yby Yau — et sted i sterk veskt. Den andre var en eldre kvinne fra en av ut^ postene, og den tredje var en ungdom (indianderguit) som bor på stasjonen. Han er en meget stabil gutt, og vil bli til sior hjelp ettersom han vokser til. Han heter Viktor — be for ham!

Forøvrig er vi fullt opptatt i arbeidet — både i menigheten og på hospitalet. I nær framtid blir Anna Strømsrud å reise hjem, og Gunvor Westgård kommer ut. Vi planlegger hjemreise i juli.

Så vil vi få ønske dere alle Guds rike fred, og vi er takknemlig for deres forbønn. Her er i sannhet store høstmarker — og få arbeidere, men høstens Herre er med oss!