"Så KOM han og forkynte det gode budskap om fred, for dere som er langt borte,og for dem som var nær." Ef.2:17

Som lovet i siste sendebrev, vil vi gjerne orientere våre kontakter under vårt opphold i Paraguay, om hvordan det går etter hjemkomsten. Som vel kjent for de fleste, bor vi i Bodø. Jeg - Rudolf - arbeider på anestesiavd., og Brit-LajIa arbeider hjemme, og tar ellers noen vakter på sykehuset. Det viste seg heller dyrt å få egen leilighet, så da må en stå på.

I tillegg har jeg vært engasjert i forbindelse med den evaluerings-rapporten fra et NORAD-oppnevnt team, og var i den forbindelsen i Oslo på et NORAD-seminar, og fikk samtidig besøkt de menigheter på østlandet som har støttet oss. Senere har det vært endel møter her og i distriktet, samt at Brit-Lajla er engasjert i et barnearbeid, og vi begge i søndagsskolen. Og sist i okt. var det et misjons- seminar i Alta hvor jeg deltok.

Mange spør hvordan det er å komme hjem, og sant å si er det en stor overgang for oss alle, fra å være aktivt ansvarlig for arbeidet ute til mer eller mindre passivt her gjemme. Men det er nok riktig med en slik pause. For barna har nok overgangen til skolen ikke vært helt lett. 

 Og enda flere spør om vi skal være hjemme, eller dra ut igjen. Stod det til oss vil vi dra til sommeren, men da må først følgende forhold ordne seg: 1. Om min (R.) mor skal være med, eller hva, ettersom hun er enke. 2. Vi vil ikke sette barna flere år på internatet. 3. Leiligheten vår er helt belånt, og må enten selges eller utleies til en relativ høy pris. 4. Vårt underhold og drift må ordnes på nytt, da det vi hadde siste periode var delvis begrenset til den perioden. Vi ville jo helst dra tilbake til Paso Cadena, og der blir behov fra 1985, men er som sagt vanskelig p.g.a. barnas skolegang, iallefall det første året.

Vi er nødt til å bestemme oss til jan/feb. skiftet, da en trenger tid for å ordne det som trengs. Derfor har vi frimodighet å be om hjelp i bønn, så vi kan se hva Herren vil, og at vi gjør det riktige.  

Jeg vet at Paraguay trenger arbeidere, og det er åpne dører over alt og det gjelder å arbeid mens det er dag.

I 1983 er en hel del blitt døpt: Filadelfia, Yby-Yau (Eben-Ezer) er 26 - derav 15 indianere - blitt døpt i juli!  I Ypacaray 14 stk, i Caacupe et litt mindre antall, i Paso Cadena 4 i mai, og i tillegg et for meg ukjent antall fra det øvrige arbeidet. Vi har tro for at det også i Paraguay skal lykkes å bygge opp en livskraftig menighet.

Derfor håper vi at det negative inntrykket som nevnte evaluerings-rapport med påfølgende avis-skrivning gav, ikke skal påvirke oss slik at vi blir handlingslammet. Misjons- og u-hjelpsarbeid er vanskelig, og har alltid vært det. Som et eksempel kan nevnes at i Zaire var det bare 200 kristne etter vel 20 års arbeid, men da begynte også veksten. Det var i 1940. I 1960 var det over 5000 kristne,og idag er det over 50000 troende. Derfor gjelder det å stå på slik at menighetene får et godt og solid fundament slik at veksten kan bli sund og bibelsk.

Også på det sosiale området er vi nødt til å satse, spesielt i arbeidet blandt indianerne, da det ovenfor myndighetene legitimerer vårt nærvær. Ellers får vi ikke være der. Det er alså inngangsbiletten til dette spesielle arbeidet. Omfanget av dette arbeidet må vurderes i forhold til våre personellmessige og økonomiske ressurser, men en bør ikke forvente større resultater enn hva en setter inn i prosjektet. Nevnte evaluerigsrapport tok ikke hensyn til de meget små økonomiske - og dermed personellmessige ressurser som vi har hatt til rådighet,og derfor ble konklusjonen deres urimelig, og lite vederheftige.

Vel, med dette vil vi få takke dere alle for hjelp, både i forbønn og ellers hjelp, og vi er takknemlig både for forbønn for oss og det videre arbeid i Paraguay. Det er vår oppgave å bringe det gode budskapet også til dette folk!

Vi ønsker dere alle en velsignet julehelg,og et godt og fredfullt nytt år!

Med hilsen