KJÆRE VENNER!: GUDS RIKE FRED!

"For Guds nåde er blitt åpenbartfor å gi frelse til alle mennesker!" Tit. 2:11

Så har vi igjen den glede å sende en liten hilsen fra oss i Paso Cadena. Vi er nå kommet nesten midt på vinteren, så vi synes det er nokså surt og kalt, og det høres vel rart ut for dere. Men godt er det med varme i ovenen også i tropene! Dog er dette ikke noe problem for oss, men for folket som bor heromkring, og omtrent aldri forbereder seg på kulde, er det værre. De setter seg heller nærmere bålet, men en blir helst bare varm på en side, og resultatet ser vi: influensa, lungebetennelse osv blomstrer opp. I tillegg har vi den siste månden hatt endel opplevelser som har vært vanskelige. Ved et tilfelle ble n drept ved knivstikking her i kolonien. Grunnen var at en hadde tilsnakket en guttonge som hadd kjørt på en liten jente med sykkel, og så kom guttens far sammen med en annen for å ordne opp, og det endte alså med drap. Han som stakk ned, fikk først nesten avskåret øret og endel av omkringliggende hud, så det gikk vilt for seg. Øret fikk vi satt på plass, men han mistet hørslen pga ødelagt tromhinne. Pga dette sitter 3 stykker i fengsel, og dermed har vi tre familier med mange barn, som er uten fedre, og det betyr at de får det svært vanskelig. I tillegg døde en familiefar som hadde 5 barn, så det er en utfordring å hjelpe disse, både med mat og klær, men heller ikke her er det billig å fø en så stor familie. I tillegg har vi fast på stasjonen en mor med tuberkulose, samt hennes tre barn, og eller har vi stadig innlagt tuberkuløse pasienter.

Skolen fungerer godt. Riktignok har vi de siste to ukene vært litt reduserte, i det Joel Bogado har vært i Asuncion hos sin datter, Margarita. Hun ble stukket ned på vår stasjon i nord. Dere har vel lest om det i KS. Heldigvis gikk det godt, og nå er Joel på plass igjen. Men det var temmelig kritisk for henne de første timene. Hun blir nå å gifte seg i juli, og hun og hennes mann blir å ta opp arbeid i indianerkolonien Eben-Ezer.

Ellers så strever vi med å avslutte endel mindre arbeid og restaurering, slik at vi mere kan satse på ren evangelisering, for her er åpne dører over alt.

 Riktignok føler en iblant at en ikke når fram, selv om folk sitter og hører på en, men vi vet jo at Guds Ord har spirekraft i seg, og at det gi håp om en høst. Av de tre som nå sitter i fengsel, er to døpt og var en tid med, men det ble med dem som med mange andre her, at verden ble dem for sterk.

De siste årene har det vært en oppblomstring av indianerreligionen, og vi hører nå stedig at de har sine bønnesamlinger om kveldene, og her en kveld var jeg der sammen med en NRK korrespondent som var på besøk hos oss. De har et eget gude-hus, og der inne går "presten" foran med en mbaraka og rister på den, mens andre følger etter i en slags dans. På en stamme sitter noen kvinner, og har en tykk bambusstokk som dunkes i bakken, og det synmges en ganske ensformig melodi. Innimellom stanser "presten" foran en stokk og ber. De sier at de ber til den samme Gud som vi, og til en forveksling kan de ha rett, for de kaller ham Nandejara, Vår Herre, akkurat som de kristne. Men trosgrunnlaget er like fjernt som når det gjelder våre nordiske guder. De sier at når vi respekterer deres bønn, så vil også de respektere vår bønn, og de kommer gjerne på våre samlinger, og inviterer oss til å ha møte hjemme hos dem. All denne velviljen er jo på en måte fin, men tar også bort brodden i evangeliet, så det er virkelig en utfordring å på den ene siden kunne være taktfull, men samtidig vise dem den rette veg. Heldigvis har noen fått tak i det, og som en sa her om dagen:"De (indianerne) ber jo bare, og vi får ikke høre Guds Ord". Vi trenger mye Guds nåde for å kunne få nå fram med vårt budskap, sp vi ber dere: be for oss og de innfødte troende at vi i sannhet kan få være et lys her hvor Gud har satt oss.

Med dette vil vi få ønske dere alle Guds rike velsignelse, og takk for all hjelp i forbønn og støtte!

Med hilsen

Brit-Lajla og Rudolf