Guds rike fred!.

"Men Gud være takk som i Kristus alltid fører oss med i sitt seierstog..." 2. Kor.2: l 4

Det er med undring en registrerer at det allerede er gått tre mnd. siden vi forlot Norge for å ta fatt på vår tredje periode her i Paraguay. Samtidig så har en jo opplevd så mye, at det virker som om det likevel har gått mye lengere tid.

Vel, reisen ut sammen med lærerekteparet Hjelpdal og deres datter gikk greit med Air France via Paris og Rio Janeiro. Vi kom til et heller vinterlig Paraguay med temp. her i Atyra ned i 5 gr, så overgangen fra Bodøs sommer ble ikke så brå. Godt var det å kunne fyre i ovnen hele dagene. Ettersom vi hadde sakene våre i Paso Cadena, dro Rudolf opp sammen med Birger Sandli (Argentina-misj.) for å hente de, og så fikk vi instalert oss på internatet her i Atyra. Ettersom det var ei uke før skolestart. og endel malerarbeid burde utføres på internatet, så ble det en del arbeid før en kunne ta imot elevene. Nå er skolen i full virksomhet med 18 norske barn, og tre lærere, og BritLajIa og Rudolf som internat-foreldre. Og også vi er litt med i undervisningen. Ellers så har vi fått ordnet til en sløydsal hvor elevene kan få holde på med litt snekring. Dessuten er det en liten fot/håndball-bane, og ellers god plass for lek rundt omkring på området.  Nå vil vel noen av dere si: hva har så en norsk skole med misjon å gjøre? For det første gir den mulighet til mange foreldre å fortsette misjonsarbeidet inntil barna går ut 9 kl., noe som ellers ville være vanskelig,da det viser seg meget vanskelig for barna å skifte mellom paraguaysk/argentinsk og norsk skole. Å undervise hjemme krever helt spesielle forutsetninger hos foreldrene, og vil dessuten røve all ens tid. Dessuten er barna her med i misjonsarbeidet: de største har søndagsskole for 40-50 barn, er med på møtene og synger og spiller, og spiller en viktig rolle der.

Men et minus er det: menigheten her er svært liten,og den store overvekt av norske har vel ikke vært så heldig, spesielt hvis de voksne ikke kan være så mye med i det evangeliske arbeidet p.g.a språkvansker.  Derfor følte vi det også viktig å satse på det evangeliske arbeidet. Det viste seg at i en sterk nabomenighet var det diskutert hvordan en kunne få arbeidet her i Atyra på bena, men ettersom også dette arbeidet krever midler, var det litt vanskelig. I og med at vi er her kan vi kanalisere driftsmidlene vi får inn, til dette arbeidet, og nå har menigheten i Ypacaray sendt en av elstebrødrene hit, og han arbeidet på halv tid i menigheten her. I tre uker i sept. hadde vi en kampanje med møter hver kveld, og lokalet fyltes faktisk med ufrelste, og resultatet av kampanjen ser vi ved at noen stykker er blitt frelst og vil bli døpt. Her fins noen eldre troende her, men beklageligvis kommer de lite på møtene. I allefall ser det ut til at trenden er snudd,og at paraguayerne skal bli i flertall på møtene. Før kunne en iblandt snakke norsk på møtene, men det var jo ikke hensikten. Derfor vil vi dette året satse spesielt på Atyra, og vi trenger deres alles forbønn for at det skal lykkes. Ellers har vi utpostmøter hver søndag på et sted som heter Acuña, og en hel del ufrelse kommer. Forøvrig har en vært med og talt på møter i nabomenighetene Tobati, Caacupe og Ypacarai... I første halvdel av okt. hadde skolen ferie, og da var vi i Paso Cadena. Det var gilt å treffe vennene. Endel nye var kommet med, og det kom overraskende mye folk på møtene. På en utpost hvor vi hadde en kampanje i mars 83, kommer det fremdeles mye folk på møtene, og et par er blitt frelst. På svært mange måter virker det som om det begynner å løsne her i Paraguay. Bare for noen dager siden ble noen av vennene i Tobati åndsdøpt, og vi ser a t det skjer oftere, og vår bønn er at Herren virkelig fikk utøse sin ånd over dette folk Det er en glede å få være med i HERRENS SEIERSTOG, og vi har tro for at det skal lykkes å bygge opp sterke menigheter her i Paraguay. MÅ Herren være med dere alle.Vi er takknemlig for brev, da det er godt å holde kontakten med dere.

MED HILSEN