KJÆRE
VENNER!
GUDS
RIKE FRED!
"Og
Ordet ble menneske og tok bolig
i blant oss, og vi så
Hans herlighet, den herlighet
som den enbårne Sønn
har fra sin Far, full av nåde
og sannhet" Joh 1:14
Det
føles unektelig litt
uvirkelig å sitte å
skrive julebrev igjen, og særlig
når det er så varmt
og fuktig som det er nå!
Og litt tidlig er det jo også,
men vegen er lang, og vi kommer
oss ikke til postkassen før
ca 4. desember, så en
må starte tidlig, om julebrevene
skal nå fram i tide.
Vel,
vi har det bare bra, og begynner
etterhvert å finne rytmen
her oppe i Paso Cadena. Siden
sist, har vi vært noen
dager i hovedstaden for å
få ut endel tønner
med brukt tøy og diverse
utstyr til sykearbeidet, men
pga et vanskelig byråkrati,
lykkedes det ikke, og vi vet
ikke når vi får
de.
Den
15. nov. hadde vi avslutning
på skolen, og det var
da samlet ca 250 stykker. Først
hadde vi samling utenfor lokalet,
og etterpå samles vi inne,
og hadde møte, og det
er jo inspirerende å ha
en så stor og lydhør
forsamling. Ettersom den var
tospråklig - guarani og
portugisisk - prøvde
vi etter beste evne å
snakke spansk og guarani. Etter
møtet var det div. opptredning
av barna, og mange var virkelig
flinke. Flere sang typiske folkesanger,
siterte dikt og bibelvers, og
etterpå ble det servert
kaker og saft. Men først
fikk alle barna to vaksinedråper
i munnen mot poliomylitt. Heldigvis
var det fint vær, så
det ble en fin avslutning på
skoleåret. Til kommende
skoleår skal det settes
opp en enkel bygning til skolerom,
da det er nokså trangt
nå, og dessuten har jeg
tatt et rom til poliklinikk.
Ellers
så har vi våre faste
møter, og det vil si:
Tirsdag:
bønnemøte på
lokalet på stasjonen.
Vanligvis er vi 10 - 20 stykker
samlet. Sist tirsdag hadde vi
også nadverd.
Torsdag:
husmøte på omgang
blant indianerne i kolonien.
Vi har møtet på
ettermiddagen, og det kommer
noen få familier.
Lørdag:
På ettermiddagen er det
møte hos paraguayere,
vekselvis på to stder.
Frammøte kan variere
fra 5 - 6 stykker til 15 stykker,
så det var jo å
håpe at disse møtene
kunne utvides.
Søndag:
På formiddagen er det
møte i et lite og enkelt
lokale i kolonien, og det kommer
som oftest ca 30 stykker,
og det er jo ikke så verst.
På ettermiddagen er det
møte i lokalet på
stasjonen, og oppmøtet
er desentlig det samme, og vesentlig
indianere.
Det
beklagelige ved virksomheten
her er at det ikke er noen ledere
blant indianerne. Tidligere
var det en, men han ble en frafallen
pga diverse forhold, så
det er virkelig et savn. Vi
har jo sammen med oss Joel og
Lalo, of de er ivrige med i
virksomheten, med de er jo for
det første paraguayere,
og hører til andre steder,
så de blir vel ikke her
så svært lenge.
Problemet med dette stedet,
er som for Paraguay forøvrig,
at det aldri har vært
noen vekkelse, og det er sjelden
en opplever at folk får
ordentlig syndenød. Nesten
alltid når de kommer til
oss, så er det fordi de
er syke eller er i pengemangel,
eller det er andre problemer.
|
|
Som
en tidligere misjonær
i Paso Cadena sa:"om de
bare en gang kunne komme i sjelesorg!"
Men
de kommer ikke, og ikke vet
jeg hva som er grunnen. Men
heldigvis slår noe av
Guds Ord rot, og gjør
sin gjerning også her,
så det er ikke forgjeves!
Men vår bønn er
de de som er troende får
oppleve et dypere Gudsliv, og
fylde av den Hellige Ånd,
for det vil forandre mye.
Ellers
så er jo disse guarani-chiripa-indianerne
endel forskjellige fra pay-tavytera-indianerne
som er i nord hvor vi var forrige
periode. Riktignok snakker de
samme språk, og mye av
deres mytologi er den samme,
men noe ved deres vesen er forskjellig.
Ellers merker en at misjon har
vært her en stund, for
ganske mange snakker endel spansk,
og kan skrive litt, og dessuten
er de snare å komme når
de bli syke. Jeg har opplevet
at en har tvunget meg til å
sette injeksjon med antibiotica:
det er jo helst motsatt. Men
ellers så er det en god
del tuberkulose, og det er jo
en nokså langvarig behandling
som skal til, så det krver
jo en annen framgangsmåte
enn mye av de øvrige
sykdommene. De tuberkuløse
blir lagt inni 3 mnd. De får
da ei hytte, og får ellers
all mat de trenger og medisiner
hver dag. Akkurat nå holder
noen på å sette
i stand ei hytte til dette bruk,
men ettersom det stadig kommer
nye syke, trenger vi å
sette opp flere hytter etterhvert.
Ofte blir det også et
sosialt problem, feks en av
de innlagte - en kvinne. Da
hun ble syk, dro mannen fra
henne, og selv om har vært
her de tre mnd, må vi
fortsatt hjelpe henne med mat,
da hun ikke klarer å arbeide.
Og dette er vist et problem
som vil fortsette lenge, til
tross for all vaksineringen.
Foruten
å ha poliklinikk og skole
på stasjonen, har vi et
gårdsbruk. Her er ca 18
kyr, okser og kalver, og meningen
er å få nok melk
til de syke, samt endel kontanter
ved salg. Ellers er indianerne
blitt hjulpet slik at de kan
få seg en ku. Vi har gårdsgutter
som tar seg av dyrene. Ellers
så er det plantet endel
mandioka som brukes tilo middag,
samt 60 mål med mais,
og 100 mål med soya, foruten
20 - 30 mål med gress.
Håper er at vi etterhvert
skal få litt inntekt av
åkrene, og dessuten gir
det hardt tiltrengte arbeidsplasser.
Vi har egne folk som tar seg
av såing, høsting
etc, så det faller bare
tilsynsarbeid og regnskapsarbeid
på oss. Misjonen eier
ca 3000 mål skog, så
det er jo noe å ta av.
I tillegg har indianerne ca
9000 mål skog.
Vel,
til tross for all virksomheten,
så har vi et overordnet
mål: at evangeliet skal
få trenge inn til disse
menneskene, forde trenger det
virklig! Vår bønn
er at de virkelig skal få
se Guds herlighet, men nå
er det skjult for de fleste
- og iblant også for de
som skulle være troende.
Derfor ber di dere om å
ta disse menneskene med i dees
forbønn, at det
må lykkes å bringe
dem evangeliet - ikke bare i
geografisk forstand, men at
det må nå inn til
deres dypeste vesen.
Så
vil vi ønske alle våre
lesere og forbedere og medarbeidere
en velsignet hjulehelg, og et
godt nytt år!
Med
hilsen
Brit-Lajla
og Rudolf |
