"De som ikke har fått budskapet om Ham, skal se, og de som ikke har hørt, skal forstå" Rom. 15:21

Takk for sist! Aller først må vi få beklage at det gikk litt lang tid før dette første sendebrevet ble skrevet, men vi skal prøve å sende ett hver mnd.. Som dere vet, er vi nå i Paso Cadena (Alto Parana) - ca 50 mil sør-østover fra Eben Ezer. Dette er jo pinsevennenes eldste misjonsstasjon her i Paraguay. Men selv om det har vært arbeidet her i vel 20 år, er behovene like store, og likeså utfordringene.

Reisen ut gikk via Seattle, USA, og det var virkelig en opplevelse. Vi fikk komme i kontakt med mange misjonsvenner, og likeså en organisasjon som hjelper misjonærer med bl.a. medisiner, og vi ble lovet flere tønner med medisin, og det vil bli til stor hjelp. Vi bodde hos Ellen Molvik, og det var kjært å treffe henne igjen. Etter en uke der, gikk turen sørover via Los Angeles, Colombia, Lima (Peru) hvor vi stanset et døgn, og så videre via La Paz til Asuncion. Det var nesten som å komme hjem igjen! Selvsagt var det vemodig å forlate familien og venner, men trivelig var det jo å treffe misjonærkollegaene igjen, likeså vennene. Nå viser det seg at alle barna hadde bragt med seg kikhoste fra Norge, og det ble en slitsom tid, spesielt for lille Ariel (nå 6 mnd). Dermed kunne vi ikke reise opp i skogen som planlagt, og vi fikk være ca 4 uker hos familien Bjørnevoll til Ariel ble bedre. Men i denne tiden fikk vi ordnet diverse i hovedstaden, samt hentet sakene våre på Eben-Ezer, og jeg - Rudolf - var også en tur i Paso Cadena for å orientere meg litt før Skrettings reiste. Og den 30. september kom vi alså til Paso. Og ankomsten var vel typisk: en kilometer fra stasjonen ble bilen - Land Rover - sittende fast i gjørmen, og først neste dag fikk vi den løs ved hjelp av traktor.

Den første tiden gikk selvsagt til å komme oss til ro. Bare det å få parafin-kjøleskapet til å fungere, kostet meg mange timers - dagers - strev - til ingen nytte. Boligen er blitt restaurert, men det mangler endel ting, så jeg har da prøvd å få avsluttet det.  Sammen med oss i Paso er Åslaug Hjelpdal. Hun er sykepleier, og har vært her ca 1,5 år. Da vi kom til Paso, lå hun syk, så vi måtte ta over sykearbeidet med en gang, så det ble heller travelt. Og i tillegg gikk den en kirhoste-epidemi med lungebetennelse som tillegg, så det ble mer enn nok å gjøre. Men så lenge en har medisiner, fins det en løsning på slikt. Men konsultoriet er bare på 6 m², så det skal vi forandre på nå, og ta i bruk et annet hus som nå brukes som skolerom.

Skolen er en positiv ting i Paso. Vi har ca 80 barn på skolen, og Rosa, Lalo og Joel gjør en flott innsats der. Og de lar ikke anledningen gå fra seg til å forkynne. Hver fredag er det søndagsskole, og det er jo en enestående mulighet å ha så mange barn samlet så ofte.

Menigheten har vært gjennom en nedgangsperiode, men det ser ut til at det retter på seg nå. Hvor mange som virkelig er med nå - for det er mange (100 ?) som er blitt døpt - men jeg vet ikke om 10 - 15 er med nå, så det er jo veldig synd, og en utfordring for oss, og vi legger dette på dere som et bønne-emne at det må lykkes å reise opp en livskraftig menighet.

Så får dere ha det riktig godt, og vi håper å få høre fra leserne!

Med hilsen

Brit-Lajla og Rudolf