Det er stor forskjell på å være forstander på Sotra og misjonær i Paso Cadena i Paraguay. For Gunvor og Ingvald Skrettmg handler det begge steder om å arbeide med mennesker. De er blitt truet på livet, har mareritt, og kastet seg inn i oppgaver som egentlig var for store for dem. Men Gud har vært med, og gitt seier. Og der de har arbeidet i det meste av sin aktive misjonærtid, var de helt overbeviste om de ikke ville til!
Hadde det ikke vært for Ingvald, hadde Gunvor muligens aldri blitt misjonær. Som ungdommer hadde de møtt hverandre i det levende miljøet i Klippen, Sandnes, og i Ingvalds hjerte lå det en dyp lengel etter å bli misjonær.

- Det var indianerne som lå på mitt hjerte, men jeg var usikker på hvor jeg skulle. I hjemmet mitt bodde alt som var av misjonærer, og vi hadde besøk av Erling Andreassen fra Bolivia. Cyril Pedersen fra Argentina og Anna Strømsrud fra Paraguay. Siden alle arbeidet blant indianerne, var det sannelig ikke lett å bestemme seg hvor Gud ville ha meg, sier Ingvald Skretting.

Opplevelsen har i all fall lært ham. en viktig misjons-strategisk ting. Det er at Gud kan bruke oss mange steder, og ikke bare et snevert geografisk sted. Likevel; er han overbevist om at når de reiste til Paso Cadena, var de i Guds ledelse med sine liv.

Med kniven på strupen

Gunvor og Ingvald hadde ikke engang bestemt bryllupsdagen, da Gunvor fikk greie på at Ingvald muligens gikk og bar på et misjons-kall. Dette måtte hun finne ut av. En kveld Ingvald hadde fulgt henne hjem, tok. hun mot til seg, satte kniven på. strupen til Ingvald, og spurte rett ut: Har du et misjonskall?

- Den kvelden ble det ganske seint, for vi brukte flere timer til å snakke om det. som lå oss på hjertet, sier Ingvald.

- Har han misjonskall, så får jeg vel bare følge med ham, tenkte Gunvor i sitt stille sinn. Hun hadde ikke sett skriften på vegg om at hun skulle bli misjonær, men Gud la alt til rette. Hun fikk et gudsord som bekreftet, at dette var Guds vilje for henne, og et par år etter at de bekjentgjorde sitt misjonskall, pakket de ned det de hadde og dro til Paraguay..

De var bare 23 og 24 år når de dro avgårde til Paraguay, med Olav på armen og Ingvar i magen. Båten tok dem fra Kristiansand til Santos i Brasil, en båtreise de husker best for den forferdelige stormen de opplevde. Deretter avsluttet de med bussreise et døgn før de nådde Ypacarai.

Reise med forviklinger

Gunvor og Ingvald Skretting hadde bestemt seg for en ting: selv nrn Gud hadde kalt dem til indianerne ville de ikke til Paso Cadena. Årsaken var den opplevelsen Ingvald hadde en gang han besøkte Paso sammen med misjonær Oddmar Byberg.

- Det var et forferdelig vær, og vi kjørte oss fast i leirvellinga, mens regnet strømmet ned. Midt i beksvarte natta sto vi der og viste ikke riktig hva vi skulle gjøre. For at klærne ikke skulle bli gjennomvåte, kledde vi av oss, og i bare underbuksen forsøkte jeg å dytte bilen. Skoene våre brukte vi til å tømme vann i radiatoren, og med lommetørklet som filter, ler Skretting. 

De hadde stanset i den siste byen på strekningen for å kjøpe lommelykt og spade. Men siden de hadde lite penger, tenkte de at de klarte seg uten. Det fikk de merke den natten at de ikke gjorde. - Siden har disse to tingene alttid vært en del av reiseutstyret mitt, sier han.  Men et par måneder senere fikk de en indre uro. Gud ønsket dem til Paso Cadena, og Ingvald leiet  like godt postboks i Paso Cadena, og skrev til utsendermenigheten at dit skulle de, før de tok det opp med de andre misjonærene,.

En kvinne bak alt

Selv om ikke Gunvår var den som tok initiativet når det gjaldt misjonstjenesten, var det i alle fall hun som bevarte balansen da vanskelighetene sto i rekke og rad, mener Ingvald.

- Ingen ting hadde gått uten Gunvor, slår han fast, og forteller om paraguayerne som skjenket fire indianerungdommer fulle, og gav dem våpen for å skyte misjonærene. Det var Gunvor som våknet først, og hadde ikke Ingvald hatt henne ved sin side, vet han ikke hvordan det hadde gått. I to år levde de under stadige drapstrusler, men Gud var med dem.

I Paso Cadena måtte de to misjonærene kaste seg inn i oppgaver de egentlig ikke hadde noe greie på. Også da viste Gunvor seg som en kvinne med skjulte evner.

- Jeg har bare hatt vaske-jobb på Sandnes sykehus, ler hun hjertelig. Men i indianer-landsbyen måtte hun være både lege og sykepleier. Flere indianere går rundt godt hjulpet av Gunvor, mens Ingvald helst ble svimmel når de kom inn med folk som hadde knivstikk, øksehogg i armer og ben eller motorsagkutt. Gunvor har lappet dem sammen med nål og tråd, hjalp til med å ta imot barn, og skjærte i byller. Ja, selv hennes sønn Olav har hun sydd sammen da han hugg seg i hånden.
- Vi hadde jo ingen andre muligheter. Hva skulle vi ellers gjøre med mennesker som kom langveisfra i jungelen for å få hjelp? spør hun, og forteller om en landsby der alle gikk med våpen og der det florerte av kvegtyver og banditter.

Ingen luksus

Gunvor og Ingvald var ni år i orge før det igjen begynte å brenne til fordel for Paraguay. De fire guttene var store nok til å klare seg. Det var på grunn av deres utdannelse de haddee reist hjem i 1984. Fire rike år som forstander ble til fire like rike år som leder for Solbakken Evangeliesenter.

I 1994 reiste de tilbake til Kallets land.

- Her føler vi oss hjemme, sier de stille, mens vi går nedover mot det hvitkalkede huset der de bor. Bak oss skimter vi kirken. Til venstre ligger sykestua, og skolebyggene.

Noen høner flakser over den røde sandstien, mens vi vifter bort en håndfull mygg. Noen skitne indianerunger løper forbi oss, og ved porten til huset der de bor. Bak oss skimter vi kirken. Til venstre ligger sykestua  og skolebygningene. Noen høner flakser over den røde sandstien, mens vi vister bort en håndfull mygg. Noen skitne indianerunger løper forbi oss, og ved porten til huset der de bor har noen indianere stilt seg opp i håp om å få en samtale med misjonærene. Der vet de at de alltid finner åpne dører og varme hjerter.

Det er tussmørkt i den enkle misionærboligen. Strøm-aggregatet er ikke slått på ennå,, for den luksusen kan de ikke unne seg mer enn tre timer hver kveld.

For endel mennesker er livet mer enn den luksus mange av oss omgir oss med.