I dag starter pinsevennenes predikantkonferanse i Oslo. Der er også den nyansatte forstanderen i Pinsemenigheten Klippen i Sandnes. Ingvald Skretting har et stort hjerte som banker varmt for de menneskene som sliter med å leve.

Den nye forstanderen på Klippen i Sandnes er kommet hjem til sine egne. Han er født og oppvokst i Sandnes. To tanter tok ham med til Klippen, og han karakteriserer seg selv som en frukt av barne- og juniorarbeidet i menigheten.

– Det er et privillegium nå å få tjene i den menigheten jeg selv er oppvokst. Den har betydd mye for hele familien, spesielt i åra vi var misjonærer i Paraguay, forteller Skretting.

Misjonærkall
Han er utdannet elektriker, gift med Gunvor og har fire barn i alderen 23-33 år og åtte barnebarn. 23 og 24 år gamle, i 1972, dro ekteparet til Paraguay som misjonærer.

– Vi hadde et kall fra Gud om å arbeide blant indianerne i Sør Amerika. En annen misjonær fra Sandnes var også i Paraguay på den tiden. Vi skulle arbeide blant guarani-indianerne i det avsides området Paso Cadena nordøst i landet mot grensa til Brasil.

– Vi visste ikke hva vi gikk til. Vi reiste totalt uforberedt langt inn i jungelen med to små barn, den ene var rundt et halvt år og den andre vel to år. Boligstandarden var etter forholdene bra, men kom det for eksempel mye regn, hadde vi ikke muligheter til å komme oss noe sted før det tørket opp igjen.

Det vi var helt uforberedt på var den tøffe konflikten vi ble dratt inn i. Indianerne ble utnyttet av mestisbefolkningen som allierte seg med myndighetene for å få ta tømmer ut av jungelen. Det er Guds godhet og nåde å takke at det har gått bra, mener Ingvald Skretting.

Han forteller at de tre første årene ute var knallharde år. Etter tre år reiste de hjem og var hjemme like lenge. Ingvald Skretting legger ikke skjul på at han var veldig nedkjørt etter de første misjonærårene, men familien var ikke helt

avskremt. De reiste ut igjen, og til sammen har de vært 15 år som misjonærer i Paraguay, mesteparten av tida knyttet til arbeidet i Paso Cadena. De kom

hjem siste gangen i 1999. Under et hjemmeopphold før den tid var han forstander i pinsemenigheten Saron på Sotra (1986-1990) og bestyrer på evangelisenteret Solbakken på Notodden (1990-1994).

Rusarbeid
Da familien kom hjem i 1999, bosatte de seg på Utstein Kloster utenfor Stavanger, og Ingvald ble engasjert i 50 prosent stilling i Klippen med ansvar for det utadretta arbeidet i menigheten. Det betyr i hovedsak arbeid rettet mot rusmisbrukere. En del av dette er kafeèn Nr. 13 midt i byen. Hver tirsdag kveld er kafeén åpen for rusmisbrukere i Sandnes.

– De som kommer blir yngre og yngre. De årene jeg har arbeidet med Nr 13, har vi hjulpet 30 av rusmisbrukerne til et av våre evangeliesenter. 18 av de er fremdeles ved et senter. Jeg har hatt kontakt med rundt 70 av de i byen som sliter. Den yngste av de vi har hjulpet er 18 og den eldste er 65 år. De kommer fra alle typer hjem. For de aller fleste er hasj og øl inngangsporten til rusmisbruket, forteller Skretting.

Han er opprørt over det tunggrodde kommunale og statlige systemet som gjør det vanskelig for mange rusmisbrukere å få hjelp når de er motivert for å få hjelp.

– Mange vil ha hjelp i etterkant av fengselsopphold. Mange ganger blir de satt på hospits i påvente av utredning før de kan sendes til plasser de kan få hjelp med rusmisbruket. De kommer rusfri ut fra fengsel, men hospitsoppholdet er med på å skyve de ut i utlendighet igjen. Hvorfor kan ikke systemet jobbe raskere? spør Skretting seg.

Være noe for byen
Når han nå er blitt forstander, slutter ikke hjertet å banke for ruismisbrukerne.

– Jeg ønsker at pinsemenigheten Klippen skal være noe for byen. Vi har noe å tilby, men vi som menighet må bli flinkere til å inkludere hverandre. Evangeliet er fantastisk. Vi har mye å lære av hvordan Jesus behandlet alle typer mennesker. Han hadde noe å gi til alle, uansett ståsted, sier Skretting. Han mener at enhver større menighet burde engasjere seg i arbeidet for rusmisbrukere og inkludere de i menighetene.

– Like viktig er arbeidet med å inkludere barn og unge i menighetens arbeid slik at de får et alternativ til rusmiljøet, understreker Ingvald Skretting til slutt