- Før var interessen svak, men møtet med Paraguay har gitt meg et nytt bilde av misjonsarbeidet. Jeg oppmuntrer andre ungdommer til å gjøre det samme, dersom de får anledning. Det sier Unni Cloumann, opprinnelig fra Heddal, som byttet ut kontorstolen på Samspars kontor i Oslo med tre måneder hos misjonærene i Paraguay. Hun karakteriserer allerede turen som vellykket.

Når KS møter henne har hun bare vært i landet et par uker, men er allerede full av inntrykk. Det tok ikke lang tid før hun sto midt i flokken av indianere, og hennes lyse hår virket enda lysere enn det egentlig var, sammen med de mange mørke indianerne.

Skrevet med Sheila

Det var etter noen brev fra Sheila Skretting, der det stadig sto at hun var velkommen til å besøke dem i Paraguay, at reisen ble en virkelighet. Unni sparte både penger og feriedager for å få det til, og så dro hun avgårde. Det meste av tiden skal Unni være sammen med Sheila og Olav Skretting blant indianerne i Villa Ygatemi-området, der levestandarden i alle fall er annerledes enn i Norge. Hun hadde vært i Albania før, men var spent på hva som ville møte henne i Paraguay.

 — Egentlig visste jeg ikke hva jeg gikk til, men var litt engstelig for den store fattig dommen jeg hadde forestilt meg, sier hun.

I hovedstaden Asuncion fikk i hun det første kultursjokket. Unni hadde tatt med seg hårsjampo og balsam for minst tre måneder, og ble overrasket i over å se de store supermarkedene i Asuncion, der hun kunne få kjøpt alt det hun hadde dratt med seg fra Norge i mye billigere enn hjemme!

Ingen krigsdansende indianere

Da de humpet innover de røde jungelveiene, og nærmet seg Paso Cadena, lignet det mer på det misjonsfeltet hun hadde drømt om, selv om jungelen ikke var så tett som hun hadde regnet med.

- Jeg hadde forstilt meg mer jungel, og jeg hadde trodd at jeg skulle til det helt usiviliserte samfunn, der man ikke hadde noen ting. Jeg lurte f.eks. på

 hvordan misjonærene fikk tak i mat, ettersom de bodde så usivilisert til. Men i dette går langt bedre enn jeg hadde forestilt meg, medgir hun.

Hun hadde også trodd at indianerne var enda fattigere og skitne enn det hun hittil har opplevd. Mange av dem går pent kledd, som ungdommer i Norge, og hittil har hun ikke sett noen krigsdansende indianere med fjærpryd på hodet.

Møtene en overraskelse

Den første helgen i Paraguay fikk Unni på misjonsstasjonen i Paso Cadena. Ungdomsmøtet lørdag kveld i den lille mursteinskirken ble en positiv overraskelse.

- Jeg trodde jeg skulle møte en forsakt og fattig forsamling som jeg skulle synes veldig synd på. Mange av dem var riktignok fattige, men fattigdommen ble oppveid av et spontant og herlig pinsemøte, der vi kjente Guds ånd var tilstede. Tilbedelsen, håndklappingen, lovsangen og friheten i ånden var noe jeg kjente igjen fra Salemkirken i Oslo, sier Unni Cloumann.

Søndag formiddag vitnet hun for første gang, og ble tolket til stammespråket guarani. Det handlet om gleden i Gud, og det er ikke hver gang Unni vitner at hun får så mange amen og halleluja som hun hørte da hun vitnet i Paraguay.

Oppfordrer andre

— Selv om jeg ikke har opplevd så mye enda, er jeg klar til å oppfordre andre ungdommer i Norge til å gjøre det samme, dersom de får anledning, slår Unni Cloumann fast.

Hun vet allerede at oppholdet i Paraguay kommer til å sette uutslettelige spor i hennes liv. Hun tror at mange unge har et feil bilde av misjonsarbeidet. Dette vil forandres dersom man får seg en tur til et aller annet misjonsfelt.

- Det er ikke så farlig som det høres ut for, sier Unni, som i de kommende ukene skal vaske skabb, avluse indianere og drive barnearbeid sammen med Sheila Skretting i de forskjellige indianerkoloniene.

Unni Cloumann har vent seg til det meste. Temperaturen har vært bra, selv om det går mot sommer.

Bare de kaklende hønene holder seg borte. De har Unni ikke blitt fortrolige med enda.