I 1958 dro Bergliot Normoen (Nordheim), Gunvor Johansen (Iversen) og Ruth Kjellås som Norsk Pinsemisjons første misjonærer til guarani-indianerne. Stedet heter Paso Cadena, og ligger i Øst-Paraguay. De forteller at "allerede uken etter at vi kom til Paso, samlet vi de første barna til skoleundervisning. Det var ikke så mange til å begynne med og de visste vel knapt hva skole var for noe". Siden den gang har skolearbeidet vært en viktig del av dette arbeidet. Men skolemateriellet var ikke tilpasset indianenes situasjon og språk. Riktignok hadde vi ganske tidlig deler av Det Nye Testamentet på deres språk. Men en skole består jo av mange forskjellige fag. Skolen ble etter hvert godkjent av skolemyndighetene, nye skolebygg for både grunnskole og videregående skoler ble satt opp, og misjonen sørget for at vi fikk  utdannede lærere. Men lærebøkerne ble i større grad preget av storsamfunnet og deres livs-stil. Det var lite som referete til den virkelighet indianerne levde i.

I 1996 var det en evaluering av arbeidet, og en av konklusjonene var at det ville være viktig å utvikle lærebøker som har bakgrunn i indianernes situasjon. Inge Bjørnevoll tok tak i denne utfordringen, og begynte å arbeide med den første boken. Den het "Yvytu omombe'u" ("Vinden forteller"). Der forteller vår nabo i Paso Cadena, Seberiano Benites, om sitt liv. Det er bilder fra deres virkelighet, og barna laget tegninger som viser mange sider ved deres liv. Dette var starten. Læreboken hadde sitt opphav hos indianerne selv. Det var deres første bok, og blant annet gejnnom dette ville vi styrke indianernes identitet i forhold til storsamfunnet omkring dem.

Rent praktisk foregår arbeidet ved at det blir gjort opptak på kassett, helst av indianerne selv. Sentrale personer, høvdinger og medisinmenn forteller det de vil at kommende generasjoner skal vite om deres kultur. Likeså synger de sine gamle sanger. Disse opptakene er grunnlaget for bøkene, sammen med fotografier og tegninger av skolebarna i de forskjellige koloniene.

Formålet med prosjektet er å forsøke å reparere det historiske fysiske og kulturelle folkemord mot indianerne. I Paraguay er de en sårbar minoritet på 2 - 3 % av befolkningen på ca 7 millioner.

Spørsmålet er jo om misjonsorganisasjoner kan drive bistandsarbeid blant urfolk? Eller er misjonsarbeid en trussel når verdifull kultur og historie skal bevares? Dette er spørsmål som fra tid til annen dukker opp i ulike fagmiljøer og media. Blant indianerne i Paraguay har PYM bistand i samarbeid med NORAD (90 %) og med økonomisk støtte fra pinsemenigheter, PYMs Barnehjelp og enkelt-individer i mange år hatt dette bokprosktet, ikke bare blant den opprinnelige indianergruppen, men også mbya- og ache-indianerne. Og det har gitt resultater vi kan være stolte av.

På mange måter står vi i en svært gammel misjonær-tradisjon. Indiamisjonær William Carey (1761-1834), kalt ”Den moderne verdensmisjonens far”, arbeidet på tilsvarende vis: han oversatte Bibelen til mange språk, samlet inn lokal historie, laget lærebøker, opprettet skoler osv..

Vår samarbeidspartner i Paraguay er, i tillegg til indianer-kirken, indianer-skoler og enkeltindivider, stiftelsen "Prof. Dr. Reinaldo Julián Decoud Larrosa". Leder er Dr. teolog, missiolog og språkforsker Almidio Aquino. Stiftelsen bærer navnet til en tidligere språk-forsker, Dr. Reinaldo Julián Decoud Larrosa. Han oversatte på '60-tallet Det Nye Testamentet fra gresk til guarani. Nå har Dr. Aquino vært med på en fullstendig Bibel på guarani-språket (slik indianerne snakker). Det interesante er at vi som Norsk Pinsemisjon får være med i dette arbeidet.
I 2007 overtok undertegnede etter Inge Bjørnevoll, og har sammen med PYMs Bistandsavdeling fulgt opp prosjektet. Det gjelder økonomi-styring, egenandel, rapporter og prosjekt-besøk.

Fram til 2005 ble det laget 26 lesebøker og en trespråklig ordbok, ava-guarani, mestis-guarani og spansk. Fra 2006 startet samme type arbeid blant Mbya og Ache indianerne. Det ble laget bøker for Mbyaenes kultur og språk, og en ordbok for Ache indianerne. Acheindianerne, som nå bor i seks forskjellige kolonier, leter etter familiemedlemmer. Tidligere levde indianerne fritt i skogene. Mange barn ble tatt fra foreldrene, og mange mistet foreldrene ved drap. Disse barna er gamle i dag, og leter etter røttene sine. Å bygge bro mellom dem som en gang ble bortført og familiene deres, er viktig. Målet er at også den siden av historien deres kan bli tatt vare på.

NORAD har støttet Bok-prosjektet - Proyecto Kuatiane'e - siden 1996, og for år 2012 er det bevilget NOK 1.174.000. Nåværende prosjekt-periode går ut i 2014.

Formålet i nåværende prosjekt-periode er:

1.  Å lage forståelige lesebøker som framhever etnisk-kulturelle verdier, på morsmålet, for å utvikle tenkningen, selvfølelsen, troen på framtiden og en mulig sosialøkonomisk endring på boplassene.

2.  Å gi lærerne etterutdanning i pedagogikk, samt å styrke deres rettigheter.

3.  Å lagre elektronisk historien, fortellinger og sanger, for å ta vare på dette kulturelle materialet slik det ble fortalt og sunget. Mye vil forsvinner når nåværende besteforeldre-generasjon dør.

4.  Det gis i 2012 stipender til 14 studenter som studerer på universiteter og høyskoler. Disse studentene følges tett, og gis nødvendig støtte. Det er ikke lett å komme fra en indianerkoloni for å studere i et svært sekulært og tøft miljø. Totalt har et større antall personer fått høyere utdanning, både i full sykepleie-utdanning og pedagogikk.