Neste stopp: Paraguay
Gobal-Mission kull
2016 i Paraguay
«Og
det var Han som ga noen til å være
apostler,
noen til
profeter, noen til evangelister
og noen
til hyrder og lærere,
for å
utruste de hellige til tjeneste
så
Kristi kropp bygges opp […]». (Ef
4:11-12).
 Bibelverset som har båret
familien Kjørstad frem i kallet om
å dra ut i misjon og jakten på
å oppfylle det. Kallet om å
styrke Guds etterfølgere til tjeneste
og vise litt mer av hvem Gud er. For litt
over to måneder siden vinket de farvel
til Norge og satte kursen mot sitt nye hjem,
Paraguay. Godt tatt imot av det paraguayske
folket, har de bosatt seg i den lille byen
Atyrá, som fra før av har
en stor sekk erfaring med norske misjonærer.
I hjertet
av Atyrá står det nemlig et
bygg som tidligere har blitt brukt som skole
for norske misjonærbarn, og det er
dette bygget misjonærfamilien nå
kaller sitt nye hjem – og som vi også
er så heldige å få tilbringe
de neste 4,5 månedene i. Thomas og
Camilla Kjørstad har åpnet
det varme hjemmet sitt for seks stykk reiselystne
ungdommer fra det kalde nord, og sagt seg
villige til å ta del i vårt
store eventyr.
Flyet ankom
Asunción søndag formiddag
etter en 25 timers lang reise med mellomlandinger
i Amsterdam, Paris og Sao Paulo. Tatt godt
imot av både Thomas, tidligere GUS-elev
Victoria (hun har fått i oppdrag å
lære oss spansk de neste tre ukene)
og deres trofaste Dani, kjente vi fort på
klimaforskjellene idet vi gikk ut av flyplassen
og ble omfavnet av klamme 30°C. Heldigvis
reddet av et godt fungerende aircondition
da vi kjørte 1 ½ time til
Atyrá, Paraguays reneste by.
Omringet
av eksotisk musikk og bygninger i alle former
og farger, tok det ikke lang tid før
hengekøyene var hengt opp i hagen
og koffertene pakket ut på de forskjellige
tomannsrommene. Det tok heller ikke lange
tiden før vi fikk møte en
som de siste dagene har hatt stor betydning
for vår velvære her – Gabriel.
Med en imponerende norsk introduserte han
seg selv og ba oss ut på empanadas
– vårt første måltid
i Sør-Amerika.
På
kvelden deltok vi i gudstjeneste i nabobygget,
nemlig pinsemenigheten i byen, hvor vi ble
ropt opp på scenen for å utføre
vår godt innøvde setning; «Me
llamo …». Vi hilste på flere
av menneskene der og følte oss svært
godt tatt imot, men alt ble toppet da vi
skulle gå tilbake til huset og ble
møtt av en smilende gjeng under et
«Bienvenidos»-skilt og det norske
flagget. Med ingen mangel på verken
mat eller samtaler, kan man trygt si at
vi følte oss redelig hjemme i praksislandet
vårt.
I løpet
av de neste dagene ble vi introdusert for
flere ting som karakteriserte «el
corazón de Sudamérica»
(Sør-Amerikas hjerte). Hjemmebesøk
hos Pastor Jorge, pastoren i menigheten
vi er en del av, hvor vi fikk vår
første smak av tereré. Tereré
er en nasjonaldrikk i Paraguay, som består
av alle slags urter og krydder i kaldt vann.
Normen er å sende samme kopp og sugerør
mellom hverandre til det er tomt, og dette
er noe de gjør i så å
si alle de sosiale settingene de er i. Alle
går rundt med tererékanner
– det er umulig å komme seg unna.
Opplevelsen
av å «haike» på
en fargerik skranglebuss og sitte bakerst
på vei til omkringliggende byer. Dra
til et overfylt supermarked hvor du må
navigere deg gjennom alt mellom himmel og
jord bare for å finne morgendagens
frokost stuet bort bakerst i lokalet. Besøke
et katolsk retreatsenter/hotell omringet
av en mandarinplantasje og utallige mangotrær.
Sitte utenfor ytterdøra på
plastikkstoler og slurpe i seg den så
å si flytende vannmelo
nen. Sitte
på en fotballbane og sende tererékoppen
rundt mens man prøver å finne
sammenheng i noe av det de lokale sier.
Lære bort backgammon til en paraguayer
til tross for språkbarrieren for så
å tape. Ikke så mye grunn til
å klage, akkurat. Stemningsrapport;
vi tror vi kommer til å like oss her.
Adiós,
amigos!
|
