STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

 

Indianernes forsvarer

 

Skrevet av: Rakel E. Berntzen

fre 05. jun. 2020, kl. 10:08 - fre 05. jun. 2020, kl. 10:08

FRA KORSETS SEIAR / FACEBOOK.COM

 

Først ba medisinmannen for Ingvald Skretting, øyeblikk senere falt Den hellige ånd.

«Kan jeg få be for deg?» Mbya-stammens respekterte medisinmann stiller den norske misjonæren Ingvald til veggs. Tankene begynner å spinne for Ingvald Skretting. God råd er nå dyre.

Skretting hører seg selv svare:

– Ja, du kan be for meg, men da må jeg få be for deg etterpå. Det var noe sånt jeg sa, erindrer han.

Bildet over: KORONAFAST: Ingvald Skretting skulle egentlig ha tilbragt våren hjemme i Norge, men på grunn av strenge koronatiltak i Paraguay, har han ennå ikke kommet seg ut av landet. Han håper at han kan reise til Norge i sommer. Foto: Privat

Etter å ha vært misjonær i Paraguay et helt halvt liv, er mannen et reservoar av spennende historier. Han forteller om indianere, narkobaroner og røvere der han sitter, ikke foran leirbålet, men foran en datamaskin på andre siden av kloden. For øyeblikket er han koronafast i boligen som han og kona, Gunvor, har i hovedstaden Asunción.

Bønnemøtet

Vi ser det for oss: Indianeren geleider Ingvald og Gunvor inn i hytta si. Møysommelig henger han noen amuletter rundt døråpningen før han går bort til paret. Der folder han sine egne hender omsluttende rundt Ingvalds hender. Leppene beveger seg lydløst. Ingenting skjer.

Etter noen minutter ser bort på det norske ekteparet. Han trekker Ingvald Skretting i en finger og sier at den solbrune misjonæren er så lys at her er det ingenting å fordrive.

Så er det nordmannens tur til å be.

– Jeg løftet hendene og ba Herrens velsignelser komme ned. Guds nærvær var der, erindrer han.

Medisinmannens hud er læraktig, øynene som glass. En tåre finner lei i en fure nedover kinnet hans. Flere tårer følger på.

– Noe skjedde i åndeverdenen da. En voksen mann begynner ikke å grine slik av seg selv, reflekterer Skretting.

– Hadde du betenkeligheter med å la medisinmannen be for deg?

– Det jeg rakk å tenke var at jeg vet hvem min Gud er, så hva skulle jeg være redd for? Til gjengjeld kunne jeg få be for ham også, og den muligheten ville jeg ikke la gå fra meg.

Skretting beskriver et spiritistisk folk med kontakt med åndeverdenen.

– De tror nok at det er Gud de har kontakt med, men så lenge de ikke går innom Jesus, bommer de. Det er her jeg kommer inn.

Forsvarte indianerne

Ikke lenge etter bønnemøtet i hytta døde indianeren. Han var den eldste medisinmannen i området og svært respektert. Etter møtet med Skretting begynte han å invitere sitt folk til misjonærens kristne møter. Etter hvert begynte andre medisinmenn å sende syke mennesker til ham. Til Ingvalds Gud. Høvdinger har tryglet ham om å starte menighetsarbeid hos dem også.

– Dette viser jo at de har tro på det vi driver med, sier Skretting.

– Hvordan har du vunnet denne tilliten?

– Jeg tror det handler om at jeg ikke har drevet med kulturell ødeleggelse. I stedet har jeg jobbet tett med indianerne. Jeg har vist dem tillit, og de har fått tillit til meg.

Truet på livet

Ingvald Skretting var bare 24 år gamle da han flyttet til Paraguay med kona Gunvor og deres to eldste barn. Året var 1972 og landet var et diktatur under general Alfredo Stroessner Matiauda.

– Stroessner var knallhard. All opposisjon ble kneblet. Ingen fikk studere på den tiden, med mindre de var medlemmer av diktatorens parti.

Skretting beskriver hvordan de var totalt uforberedt på det som ventet dem i Paraguay.

– Det eneste jeg visste var at jeg kjente på et kall, og det var kanskje greit. Hadde jeg visst hva som møttes oss, hadde jeg aldri turt å reise, sier han.

– Hva gjorde de første årene så ille?

– I begynnelsen ble vi stadig truet på livet. Vi ble skutt etter og forsøkt jaget bort gjentatte ganger.

– Hvem var det som ville bli kvitt dere?

– Vi hadde flyttet inn på indianernes territorium, og det var det ikke alle som likte. Tilfellet var at lensmannen, politisjefen og dommeren i nabobyen ville stjele tømmer fra indianerne.

Jeg tok indianerne i forsvar og sto derfor i veien for deres økonomiske interesser, forklarer han.

Bestilte seg revolver

Så langt inn i regnskogen som familien Skretting bodde, kunne de mektige landsbylederne gjøre som de fant det for godt. Da Skretting henvendte seg til nasjonale myndigheter for hjelp, anbefalte de ham å skaffe våpen til å forsvare seg med.

– Jeg bestilte en revolver, men mens jeg ventet på den, var det som jeg hørte Gud si: «Hvem stoler du på – din egen treffsikkerhet eller meg?» Jeg kjente at jeg stolte på Gud. Der og da forsvant all frykt og engstelse, forteller Skretting.

Den hvite mannen droppet våpenet. I ermet hadde han et annet, hemmelig våpen: En indianer på hans egen alder. Emiliano fulgte Ingvald som en skygge og reddet livet hans flere ganger.

– Emiliano har blitt en venn for livet. Det går ikke en uke uten at vi snakker sammen, sier han.

 

Å kjøre i hjel et barn

Året er nå 1973. Etter bare ett år har Skretting rukket å etablere seg som indianernes forsvarer. Hver gang en indianer i området blir drept, er det han som henter liket. Kistene spikrer han selv. Likevel blir han aldri vant til de døde kroppene.

Ett dødsfall skal imidlertid sette ekstra dype spor. En dag, men han kjører gjennom landsbyen San José, løper en ung gutt ut i veien mellom to trailere parkert ved veikanten. Alt Ingvald Skretting registrerer er lyden av bil som treffer et barn. Undrende går han ut og får øye på den livløse kroppen. Han stivner til, kjenner seg uvel og må støtte seg til et tre.

– Å kjøre i hjel et barn, hvordan har det preget deg?

– Det har preget meg og preger meg ennå, selv om jeg vet at det var en ulykke og ikke noe jeg kan lastes for. Likevel kan jeg ikke kjøre gjennom den landsbyen uten å tenke på det vonde som skjedde, sier han.

Å være skuddskive for mennesker som vil ham til livs. Å hente døde kropper hjem til sørgende familier. Å kjøre i hjel et barn. Alt dette tærer på Ingvald Skretting.

– Det ble så tøft at vi måtte reise hjem til Norge en periode mens barna var i skolealder, forteller han.

I ulike perioder tilbrakt på norsk jord har Skretting arbeidet som bestyrer ved Solbakken Evangeliesenter utenfor Notodden, som forstander for Saron Sotra og konstituert pastor i Klippen Sandnes. Nå har han vært i Paraguay siden 2010.

Narkopenger

Nærmere 50 år har gått siden Ingvald Skretting først kom til Paraguay. Landet er nesten ikke til å kjenne igjen. Tett jungel har måttet vike for soya- og maisåkre. Avskogingen gjør at indianerne ikke lenger kan leve som før.

 

– De kan ikke lenger leve som nomader av naturen, men må bo fast. Det er vanskelig for dem, forklarer Skretting.

Rent menneskelig mener han indianerne hadde det bedre da han kom til landet i 1972. Riktignok er bygninger og infrastruktur utbedret, men den gangen hadde indianerne det de trengte for å leve i skogen. 

– Regnskogsfondet i Brasil har spyttet inn millioner av kroner, men det er en stor vits. Alt går i lommene på byråkrater som har nok fra før. Pengene har iallfall ikke kommet indianerne til gode.

Skretting beskriver landets politikere som er så gjennomsyret korrupte at det mangler sidestykke. Manglende grensekontroll og korrupsjon gjør Paraguay til et smuglerparadis. Politikere kjøper seg til stillinger, og verst er det på landsbygda.

– Stopper du narkotikaen, faller landets økonomi sammen. Økonomien er drevet 80 prosent på narkotika, mener Skretting.

Livets lyse side

I et tilsynelatende håpløst politisk landskap, mener Skretting at paraguayanerne har en egen evne til å se etter det positive.

– Hvis været er kaldt, er de snare med å si at i morgen blir det nok bedre. Selv om de ikke aner utvei, uttrykker de likevel håp.

Kanskje var det denne mentaliteten som smittet over på Skretting og gjorde at han reiste seg og gikk videre etter knekken. Livsfilosofien hans er enkel: Ikke vær redd for å feile. Gjør det ukomplisert. Ordene tilhører en handlingens mann.

– Den som ikke gjør noen feil, gjør ingenting, og det er kanskje den største feilen. Det er ikke alt vi har gjort som har vært like vellykket, men når vi går, virker Herren med, sier Skretting.

Multiplikasjon

Da ekteparet Skretting reiste ut til Paraguay igjen i 2010, hadde de tenkt å virke blant indianerne nord i landet, men en pastor i byen Choré hadde fått noe annet for seg.

– Jeg blir alltid skeptisk når folk sier de har fått noe for seg, men dette var nok riktig, for i Choré har menigheten utviklet seg fra 40 til 800 medlemmer i løpet av disse ti årene, forklarer Skretting.

Choré er en liten by i et jordbruksområde 25 mil fra hovedstaden Asunción. Menigheten her har dessuten har nå forgreininger i byen Santani, der Skretting i disse dager ferdigstiller et menighetslokale med 500 sitteplasser, i tillegg til et bygg i Aché-kolonien Kuetuvy med 200 sitteplasser.

Ofte har han undret seg over hvorfor han skulle oppleve denne tøffe introduksjonen til misjon, men nå ser han det:

– Det var i de tøffe tidene at vi fikk den tilliten vi har i dag, sier han.

Bekjemper analfabetisme

I dag jobber Skretting hovedsakelig blant indianere i distriktene San Pedro, Canindeyu, Alto Parana og Caaguazu. I tillegg holder han kontakt med Aché-indianerne, som var den siste stammen som kom ut av jungelen.

– Da skogene begynte å falle, kom de ut i 1976, splitter nakne med pil og bue. De ba oss om hjelp, forteller han.

Sammen med amerikanske misjonærer har Skretting de siste årene fått innvilget godkjenning for et reservat til Aché-stammen. I reservatet har han fått bygd skole og holder også på med å reise en kirke.

Minst to ganger i året arrangerer de hjelpesendinger med klær og utstyr fra Norge. Med støtte fra Norad (direktoratet for utviklingssamarbeid under Utenriksdepartementet) og Klippen Sandnes, har Skretting bygd til sammen ti grunnskoler, noe som medfører at over 1000 barn kan gå på skole i dag. Noen av lærerne er barnebarn av høvdinger og medisinmenn som Skretting ble kjent med da han kom til landet.

Å bekjempe analfabetisme ser han som rent evangelisk arbeid.

– Det er begrenset hvor langt man kan ta en menighet med analfabeter. Man trenger å kunne lese for å studere Bibelen og utvikle seg videre, sier han.

På skolene går indianere, brasilianere og paraguayanere sammen.

–Vi ser vennskap på tvers av etnisitet. Dette er ikke et vanlig syn i Paraguay hvor mange tradisjonelt er reserverte ovenfor indianere.

Noe av det Skretting har jobbet bevisst for, er at indianerne skal være stolte av seg selv.

– Rett deg opp i ryggen, se folk inn i øynene. Dette sier jeg til indianere som skal videre til høyskoler og universiteter, forklarer han.

– Hva er dine sterke sider som misjonær?

– Nei, det må nesten andre svare for, sier han og ler en liten latter som skurrer i høyttalerne. Kona Gunvor stemme høres i bakgrunnen.

– Ingvald har alltid vært god til å se mennesker, roper hun.

– Nei, det sterkeste jeg har, er nok kona, parerer han tilbake.

– Det er ikke tull, Gunvor har alltid vært så sterk. Støtten fra henne har gjort det mulig for meg a° leve dette livet.

– Jeg trengs her.

Det er ikke bare indianernes forhold som har endret seg i løpet av Skrettings tid som misjonær, det samme har misjonen selv. Misjonærene i generasjonen over Skretting var av det kaliber som reiste ut for godt, mange kom hjem i ei kiste. Selv er han glad for å være misjonær i en tid der Norge bare er en flyreise eller telefonsamtale unna. Samtidig ser han

– Jeg savner at Pinsemisjonen har mer fokus på evangelisering og menighetsbygging, ikke primært på de store prosjektene. Jeg savner også at folk gir seg til misjon, ikke bare til kortidsmisjon, selv om både prosjekter og kortidsmisjon også tjener sin hensikt, forklarer han.

– Hvem har ansvar for å rekruttere misjonærer?

– Dette er menightesledelsenes ansvar. Troen kommer av forkynnelsen. Du må så inn noe for at det skal spire og vokse.

Skretting er selv en frukt av juniorarbeidet i Klippen Sandnes, menigheten som har vært deres utsendermenighet alle disse årene. Han var 11 år og den første i familien som ble kristen.

– Det var en sterk fostringstid i menigheten. Så kan vi spørre oss selv, hvorfor er det ikke slik nå? Vi kan skylde på tiden, men vi er selv med og former den. Spørsmålet er: Hvor mye fokuserer vi egentlig på misjon? Hvis ikke vi klarer å snu trenden, blir vi den siste generasjonen misjonærer. Det ville være tragisk fordi behovene er så store, sier han.

På oppløpssiden

Ingvald Skretting er 72 år og fullstendig klar over hvor gammel han har blitt. Det han har fått oppleve de siste ti årene har overgått alle hans forventninger.

– Det er ikke noe som heter utgått på dato, det har jeg sluttet å tro. Men best før, det kan jeg gå med på.

Planen er å bli i Paraguay så lenge helsa holder. Han må bare tilpasse tempoet.

– Nå gjør jeg ting saktere, tar flere pauser, men fortsatt kjører jeg 1000 kilometer i uka når landet ikke er i lockdown på grunn av korona. Jeg følger opp de lokale lederne, byggeprosesser og organiserer hjelpesendinger, forklarer Skretting.

Men alt står ikke og faller på dem lenger, det har han sørget for.

–Jeg prøver å tone ned betydningen av meg selv. Nå står jeg bak de nye lederne for å gi dem støtte og trygghet.

Nå håper Skretting på å få tilbringe sommeren hjemme i Norge. Paret venter bare på at flyvningene til Norge via Brasil vil åpne igjen.

– Paraguay eller Norge, hvor er du mest hjemme?

– Det skifter når jeg flyr over Atlanteren. Jeg er hjemme der jeg er.

 

 

 Copyright ® 2012 www.pymisjon.com