STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

    

Reiste til evangelisk ødemark

 

Skrevet av: Ane-Marthe Hop-Hansen, tor 19. nov. 2020, kl. 10:18 - tor 19. nov. 2020, kl. 10:18

 

Da Roar og Solfrid Eriksen flyttet til Argentina som misjonærer, valgte de et sted uten noen evangelisk kirke.
Jeg møtte en kristen mann som sa at det å bygge menighet i Laboulaye var som å vekke opp en død person. Da svarte jeg at Jesus jo har vekket opp døde mennesker før, så da må da dette gå bra.
Roar Eriksen smiler. Det samme gjør kona Solfrid, som sitter på andre siden av bordet. Det begynner å bli noen år, ganske nøyaktig 50, siden de to pakket og reiste til Argentina som misjonærer. Nå gleder de seg over at menigheten de startet har blitt til 20 nye menigheter.
Som et segl
Det var under et misjonsmøte på pinsebevegelsens sommerstevne på Hedmarktoppen, at de to opplevde å få kall til Argentina. Hun var 17, han var 18. De var nyforlovet. Begge ville tjene Gud med det de hadde, og  de ba om at han skulle vise dem veien de skulle gå.


FIKK ET KALL: Roar og Solfrid opplevde å få et kall til Argentina. Foto: Ane-Marthe Hop-Hansen

 

På misjonsmøtet var det misjonærer fra alle kanter av verden.
De hadde på seg klær som de innfødte brukte, og det var imponerende og flott. Vi syntes jo at misjonærer nesten var helgener, minnes de.
Det unge paret lyttet til hilsningene fra de ulike landene. De likte det de hørte, men opplevde ikke at noe berørte dem spesielt. På slutten av kvelden reiste det seg en misjonær fra Argentina. Hans
budskap var at de trengte mennesker som ville forkynne om Jesus i det store søramerikanske landet.
Mens han sto der, kjente vi begge to at det skjedde noe her, sier Roar, og tar til hjertet. Vi tok hverandre i hånda, og Gud la
Argentina på hjertene våre.
Det ble som et segl, sier Solfrid stille.
Spiritistskole
Forberedelsene ble gjort på Filadelfias Bibelskole i Oslo., og deretter på Troens Bevis i Kvinesdal De så opp til andre misjonærer, og kjente seg ikke gode nok til å få den tittelen selv.
Men da de fortalte om kallet sitt til menighetene de tilhørte i Enebakk og Kolbotn, ble det mottatt med stor glede, og de ble antatt som menighetens misjonærer.
Ett år etter sommerstevnet og kallsopplevelsen, giftet de seg. Så,
22. september 1970, reiste de ut. Da hadde de samlet inn penger til reisen ut, og flere menigheter ville støtte dem økonomisk. De kom til Rio Cuarto, som ligger midt i Argentina. Der var det både
et norsk misjonærpar, og svenske og amerikanske misjonærer fra før.

GODE MINNER: Latteren sitter løst når de ser på bilder fra
tiden i Argentina. De tre barna våre sier at de også har hatt
en rik barndom, selv om det har vært noen utfordringer, sier de to. Foto: Ane-Marthe Hop-Hansen

 

Vi skjønte tidlig at vi ikke skulle være der, minnes Roar.
Så ble de invitert til å flytte nord i landet. Der var det flere norske misjonærer. Det måtte vel være fint for dem å være et sted med flere nordmenn?
Roar forteller at de hadde et sterkt ønske om å reise til et sted der evangeliet ikke hadde blitt forkynt. Etter halvannet år begynte de å tenke konkret på hva de skulle gjøre. Det var da noen fortalte om en by som bare lå 20 mil unna Rio Cuarto.
Laboulaye hadde 20.000 innbyggere, og det var sentrum i et stort jordbruksområde. Rundt var det en rekke landsbyer. Solfrid og Roar ville forsikre seg om at det ikke var noen andre evangeliske menigheter i byen. Det eneste de fant, var Jehovas Vitner og en spiritistskole. Og en sterk katolsk kirke. Dit kjente de at det var riktig å flytte.
To katolske prester
Det var to katolske prester i byen. Den ene likte oss ikke, men han andre var veldig hyggelig mot oss, forteller Roar.
Kjetil Aano er teolog, tidligere prost og høyskolelektor ved Misjonshøyskolen i Stavanger. Han forteller at norsk misjon fram til 1970 hadde Afrika og Asia som sine hovedområder, men
utover på 70-tallet endret dette seg.


GUDSTJENESTE: Et møte i lokalet i Rivadavia. Foto: Privat

 

Det vokste fram en stor interesse for områder som enten ikke hadde evangeliske kristne, eller områder preget av sekulasering. Forutsetningen for denne reisen var at man aksepterte at man kunne drive misjon i et land der katolikkene var dominerende. Man betraktet nok enten katolikkene som ufullstendige kristne som trengte å møte Jesus, eller som fiender, sier han.
Roar Eriksen forteller at han og kona ikke hadde noe fiendebilde av katolikkene. Den katolske kirken som møtte misjonærene i Argentina eksisterte side om side med dem. Historiene de hørte fra katolikker som hadde gått til messe hver morgen uten at noe skjedde, gjorde imidlertid inntrykk på dem.
De fortalte at de fikk et helt nytt liv da de møtte Jesus, sier Roar.
Han ser at den katolske kirken i Sør-Amerika også har endret seg en del siden den tiden. Da de kom til Argentina, var det langt
færre evangeliske kristne der, og mest små forsamlinger. Den enorme veksten de siste årene, samt fremveksten av karismatiske grupper i den katolske kirke, har ført til en tilnærming mellom de to.
Den katolske kirken har også endret seg en del for å nå flere mennesker. Etter at vi kom hjem, har flere katolske prester hatt et godt forhold til pastorparet i menigheten vår, og noen ganger har de hatt felles bønnemøter, forteller han.

Global kristendom
Aano forteller at grunnleggelsen av Lausannebevegelsen har vært
viktig for tilnærmingen blant kirkesamfunn. Bevegelsen har som målsetting å nå de som ikke er evangelikale, og den fikk også med seg store deler av den pentekostale kirken. Høyskolelektoren forteller at det samtidig var en oppblomstring av pentekostale menigheter i Mellom-Amerika og Brasil, og at evangeliske kristne og pentekostale i dag utgjør mellom 10 og 40 prosent av befolkningen i de fleste land i Sør Amerika.

 

DÅP: Slik kunne en dåp se ut i den argentinske byen.

Foto: Privat

Etter 1970 har det skjedd mye i global kristendom, sier Aano og nevner spesielt tre sider ved utviklingen. For det første har kristendommen blitt globalisert, det vil si at impulser veksler mer fram og tilbake enn tidligere. For det andre har det vært en pentekostalisering av kristendommen. Tidligere var pinsevenner en marginal gruppe. En voldsom vekst av ulike typer pinsevenner har ført til at impulser fra pinsebevegelsen har slått inn i ulike kristne menigheter.

For det tredje har det skjedd en universell utvikling med sterk økumenisk tilnærming. Man tenker annerledes om hverandre nå enn før, sier Aano, og legger til at kristne i ulike leirer nå stort sett
er enig i at det viktigste er at folk får høre om Jesus. Så er det mindre viktig hvem som kommer med det budskapet.
Til de fattigste
Vel fremme i Laboulaye bestemte Solfrid og Roar seg for å rekke
ut en hånd til de som trengte det mest. De vasket huset til en alkoholiker som hadde brukt kjøkkenet sitt som toalett, og gjorde
det de kunne for å hjelpe foskjellige familier. Via frekvensen til misjonsorganisasjonen IBRA Radio nådde Roars stemme ut i byen, og mange visste hvem han var. Da han gikk på husbesøk i de fattigste bydelene, hadde mange hørt radioprogrammene, blant annet en familie med seks barn.

PÅ TAKET: Med høyttalere på taket, ble det spilt av radioprogrammer blant folkene i den argentinske byen.
Foto: Privat

 

De hadde blitt frelst på det forrige stedet de bodde, og hadde nettopp flyttet til Laboulaye. Da jeg kom på besøk, ble de veldig begeistret. Jeg forkynte det enkle evangeliet om Guds kjærlighet, frelse og håp. Det var det første møtet vi hadde, forteller han. Høyskolelektor Aano forteller at nettopp dette; misjonærer som går til de fattigste, har vært en viktig faktor for de pentekostale menighetene på kontinentet.

Suksesskriteriene til de pentekostale menighetene i Sør-Amerika er at de har maktet å gi de fattige og marginaliserte en ny selvforståelse. De har økt selvfølelsen hos disse menneskene. De har ikke snakket mye om det, men det har de gjort.
Bygget kirke

I sentrum av Laboulaye lå torget, la plaza, med alle de viktige bygningene strategisk plassert i samme område. Der skulle det bygges en bank, men misjonærene fra Norge fikk en annen tanke.
Vi fikk følelsen av at det skulle bli en kirke der. Det var en impulsiv tanke, sier Roar.

MENIGHETEN: Bilde fra en gudstjeneste i Argentina.
Foto: Privat

 

Da de kom tilbake til Argentina etter en pause hjemme i Norge, begynte menigheten å vokse, og behovet for et lokale meldte seg. Fortsatt var det banken som skulle bygges på den fine tomta på torget, så ekteparets drøm om at det skulle bli en kirke der var en umulighet. De begynte å lete etter andre steder de kunne bygge. En dag fikk de nyheter om trøbbel med tomta på torget.
Det var noen regler som gjorde at banken måtte selge den. Da
tok jeg kontakt med banksjefen, forteller Roar.
Kursen mellom dollar og pesos var god, og etter en telefon til kassereren i Norge, var tomta deres for 30.000 kroner.

Gutten som døde
Selv med et nytt, fint bygg tok det tid å etablere menigheten. Solfrid og Roar forteller at de synes det gikk altfor tregt, og igjen kom tankene om at de ikke var flinke nok til dette. En nyttårsaften hadde de bestemt seg for å ha bønnenatt for å be inn i det nye året. Ingen møtte opp, og paret ble sittende alene med sine tre barn den kvelden.
Den første tiden kom det kanskje to til tre mennesker på gudstjenestene.

PASTORPAR: Juan og Cristina mistet sønnen sin, David, som unge foreldre. I dag er de pastorpar i menigheten Jovita.

Foto: Privat

 

Derfor ble det til stor oppmuntring da Solfrid opplevde at Gud ledet henne til Salme 126,5: «De som sår med tårer, skal høste med jubel.»
Men, nå er det en menighet med flere hundre mennesker, og det har vokst 20 menigheter ut fra den. Dere har bygd kirkebygg på fire ulike steder og et leirsted. Når snudde det?
Det kom et ungt par til menigheten. Hun var 16 år og gravid. Hun ble ivrig med i menigheten, og etter hvert ble også mannen med. De fikk en sønn, og kalte ham for David, etter vår sønn. En ukes tid før han skulle bli ett år, kom faren til meg etter gudstjenesten. Han spurte om penger til medisiner til sønnen sin,
forteller Roar.
Noen timer etter gudstjenesten ringer det på døra hjemme hos misjonærene. Det er guttens far, Juan, og hans bror som står utenfor. De forteller at David er død. Foreldrene er knust, og de har også en liten baby å ta vare på. Solfrid og Roar lar dem bo hos seg og hjelper til med begravelsen. Solfrid tar seg av babyen så foreldrene får ro til å sørge.

 

En spesiell tid
Misjonærene var bekymret for det unge paret. Ville denne sorgen
og alle spørsmålene få dem til å miste troen og fotfestet? Svaret kom den påfølgende søndagen. Juan spurte om å få si noe i gudstjenesten.
Han reiste seg og ga Gud ære, midt i alt. Så leste han bibelverset om å takke under alle omstendigheter. Fra da var det hundre prosent overgivelse fra de to, og noen år senere ble Juan pastor i menigheten, forteller Roar.
Etter denne erfaringen begynte det å stabilisere seg en gruppe i menigheten, og flere lot seg døpe. I overgangen mellom 1977 og 1978 begynte misjonærene å tenke på å reise hjem til Norge igjen. De siste månedene ble en helt spesiell tid. Flere ble frelst og opplevde Jesus, blant dem Adela og Gabriel Gorjón. De ble senere pastorpar, og har nå ledet hovedmenigheten og  hele arbeidet i mer enn 25 år.


PÅ BESØK: Paret har gitt bort huset sitt i Argentina, så de
kommer ikke til å flytte tilbake. Men de har nær kontakt med
menigheten og har ofte besøkt dem.

Foto: Ane-Marthe Hop-Hansen

 

Den hellige ånd var iblant oss på en helt spesiell måte. Jeg tror Gud forberedte menigheten på tiden etter at vi skulle reise hjem, forteller Roar.
Han hadde noen nære medarbeidere som var sammen med ham i
alt han gjorde. Da Solfrid, Roar og barna reiste hjem, kom misjonærene Martha og Helge Magne Øya og var der en tid. Da de måtte reise, var de nasjonale medarbeiderne klare til å overta arbeidet. Solfrid og Roar har fortsatt tett kontakt med vennene i Laboulaye, og de forteller at det er en fest hver gang de kommer dit.
Det er en levende menighet med både fattige og mer velstående venner sammen. Det er stor Jesus-begeistring, og de brenner for misjonen. Det er fantastisk hva de har fått til, sier Roar.
Og hva Gud har fått til, selvfølgelig, legger Solfrid til.

 

 

 Copyright ® 2012 www.pymisjon.com