Økonomisjef i Pinsemisjonen, Nigel Frederick Erwin (56), vokste opp i et kristent hjem. Likevel gikk det 31 år før han tok nattverd for første gang.

– Det var ikke synd å se på fotballkamp, men vi ble spurt om det var det beste å bruke tiden på. Hadde det ikke vært bedre å være hjemme og lese i Bibelen?

Nigel Erwin trekker på skuldrene og smiler. Det gjør han ofte. Smiler altså. Og ler. Pinsemisjonens nord-irske økonomileder gjennom 21 år er en mann som gir god plass til latter, vitser og morsomme historier overalt hvor han er. Humor og glede fikk han med seg fra barndomshjemmet. Og alvor. Oppveksten i det konservative kirkesamfunnet «Church of the brethren» i Bangor utenfor Belfast var på mange måter god, men ikke uproblematisk.

Over til naboen

Ute er det grått og vått, og fra stua ser Erwin over på det gamle Kykkelsrud kraftverk utenfor Askim i Indre Østfold. Korsets Seiers utsendte har fått låne ullsokker, mens familiens katt nyter pelslivet i sin egen seng.

Glade folk: Han husker mange gode mennesker fra menigheten han vokste opp i. – Jeg fikk ofte a-ha-opplevelser da jeg kom hjem til dem. Da så jeg hvor blide og gode de var. Det var hjertegode folk som gikk i en menighet med et stramt rammeverk. Foto: Ane-Marthe Hop-Hansen
Erwin forteller med sin irske aksent at han ikke fikk gå på kino ibarndommen. Familien hadde heller ikke TV. Men naboen hadde. Unge Erwin benyttet muligheten og tilbrakte mange helger med fotball og filmer på naboens skjerm.

Hjemme i eget hus var det strengt, men kjærlig. Menigheten var livets sentrum. Familien tilhørte en brethren-menighet, som er en dissenter-menighet som ble startet i Tyskland i 1708. En del har de felles med den protestantiske kirken, men de døper ikke barn, og de er opptatt av misjon og at troen skal prege alle sider av livet. Erwin husker at det var fokus på Bibelen, og ikke så mye på Den hellige ånd, som det er i Pinsebevegelsen han senere ble en del av.

– Det var mye bibelundervisning, og jeg slukte det rått. Fredag kveld var det ofte bønnemøter. Hver søndag var det fire møter. Tirsdag var det bibellesing, bare menn fikk undervise. Og man skulle ha de fineste klærne på i kirken, forteller han.

Så legger han til: – Men det ble veldig mange regler.

Rugby ikke tillatt
Erwin er ikke en konfronterende type, men da broren hans ville bli døpt kjente han frustrasjonen kom. Alle som skulle bli døpt, hadde en dåpssamtale med menighetens ledere. Det var nesten som et intervju, husker Erwin. Broren var en ivrig rugby-spiller på skolelaget, og dette ble han konfrontert med i samtalen. Lederne ville at han skulle slutte å spille rugby. Han nektet. Resultatet ble at han gikk til en annen menighet og ble døpt der i stedet.

Erwin fikk også spørsmål om han ikke ville bli døpt. En god venn spurte ofte, for han ville så gjerne ha ham med som søndagsskolelærer. Det kunne han ikke være hvis han ikke var døpt. Erwin mislikte når noen talte om dåp.

– Hvis det ble talt om dåp, visste jeg at jeg kom til å få høre det av pappa da jeg kom hjem. Men jeg ville ikke bli døpt bare for å gjøre dem glade. Det måtte være på mine premisser.

Det skulle gå mange år før han tok steget til både dåp og nattverd.

– Jeg var engstelig for at jeg ikke var god nok.

Den frykten fulgte ham inn i voksentilværelsen.

Mens dåp og nattverd var kompliserte temaer i den unge gutten, foregikk det en annen konflikt i Nord-Irlands gater.

«The Troubles»
Konflikten i Nord-Irland var politisk, kulturell og sosial, og den sto mellom unionister og nasjonalister. Mens unionistene ønsket tilslutning til Storbritannia, ville nasjonalistene forene Nord-Irland med republikken Irland. Unionistene var etterkommere av skotske og engelske innvandrere, og de hadde vært en økonomisk overklasse siden 1600-tallet. Cirka 40 prosent av befolkningen var katolske nasjonalister, mens unionistene var protestanter.

Da Erwin var fem år gammel, var Nord-Irland på randen av borgerkrig. Den britiske regjeringen sendte sine tropper for, ifølge dem selv, å opprettholde lov og orden. Nasjonalistene så dette som en støtte til unionistene, og en 30 år lang borgerkrig som fikk navnet «The Troubles» var i gang. Erwin bodde i Bangor, en drabantby to mil utenfor Belfast. Det var veisperringer og stadige bombetrusler.

 – De mest ekstreme bodde i de fattige delene av Belfast. Det varen del bombeeksplosjoner da jeg vokste opp, sier han og forteller om en gang familien hadde parkert i byens hovedgate, ned mot sjøen. Plutselig smalt det en bombe 500 meter unna dem. Erwin var 10 år, men ble ikke redd.

– Jeg husker at pappa ble sint, for mamma ville bare stå og se på.Det kunne jo være flere bomber i nærheten.

Da han som ungdom studerte ved Universitetet i Belfast fikk han igjen se konsekvensene av konflikten. En av lærerne ved Universitetet hadde blitt skutt på gata. Den irske republikanske armé (IRA), som var nasjonalister, sto bak.
– Jeg så at han lå på gata med et teppe over seg.

Trass i dramatiske hendelser rundt dem, var hjemmet preget av godhet. Foreldrene hans hadde venner som var katolikker, og han undrer seg over om det kan være grunnen til at konflikten ikke ble så dyptgripende for ham.

God pengeflyt
Da det ble nedskjæringer i British Gas, hvor han jobbet som økonom, måtte han flytte på seg. Han hadde møtt norske Wenche-Beate fra Sunnmøre. De møttes i Manchester da hun jobbet på en bed and breakfast som han bodde på. Da de giftet seg, flyttet de til hennes hjemsted, og han jobbet på en møbelfabrikk i tre år.

Så la han merke til en annonse i en avis på biblioteket. Det var Pinsemenighetenes Ytre misjon, som nå har blitt til Pinsemisjonen, som søkte regnskapsfører. Med en mastergrad i samfunnsøkonomi, fikk Erwin jobben.

Selv om han hadde blitt god i norsk, kjente han seg ofte usikker når telefonen ringte, eller misjonærer kom innom kontoret og hadde spørsmål som han ikke kunne svare på med én gang.

– Da brukte jeg ofte humor for å vinne tid, sier han med et smil.

Han liker å gjøre folk glad. Og han liker å være glad selv. Han foretrekker å si ting med et smil, noe som kommer godt med i jobben som økonomileder.

Fra Storbritannia var han opptatt av at han skulle levere fra seg ting i bedre stand enn da han fikk det. Den tankegangen tok han med seg inn i Pinsemisjonen.

– Jeg ville at informasjonen og pengene skulle flyte fort. Uten et et oversiktlig regnskap og god pengeflyt stopper ting opp. Jeg vil gjøre folk gode, sier han.

Mye skryt
Pinsemisjonen har ansvar for 12 prosjekter i året med til sammen et budsjett på 16 millioner kroner. Siden Erwin begynte i 1999 har organisasjonen forvaltet over 500 millioner kroner. Ti prosent av pengene kommer fra norske menigheter, 90 prosent er bistandsmidler som kommer fra Norad via den kristne paraplyorganisasjonen Digni.

For å holde kontakten med prosjekter Pinsemisjonen støtter i andre land, er økonomisjefen stadig på reise. I Kenya har han vært nesten hvert år siden han begynte i jobben. I tillegg har ha besøkt en rekke land i Afrika og Sør-Amerika. En del av jobben er å kartlegge om Pinsemisjonen kan stole på regnskapet som leveres av prosjektene. Erwin forsøker å forstå hvordan de ansatte i utlandet jobber og leter etter løsninger.

– Jeg prøver å gi dem kjempemye skryt. De har ofte lite utdanning og dårlig internett. De har barn som krever sitt og kanskje syke foreldre. Vi er mennesker alle sammen, og for meg handler det om å ha en god dialog med dem. Vi finner ut av ting sammen. Jeg kommer ikke bare og sier hvordan det skal være. Jeg er kanskje litt for snill noen ganger, men jeg vil heller være på den siden.

– Hvordan føles det å komme dit når det er du som sitter med pengene?

– De kontrollrutinene de har ute, skal vi også ha her hjemme. Regnskapene skal se likt ut hos oss og dem. Hvis jeg peker på feil hos dem, gjelder det også oss. Jeg må fortelle dem hva de har gjort feil, og hva de kan gjøre bedre, men jeg tror jeg gjør det på en hyggelig måte. Hvis jeg er høflig og hyggelig med de jeg jobber med, for at de skal gjøre en bedre jobb, tror jeg den beskjeden går videre inn i hjertet.

Endelig døpt
Men hvordan ble det med dåpen og nattverden? Som nygifte bodde Nigel og Wenche en stund i Storbritannia. Under et besøk i en Brethren-menighet, fikk de ikke ta nattverd fordi de ikke var døpt.

– Jeg kunne nok spurt, og det kan godt hende de hadde sagt ja, men det var ikke sånn de gjorde det. Wenche-Beate forsto det ikke, og det ble en konfrontasjon med noen i menigheten der.

Han forklarer at Wenche lettere tar en diskusjon enn ham, og dade ikke fikk ta nattverd i denne menigheten gikk de til en annen menighet. Der tok han nattverd for første gang i livet. 31 år gammel.

– Det ble veldig sterkt. Jeg hadde sett andre ta nattverd hele livet, men jeg hadde ikke tatt selv. Det handlet om barndommen og redselen for ikke å være god nok. Da pappa ble spurt om å være ledende eldste i menigheten, klarte han ikke å si ja til det. Han følte seg ikke god nok. Kanskje er det der jeg har det fra.

Senere besøkte han menigheten der han ikke fikk ta nattverd. De beklaget det som hadde skjedd.

Jobben i Pinsemisjonen førte familien etterhvert til Askim, en times pendlervei fra kontoret i Oslo. De fant pinsemenigheten Filadelfia, og en dag tok Wenche og Erwin kontakt med pastor Ole Sletten. De ville bli døpt.

Pastoren besøkte dem og skulle egentlig bare være i en halvtime, men samtalen varte i mange timer. Nigel var voksen for lengst, likevel var det med blandet følelse han fortalte foreldrene sine at han skulle bli døpt.

– Jeg var engstelig for at jeg ikke var en god nok kristen til å bli døpt. Derfor ventet jeg så lenge. Det var sterkt å bli døpt sammen med Wenche, sier han alvorlig. Så smiler han. Igjen.