 Det
er med både glede og sorg
Sheila og Olav Skretting har
landet i Norge. De tenker tilbake
på indianerne i Paraguay
som de har lært å
elske. Hjertet banker fortsatt
for dem.
Det
er langt fra Konsmo til Paraguay,
men hvordan kan misjonærene
Sheila og Olav Skretting glemme
indianerne i kolonien «Kaagua
Pora Poty», når
deres hjerte fortsatt er der!
-
Ved Guds nåde når
vi fått se at åtte
av de tolv familiene i denne
kolonien har blitt frelst, sier
de i et brev til Korsets Seier.
Selv
om Sheila og Olav Skretting
med familien nå har etablert
seg i velstands-Norge, tenker
de hele tiden på hvordan
indianerne skal få hjelp.
Kirke
og skole innviet
De
forteller at skole og kirkebygg
ble innviet tidligere i år,
og nå får 27 barn
undervisning.
Også
menighetsarbeidet drives videre,
og i juni ble de fire første
døpt og tillagt menigheten.
-
Vi har fått være
med å undervise dem ut
fra Bibelen, men også
gitt dem den nødvendige
sosiale hjelpen, som må
gå hånd i hånd
med Guds ord blant indianerne,
sier de. Den som blir øyenvitne
til den sosiale nøden
blant indianerne kan ikke annet
enn å gripes.
-
Det er tøft for dem å
overleve ved å dyrke jorden,
for de får ingenting for
produktene sine. Og dersom de
blir syke er det ikke mye av
et helsetilbud de tilbys, sier
Sheila. Hun forteller at da
en liten gutt på syv år
ble bitt av en hund som hadde
sykdommen rabies, hadde helsestasjonen
ingen ting å tilby. Ikke
en stivkrampesprøye en
gang! |
|
Syketransport
med forviklinger
Enda
værre føles det
når sykdommen rammer dem
selv. Den minste gutten deres
på seks måneder
fikk akkutt diare med blod i
avføringen.  Han
ville ikke ta til seg væske,
og det var 38 varmegrader i
skyggen. Datteren på tre
år fikk høy feber
og kastet opp. Olav hadde reist
til hovedstaden, og Sheila var
alene med barna i indianerkolonien.
Hun
måtte dra til hovedstaden
Asuncion for å få
hjelp, og det var bare å
komme seg avgårde så
fort som mulig. Hun dro avgårde
med det ene barnet på
hoften og det andre barnet på
armen, samt en sekk med poser
og bleier på ryggen.
-
Det ble litt av en tur! Bussen
kjørte seg fast ved flere
anledninger, og til slutt var
det full stopp. Da var vi fortsatt
fire timer fra hovedstaden,
smiler hun i etterkant. Klokken
hadde blitt to på natten,
utbryter hun. Sammen med ei
jente på 12 år som
hun hadde tatt med seg, begynte
hun å gå, for muligens
å finne en drosje e.l.
Men det var ingen ting å
få tak i. Til slutt fikk
de overnatte ved politistasjonen,
og fikk dagen etter barna til
lege.
Da
de kom tilbake til indianerne,
fikk de høre om ei jente
på tre år som hadde
fått samme sykdomstegn
som lillegutten deres. Men på
grunn av at det verken fantes
medisiner, lege eller penger,
døde den lille tre-åringen.
-
For en grusom hverdag de aller
fleste av disse menneskene har,
sukker Sheila oppgitt.
Tenker
på indianerne
-
Dersom det er noen som vil gi
en gave, slik at «vår
mann»» i landsbyen
Villa Ygatami, Charlos Genes,
kan være med å hjelpe
der det oppstår akutte
behov, er vi takknemlige, sier
de. Opplevelsen med den treårsgamle
jenta som døde, har ført
til at de ønsker at slikt
ikke skal skje igjen.
|
