Nå skal dere få bli med oss på tur til utposten Costa Pucu. Vi har vært der flere ganger i det siste, og bestandig er det noe av en opplevelse. Vi har gode sko på bena og lette klær, men putter også inn i bilen en veske med varme klær til kvelden. En annen veske rommer bibler og sangbøker, utlånsbøker og store bibelske bilder. Så er det mat og masse drikke, medisiner og gaver til vennene og ikke å forglemme instrumenter.

Så bærer det av gårde i menighetens Landcruiser. Veien er humpete og fæl, omtrent som et uttørket elveleie, og landcruiseren gynger og rister og vrir seg. Mørbanket, stivnakket og røde av støv stopper vi foran en stor grind etter to timers kjøring. Da smaker det godt med en kaffetår og et stykke brød før vi spaserer opp til huset til Benjamin.

«Å, så godt å se dere, kjære, kjære venner!» sier han strålende og klemmer oss i handa og klapper oss på skulderen på ekte para-guaymanér. «Hvordan står det til her?» spør vi. Da smiler han sørgmodig og forteller at kona ligger til sengs i influensa. Dessuten har hun nylig abortert for fjerde gang. Den minste jenta på ett år er blek og anemisk, og en nydelig syvåring viser fram et stygt sår på låret. Benjamin selv har vansker med nyrene og kan ikke gjøre tungarbeidet i åkeren. Spør ikke oss hvordan de greier seg! Likevel klager de ikke, men finner seg i alt, nesten apatiske. Å nei, ikke åndelig sett i hvert fall. Benjamin elsker Guds ord. Hver gang vi kommer, har han funnet ett eller annet som han ikke forstår helt. Sår får vi en interessant samtale og en god bøn-nestund før vi rusler nedover den ujevne stien gjennom småskogen og forbi den vesle landsens butikken ned til grinda hvor landcruiseren venter oss. Kanskje vi har rukket å ta en tur innom en søster i menigheten også. Hun er ikke alltid hjemme midt på dagen, for hun strever mye i åkeren sin enda så gammel hun er.

Nå bærer det videre på stadig dårligere vei. Landcruiseren jamrer seg i sammenføyningene, men fram kommer vi. Den siste brua er faretruende skjev, og stokkene er ujevne. Men over kommer vi, og snart stopper vi foran nok en grind, denne forsvarlig stengt med hengelås. Vi må fortsette til fots over myrlendt sletteland, hvor det ikke er langt mellom sørpehullene. Her er lite trær langs veien og dermed ingen svalende skygge.

Det er ungene som får øye på oss først og annonserer vår ankomst. Vi kan høre sukkerrørspressen lang vei. De holder på med arbeidet helt til vi er innenfor porten, men da kaster de det de har i hendene og hilser oss varmt velkommen.

«Dere må komme og se det nye huset vårt,» sier kona. Hun virker så blek, og vi spør om hun ikke er i form. 'Hun har gått forkjølet i to måneder, kan hun fortelle oss, for de har ikke hatt skikkelig hus i den kalde tiden. «Der har vi bodd,» sier hun og peker på et stråtak på fire påler. «Det måtte vi rive for å bruke takbjelkene i det nye huset,» sier hun stille. «Så hadde vi ikke penger til å kjøpe takstein for, og derfor tok det så lang tid å bli ferdig med huset. «Men,» så legger hun strålende til: «Nå mangler vi bare dører, og nå går vi mot varmere tider, så det haster ikke.» Har vi ikke noe å lære av disse menneskene?

Møtet skal være i nabohuset. Vi blir ikke mange, men oppmerksomheten er det ikke noe å klage på. Både små og store tar imot hvert ord, og de ber og synger av hjertens lyst. Hva gjør det om arbeidet må vente et par timer? Det de ikke får gjort i dag, kan de gjøre i morgen. Nå nyter de stunden om Guds ord.

Det blir mørkt før vi bryter opp. Vennene har så mye å prate om etter at møtet er slutt. Også her har kona vært syk, og vi har med medisiner til henne. Ungene stråler opp over småbøkene og fargeblyantene vi har med til dem, og de voksne skal bytte bøkene de lånte forrige gang vi var her. Vi får ikke lov til å gå før vi har fått litt kald maniok og peanøtter i oss og litt sukkerrørsirup med oss. Nå er det mørkt som i en sekk og vi stavrer oss bortover myrlenna igjen. Da bærer det nedi sørpa med begge bena! Huff, som det surkler i skoene! Heldigvis blir vi ikke så veldig opptatt av det, for vi er midt oppe i et fenomenalt froskeorkester. Noe liknende har dere aldri hørt i Norge.

«At jeg ikke har med meg kassettspilleren nå,» sukker Øyvind. Det kvekkes overalt rundt oss i alle tonehøyder, spinkle og grove røster om hverandre. Det er stummende mørkt, bare en og annen ildflue farer forbi oss. Og over det hele hvelver seg en myldrende stjernehimmel. For en naturopplevelse ! Vi stemmer i å synge i disharmoni med froskene: «Jeg har en Gud så stor så stor. Herlig og mektig er han!» Ja, tenk at han som har hele skaperverket i sin mektige hånd, bryr seg om oss og har bruk for oss i sin tjenste! Er det ikke stort? Må Jesus Kristus, vår kjære Frelser og Herre, være med dere der i nord og oss her i sør!