Drept, eller solgt for 200 kroner

Den forfulgte ache-stammen er den siste indianergruppe som har kommet ut av de dype jungelområdene for å smake på sivilisasjonen. Men om mestisobefolkningen i Paraguay hadde fått det som de ønsket, ville ache-indianerne ha vært utryddet for lenge siden.

I dag har mange av dem søkt frelse. I den bortgjemte ache-kolonien som KS besøkte har 150 av landsbyens 400 innbyggere tatt imot Jesus.

Ache-indinanerne har frem til 70-årene blitt forfulgt av mestisbefolkningen i Paraguay. På grunn av at indianerne var naturmennesker som kom fra de store junglene, levde de av dyr de klarte å drepe. De er dyktige med pil og bue, og har i alle år levd av det de klarer å fange i jungelen. Etter at de hadde kommet ut av jungelen visste de ikke at dyrene de drepte tilhørte mestisbefolkningen. De trodde at alle dyr tilhøre de som drepte det. Kultursjokket gjorde acheindianerne til fritt vilt.

Fanget som kveg

I løpet av noen år ble flere hundre av denne indianere utryddet. Jordeierne reiste rundt med hest og lasso og fanget indianerne, og indianerfamiliene måtte rømme med sine to minste barn for ikke å bli drept. De større barna skulle klare seg selv, men i mange tilfeller ble de utryddet eller solgt som slaver.

Misjonærer forteller til KS at de ble tilbudt å kjøpe ei indianerjente for 10.000 guarani, som på den tiden var 200 kroner. Det var to månedslønninger for en arbeider på landsbygda.

— Jeg angrer på at jeg ikke gjorde det, og plasserte henne på et barnehjem, for a bevise for omverdenen de fryktelige handlingene, sier den omtalte misjonær.

Det har hatt over tyve år for ache-indianerne å komme tilbake til det antall de var før de fryktelige forfølgelsene mot dem. Det er fem kolonier med ache-indianere i Paraguay, med tilsammen 1.200 mennesker.

Martin Achiporangi er leder for den menigheten i Chupa Pou, en landsby med 400 mennesker.

150 har søkt frelse

I det siste har 150 mennesker har søkt frelse. Dere må se kirken vår, sier Martin, og drar oss med til den runde bygningen under det store appelsintreet i utkanten av kolonien. Der er det jordgulv, og noen planker fungerer som benker. De har møter fire ganger hver uke, og stadig kommer mennesker og søker frelse.

Vi står i den mørke kirken og tenker i takknemlighet på hvordan evangeliet forvandler mennesker over hele verden. Høyt på veggen ser vi himmelen, og ser sollyset lage brede striper nedover veggen. Det er som om Gud strekker ut sine hender mot de forfulgte acheindianerne.

Alt er tilgitt og glemt, sier Martin Achiporangi om mestisobefolkriingens herjinger. Nå ønsker de bare å få dyrke jorden, leve for Jesus, og være gode borgere av det land de lever i.