STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

    

 Korsets Seier januar 1962

 

Hilsen fra Paraguay

Anna Strømsrud

 

 

Det er stor glede for meg at jeg nå kan få sende en hilsen til K. S. her fra Paraguay. Jeg kom hit til Paso Cadena 23. oktober(1961?) etter å ha vært på reise i 2 ½ måned. Ble nesten fire uker i Asuncion for å vente på bagasjen og ordne med den. Jeg fikk oppleve hva alle andre opplever som kommer til Syd-Amerika, manana, manana, (i morgen i morgen!)

Men endelig var alt klart, og vi kunne begynne turen innover skogene. Bruno Muller, en paraguayer født av tyske foreldre her ute, og som i ½ år har vært medarbeider til misjonen i Paso Cadena, kom til Asuncion med jeepen for å hente meg. Jeg ble litt forskrekket da jeg så den gamle jeepen, og jeg tenkte: Kan den virkelig holde til en så lang tur. Men den holdt. Bare en eneste gang måtte vi ut og skyve på, men da sto jeepen i gjørme til oppunder akslingene.

De første 30 milene kjørte vi den store hovedveien som har forbindelse helt ut til kysten, og det var fin vei. Men da vi kom nær Brasils grense og måtte svinge av hovedveien, da ble veien elendig. Mange steder var det sumpterreng, og vi kjørte lange stykker i vann og gjørme, andre steder minte veien meg mer om et uttørket elveleie enn om en vei. Mange ganger var jeg sikker på at både jeepen og tilhengeren skulle velte, men det gikk bra. Lenger og lenger innover skogene bar det med oss. Da vi endelig kom så langt at det bare var en liten dal med en elv som skilte oss fra Paso Cadena, da ble det stopp. Vannet sto så høyt over veien at det var umulig å kjøre med jeepen. Bergljot Nordmoen, den enestående tapre søster, som over et år har vært alene her ute, kom oss i møte med noen indianere.

De bar baisjen, og så var det ikke annet å gjøenn å vade i vei. Vannet rakk oss til midjen, men det gikk så bra, og vi kom oss velberget over.

Det er vanskelig å beskrive hva jeg følte da jeg endelig sto framme på misjonsstasjonen her. En usigelig glede fylte hele min sjel. Tenk at Gud aktet meg verdig til å få gå med frelsens budskap til dette skogens folk!

Søndag 29. oktober var det stor velkomstfest her. Mange indianere fra de to stammene som bor her omkring, kom og likeså mange paraguayere. Det var gripende å stå foran disse og vitne om Jesus. Jeg kan ikke tenke meg noen mer fattige og hjelpesløse enn disse indianere. Men de er like dyrebare i Jesu øyne som alle oss andre, som har hatt den store nåde å få vokse opp i et kristent land. Det var så gripende å høre en broder vitne under festen. Han sa at før misjonærene kom, levde de i uvitenhet, trelldom og frykt. De visste ingen ting om Jesus. Men nå vet vi og har opplevd at Jesus kan frelse og sette sjelene i frihet.

Misjonen her er bare 3—4 år, men Gud har gjort store ting i denne tiden. Sjeler er blitt frelst og døpt, og det er blitt en liten menighet av frelste, lykkelige sjeler her ute i villmarken.

Her er et vidstrakt og åpent felt, men få arbeidere. Mange syke kommer langt innefra skogene hit til stasjonen for å få hjelp. I flere uker har vi hatt en syk mann liggende i garasjen. Han har Haga, den forferdelige sårsykdommen som det er så mye av her ute. Vi ber Gud om nåde og hjelp, gir injeksjoner og steller sårene. Da mannen kom, hadde han store sår på armene, benene i nesen og halsen. Nå er han snart helt frisk og kan få reise hjem, all ære til Jesus.

Det at så mange syke er blitt hjulpet, og at de som er blitt frelst virkelig er blitt forandret og lever et godt liv, det har gjort at både folket her ute og

TEKST mangler 

 

 

 Copyright ® 2012 www.pymisjon.com