Nybegynnerinntrykk fra Paraguay

9. mai var det ett år siden vi for første gang satte våre føtter på paraguayisk jord. Jeg har lyst til å sende en hilsen gjennom KS til våre mange venner i vårt kjære Norge og fortelle noen små glimt fra våre inntrykk etter det første året.

Først vil vi takke for KS som vi får. Det er til stor glede. Når vi får det, må vi sette oss rett ned og ta hvert vårt blad og lese. En kan nok ikke få sagt hvor oppmuntrende og koselig det er med KS. Mange av stykkene er til oppmuntring og hjelp for oss, i de forskjellige situasjoner vi er i. Så Gud velsigne KS, at det alltid er Guus Ånd som får råde!

Tenk at det nå er et år siden vi dro fra Norge. Denne tiden har virkelig gått fort. Vi trives godt her i Paraguay. Det er et vakkert land, med vakre og store trær med blomster i flere farge, blide mennesker, som er fornøyde   midt   i fattigdommen.

Vi glemmer aldri den første kvelden da vi kom til Ypacarai og gikk veien opp til huset til Førland. Det var månelyst og stjerneklart, og det var et vakkert syn med alle de flotte palmene mot himmelen. Underveis møtte Jorunn Førland oss, og vi ble ønsket velkommen. Da ble vi stående litt og prate. Plutselig begynte Knut Michael å gråte, og så begynte Vibeke også, og da kjente jeg det bet og stakk på bena. ,,Hva er dette for noe, da?" spurte jeg. ”Det er bare maur, og det har vi nok av her,” sa Jorunn. Uff, tenkte jeg, skal en ikke kunne stå rolig og prate uten å bli stukket av maur. Men da vi hadde vært her en kort tid, skjønte vi at vi hadde stått midt i en liten maurtue. Nå ser en seg for, så en går heller utenom.

Det var mye nytt og rart å se. Alt så en da en var ny her. Knut og jeg spaserte en kveld en liten tur nedover veien mot Ypacarai. Da syntes vi det var så fælt å se alle appelsinskallene og annet rask som lå slengt overalt, men det er vanlig her. Men kuene eter det vel opp. De går i gater og på veier her, ja, griser og høner også. En måtte se seg ordentlig for på det ujevne, grasgrodde fortauet, så en ikke skulle trå i kurukene. En måtte gå i siksak. Da vi snudde og gikk tilbake, kom en fullsatt buss i full fart. Den tutet to ”friske” støt i hornet, og vi lurte på hvem den tutet på. Det fantes ikke folk i veien, vi så både oppover og nedover, men nei, ingen så vi. Vi spurte Jorunn og Lars hvorfor de tutet slik. Da lo de godt og sa at det var oss de tutet på, lurte på om vi skulle være med. Vi var ikke vant til slik ,”service”, men en venner seg til litt etter hvert.

Engang som vi var med Førlands til Asuncion, kjørte vi bak en av disse skranglebussene, som det er så mange av her.

Oppe på taket på bussen var stappfullt av sekker og korger, men ned fra taket fikk jeg plutselig se flere bunter med høner. De hang med hodet ned, så jeg trodde de var døde. ”Å, nei, de er levende, de,” sa Lars, ”de skal selges på markedet i dag.” Vi ville si det var dyreplageri, men det er vel den eneste måten å få ferske varer fram til markedet på!

Skal en kjøre med buss her, må en ikke være irritert og i dårlig humør. En rekker ut handa, og bussen stanser ”nesten”, billettøren tar en i armen og ”heiser” en inn. Når en har fått det ene benet på stigbrettet, fløyter han, og bussen suser av gårde. Noen ganger tenker en at en kunne trenge nyrebelte, men tross alt kan en ikke annet enn le. Alle  sitter  så  avslappet og fornøyd, merker likesom ikke at buss-sjåføren hogger bremsene i når han skal stoppe, så en mange ganger nesten farer på hodet, men som regel er det så trangt på bussen at en står støtt og godt.

Ja, dette er litt av det vi opplever. Skulle en skrive alt, ville det bli mye! Når det gjelder språket, castellano, som vi har vært opptatt med å studere dette året, synes vi det har gått smått, og det har vært en hard nøtt å knekke.  Men  de  andre har oppmuntret oss og sagt at slik har det vært for dem også.

Vi har vært på besøk på alle de andre misjonsstasjonene og vært med på møtene blant paraguayere og indianere. Det har vært interessant og gripende. Vi kjente at vi var ett i Jesus Kristus. Vi har vært og besøkt Paso Cadena, og det var godt å være der. Det var ikke mange frelste sjeler, men de vennene som var, var veldig trofaste til å gå på møtene. Noen mødre bar barnet ved brystet, og noen foreldre leide barna med seg. Jeg tenkte på det da jeg så dem komme så trofast, de hadde ingen bil å kjøre i eller noen buss å ta, men de gikk på sine ben, både gamle og unge.

Nå er det like før vi skal flytte til Paso. Vi gleder oss til å komme i arbeid, for en føler seg så unyttig nå. 

Gud velsigne dere alle som ber for oss! Jesus ser dere også, og vil styrke dere til å holde ut i bønnekampen. Den er veldig viktig for oss alle. Vi vil også takke dere alle som støtter oss. Vi kunne ikke være her hvis ikke dere var med.

Så vil vi ønske dere alle Guds rike velsignelse for framtiden. Vi sender en spesiell hilsen til alle våre kjære venner i Nord-Norge.

Dere er alle hjertelig hilset fra

Kitty og Knut Asplund,

Rita, Heidi, Vibeke, Knut Michael og Raquel Mima.

og Raquel Mima.