Misjonær Asta Hadland. utsendt  fra  pinsemenigheten  i Egersund, har nylig kommet tilbake fra Paraguay etter fullendt periode. I samarbeid med misjonær Gerda Årdalen, utsendt fra Notodden, har disse utført et banebrytende arbeid l byen Atyra. Begge er utdannet som sykesøstre og jordmødre.

Paraguay er et land med ca. 2 millioner innbyggere, og det er katolsk statsreligion. Paraguay regnes for et av de mørkeste land i hele Sør-Amerika. Befolkningen er delvis indianere og delvis paraguayere, de er mørke av hudfarge og et meget beskjedent folk. Landet har to språk. spansk og gurarani, som er vidt forskjellige.

Byen Atyra er ikke så stor. Det er ikke asfalterte gater der, og når det regner, blir veiene omgjort til gjørmehull og jorden blir glatt som grønnsåpe, noe som ofte gjør det vanskelig når en skal hente pasienter til klinikken. som er blitt bygd opp. Våre søstre kunne trenge en passende terrengbil til dette formålet, noe de dessverre ikke har.

STOR NØD

Den sosiale og åndelige nøden er forferdelig. I byen Atyra fantes det ikke hospital og heller ingen annen kyndig hjelp for syke og tilskadekomne, og våre to søstre fikk hendene fulle av arbeid. Asta Hadland forteller hvorledes mange mennesker kom til klinikken som de opprettet etter at de først hadde søkt hjelp hos heksedoktorer og trollkvinner. Denne behandlingen bestod ofte i at de syke ble rispet opp med en nål, og ofte satte det seg betennelse i disse sårene, noe som jo ikke gjorde behandlingen noe lettere. Andre, som kanskje var plaget av hodepine, fikk klistret fast noen blader på tinningen, og dette skulle da hjelpe mot smertene, ellers kunne man også finne at de syke var blitt behandlet med hud fra dyr som kunne være festet til kroppen deres med et slags lim og som skulle ha en eller annen magisk virkning mot sykdommen de led av. Mange av disse som benyttet trolldoktorene    måtte    betale mange penger for en slik behandling.

Klinikken åpner kl. 6 om morgenen og da står det stor kø utenfor. Det blir gitt behandling for alle slags sykdommer, fra verkefingre til mer alvorlige ting, ja, det hender også at disse to kvinnene må utføre mindre operasjoner, og om dette blir foretatt etter mørkets frambrudd, skjer det i det flakkende skjæret fra parafinlamper, da det ikke er elektrisk lys i byen. Fødende blir også hjulpet, og etter som misjonærenes dyktighet ble kjent, har de hatt stor søkning også for dette, og mange er blirt hjulpet. Det har vært mange vanskelige tilfeller, men Gud har hjulpet oss igjennom alt. smiler søster Asta.

MOTSTAND

I Paraguay får man i sannhet tåle hva det vil si når den katolske kirken har makten. Da det  evangeliske  arbeidet  ble åpnet i Atyra,

nektet den katolske presten menneskene å komme til møtene. Klinikken begynte å miste pasienter, og det ble nesten helt slutt på barnas besøk til søndagsskolen.  

Presten hadde truet foreldrene med at om de gikk til den evangeliske misjonen, eller sendte barna sine dit, enten det nå var for fysisk eller åndelig behov, så skulle de ikke få komme inn i kirken hans. Og han truet dem med at han ikke ville begrave deres døde, døpe eller vie noen i en familie som hadde noen forbindelse med de evangeliske.  

Det ble en meget vanskelig tid for de unge misjonærene, men Gud skulle atter vise sin makt og gripe inn og hjelpe sine tjenerinner. En ettermiddag kom det inn en mann med et lite barn i armene, den lille skalv av feber, og en undersøkelse viste at den lille led av dobbeltsidig lungebetennelse, og foredrene hadde nølt så lenge med å komme, at han faktisk var døende. ”Vær så snill å be for sønnen vår”, bad faren, da han fikk høre hvor alvorlig det var. ”Men vil du ikke heller gå til presten”, svarte misjonærene for å prøve ham. ”Nei, han tror jeg ikke noe på, jeg tror dere kan hjelpe meg”. De to kvinnene tok da den lille under behandling. De innså snart at det var ikke stort de kunne gjøre her. og de la den lille fram for Gud og bad ham å gripe inn. Neste dag hadde underet skjedd, den lille ble helbredet, og det var igjen medvirkende til at folket atter strømmet til møtene og til klinikken. Mange av katolikkene er blitt frelst, og de har latt seg døpe.

STEINKASTING

Ellers hender det at misjonærene i Paraguay blir utsatt for fiendtligheter, og det har hendt at ungdommer opphisset av den katolske presten har kastet stein og forstyrret møtene, så misjonærene har vært nødt til å søke politibeskyttelse.

— Det kan vel oppstå mange spennende episoder under slike forhold som dere lever under? spør vi misjonær Asta Hadland.

— En kveld, det kunne vel være omkring kl. 9 ble det et stort oppstyr ute ved døren som gikk inn til klinikken. Det var mørkt ute. Gerda gikk bort og åpnet døren. Inn kom det en ung politimann og en annen mann med blod over hele brystet. Det ble konstatert at det var et skuddsår, kulen hadde gått inn i ryggen og kommet ut på framsiden, heldigvis uten å skade vitale deler, så såret ble sydd igjen, og det gikk bra. Det var byens ordfører som hadde vært nede på baren og spilt kort. Så skulle han omfavne denne politimannen på en vennskaplig måte. Paraguayerne hilser hverandre gjeme på denne måte når de er gode venner, men så hadde politimannens revolver gått av på en eller annen måte, og såret ordføreren. Det er vanlig at politiet der ute bruker revolver.

Denne byens ordfører er meget takknemlig for det store arbeid som blir utført av misjonærene, og han er en god støtte i mange situasjoner. Den katolske kirke har et helt annet preg over seg i Paraguay enn i Norge, og det er utrolige ting som kan skje. Menneskene har en veldig redsel i seg for den katolske presten, som mange steder både er dommer og lovgiver.