STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

 KS 24.januar 1981:

Ukens portrett: Bergljot Norheim

Evangelist-søsteren fra Ljørdalen ble pionermisjonær i Paraguay

Tekst: Anne Gustavsen Tegning: Ole B. Jarlvang

Bergljot Norheim er en liten kvinne, men hun har «trettet store ting for Gud, ikke minst den tiden hun fikk tilbringe i Paraguay som misjonær. Drevet av det kaM Gud hadde gitt henne, trosset hun både forfølgelse og skogenes nesten ugjennomtrengelige villniss for å nå folket med evangeliet.         '

De to første periodene reiste hun ut alene. Siden ble hun gift med Olav Norheim, og de reiste da sammen ut igjen.

I dag er de bosatt utenfor Oslo og er aktivt med i Heimemisjonen, men Bergljot røper at hverken hun eller mannen føler at de har slått seg ned for godt i Norge ennå.

- Så lenge jeg er frisk må jeg være med å tjene Gud, og vi har faktisk planer om å reise ut igjen, men denne gangen blir det ikke Paraguay, sier hun.

- Jeg er født i Trysil, nærmere bestemt i Ljørdalen, ikke langt fra svenskegrensen. Vi var elleve sø­sken hjemme. Allerede mens jeg gikk i skolen forstod jeg at vok-sendåp var rett, og gjennom det jeg lærte i bibelhistorien skjønte jeg at katekismens tolkning av Bibelen på mange felt var feil, og konfir­masjonen var jeg helt uenig i.

I 17-årsalderen reiste jeg til Oslo som et resultat av utfartstrang, men der ble jeg syk. Jeg fikk pleu­ritt og lå til sengs ca. ett år på Ulle­vål sykehus. I den tiden fikk jeg god tid til å tenke og reflektere over livet. Siden reiste jeg hjem for å hvile, men var ikke forsiktig nok, og ble syk igjen.

Imidlertid reiste jeg tilbake til Oslo og søkte arbeid på Ullevål sykehus, men det arbeidet fikk jeg ikke p.g.a. sykdommen, og det var en stor skuffelse for meg. I stedet fikk jeg en serveringsjobb. Jeg tenkte mye på meningen med livet på den tiden.

- Plutselig ble jeg flyttet inn i noe annet

Så hendte det at en kusine ville ha meg med på et møte i Filadetfia, Oslo, for å høre på en nordamerikancr. Vi satt på galle­riet, og predikaiften talte om Naa-man. Mens jeg satt der, forstod jeg at det måtte være sant det de sa, og at dette måtte jeg få tak i. Men djevelen sa til meg at jeg kunne ikke bøye meg nå, jeg måtte tenke på at kusinen min var der. Jeg rei­ste meg likevel og gikk ned i trap­pen. Der stanset jeg og tenkte at «nå stikker jeg ut.» Men det var sikkert 50 som gikk fram for å bli frelst i det møtet, og jeg fulgte med strømmen fram til plattformen.

Jeg ble faktisk frelst mens jeg gikk oppover midtgangen. Jeg rakte hendene i været, og plutselig flyttet noe annet inn i meg. Slik kom jeg fram til plattformen, hvor det nesten ikke var plass til meg. En dame kom bort og spurte om jeg søkte Åndens dåp. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, men svarte at jeg nettopp var blitt frelst. «Jeg skal be for deg,» sa hun. «Nei, jeg ber selv,» sa jeg. Hun ble nok for­skrekket, men priste Gud ved si­den av meg da jeg bad.

Etterpå ble jeg med på et bønne­møte, men der ble jeg nesten redd. Hadde jo aldri vært med på noe slikt før. Jeg sa til damen ved siden av meg at jeg syntes de skrek for mye, men da fortalte hun meg hvordan menneskene der søkte Åndens dåp og helbredelse, og jeg tenkte på min egen sykdom. Min tro var så enkel, og jeg var lei meg for at jeg ikke hadde kommet før,  slik at Herren kunne helbrede meg.

Åndsdåp og kall

- Det var stor oppstandelse blant mine venner da de fikk høre at jeg var blitt pinsevenn. Min søster fortalte meg at hun syntes ikke jeg var blitt noe annerledes nå enn før, og det såret meg. Det endte med at jeg bestemte meg for å slutte å gå på møter. Jeg hadde en stor nød i mitt hjerte, og da fikk jeg oppleve å bli åndsdøpt. Det skjedde i en kurvstol hjemme. Jeg talte i tunger og tydet meg selv. Budskapet lød at jeg skulle reise ut og forkynne til andre folkeslag. Slik fikk jeg kall samtidig med åndsdåpsopplevel-sen, og dette skjedde bare 14 dager etter min omvendelse.

Til Sverige

Etter en tid reiste jeg hjem og ble døpt der. En vekkelsesild for over bygda vår i de dagene, og mange ble frelst. Det ble ikke arrangert en fotballkamp der mens vekkel­sen pågikk, og dans var det ikke på år.

I mellomtiden gikk jeg hjemme og stelte mor. Kallet gnagde hele i meg hele tiden. Så kom krigen og jeg drog til  Sverige, på ski. I Sverige ble jeg tatt fordi jeg ikke hadde pass og ble internert på en skole. Jeg kunne ikke reist hjem på 5 år.

Evangelist

Ved siden av jobben som serve-ringshjelp på en soldatlegning i Sverige, hadde vi møter hver kveld på en låve. Den var full av folk. Soldater og leger satt om hverandre. Møtene våre var visst veldig populære. Her på denne legningen begynte faktisk mitt vir­ke som evangelist.

eg reiste til Värmland for å be­søke noen slektninger, og gikk til et møte i Kristinehamn. Der ble jeg kalt som utpostevangelist. Så fulgte to år på en folkehøyskole, det siste året på Kaggeholm uten­for Stockholm. Vi var det første kullet skolen hadde. Der var jeg midt oppe i et misjonsmiljø, og i den tiden ble jeg overbevist om at det var til Paraguay jeg skulle.

Til Paraguay med to håndkofferter og turistvisum

- Etter bibelskole i England og språk-kurs i Spania, reiste jeg til Paraguay med en fransk båt med to håndkofferter og turistvisum. Si­den fikk jeg permanent oppholds-tilllatelse.

Etter en tid i hovedstaden, reiste jeg til landets fjerde største by, og begynte arbeid der. Dette var en typisk storkatolsk by, og her ble jeg faktisk forfulgt av katolikkene.

En dag mens jeg holdt bamemøte kom en prosesjon nedover gaten stoppet foran huset mitt. Med syv prester i spissen sto de der og skrek og sjikanerte meg i 20 mi­nutter i et strekk.

Mens  de holdt på, kom en nabo av meg og satte seg ved siden av meg, og slik satt vi mens de holdt på. Jeg rørte meg ikke. Natten som fulgte fikk jeg tilbringe hos min na­bo, og hele natten kastet folk stein på huset der. Mye ble knust og ødelagt. Dagen etter gikk jeg til politiet, og da hadde jeg en flokk på 50 etter meg som ropte og skrek. Hos politiet ble jeg tilbudt 10 soldater som vakt utenfor huset-mitt, men det avslo jeg.

Imidlertid ble det så ille at jeg til slutt ikke turde å gå ut, og jeg ble rådet av politiet til å reise fra byen.

Vekkelse

Nå meldte spørsmålet seg om hvor jeg skulle reise. Jeg hadde fle­re ganger hatt besøk av en mann fra en landsby ved grensen til Bra­sil. Han var veldig åpen, og fikk med seg litteratur. Flere ganger hadde han bedt meg om å komme til dem, og nå bestemte jeg meg for å reise. Jeg hadde med meg henge-køye, pute, ullteppe og en mando­lin.

Jeg kom helt overumplende på denne landsbyen, men her fikk jeg oppleve den største vekkelsen jeg har vært vitne til i Sør-Amerika. Jeg har aldri opplevd en slik vek­kelse verken før eller siden.

Mange ble frelst og åndsdøpt, og slektninger av landsbybeboeme og fikk oppleve det samme. Blant annet ble en mann som bodde like over grensen i Brasil, frelst. Siden reise han ut som evangelist, og idag er han tilbake på dette stedet og virker, underholdt fra Norge.

Det var veldig gripende å vaere vitne til hva Gud gforde i denne landsbyen. Vekkelsen var ikke bare over noen enkelte, men over alle.

Blant indianerne

Nå hadde jeg vært borte fra Nor­ge i 5 år, og etter en tid i hjemlan­det, reiste jeg tilbake til Paraguay for å begynne blant indianerne. Det var jo egentlig for dem mitt misjonshjerte banket.

Sammen med Ruth Kjellås, Gun­vor Johansen (nå Iversen) og den mannen som ba meg reise til gren-selandsbyen hvor det ble vekkel­se, reiste vi til Paco Cadena..

Det var helt primitivt. Vi kjøpte en bondegård for 1200 kroner, og fikk noen griser med på kjøpet. Ved siden av fikk vi bananer, sitroner, appelsiner og maniokk. En vann­kilde i nærheten kom også godt med.- Jeg vil gjeme understreke den store innsatsen både Gunvor Johansen og Ruth Kjellås gjorde i Paso Cadena. Uten dem hadde ik­ke jeg greid meg der ute blant in­dianerne.

Pionerarbeide

Folket her var fullstendig analfabeter og virksomhet av vår art var aldri blitt drevet der før. Alt var helt primitivt. Indianerne var ikke fastboende, men flyttet rundt etter som de drev jakt og fiske.

Noe av det første vi satte i gang med var skole for barna. Første dagen måtte vi lokke dem med salt og karameller. På grunn av dårlig råd, lagde vi kladdebøker av inn-pakningspapir. Vi hadde ikke pulter, men satt under et tre på gårdsplassen.

Når det gjaldt å få kontakt med indianerne, hadde vi stor hjelp i den broderen fra grenselands-byen, og hans adoptivsønn, en in­dianergutt. Dette at han var en av dem gjorde dem mindre reserverte overfor oss. Slik fikk vi en kolossal inngang blant dem, og startet ganske raskt med møtevirksomhet

Bl.a. ble høvdingen der frelst, og han fikk en mandolin fra Trysil som han lærte å spille på.  Snart hadde vi også vår første dåp.

Turer i skogene

Jeg hadde ansvaret for aftensko­len, og hadde også en del av sy-kearbeidet, men ved siden av dette dro jeg mye fra hytte til hytte og innbød folk. Mange turer foretok jeg også, enten red jeg eller gikk til fots innover i skogene og besøkte landsbyene. Mange had­de malaria, og vi fikk ordnet med gratis medisin. I dag er faktisk malaria utryddet der ute.

Mange har spurt hvorfor jeg ab­solutt skulle reise til et sted hvor faren for sykdom var så stor. Den tankegangen forstår jeg ikke. En må jo våge noe for å vinne. Det var jo derfor jeg reiste dit, fordi det var her de trengte hjelp.

I perioder bodde jeg i forskjellige landsbyer for å studere deres seder og skikker. Gjennom sykearbeidet fikk jeg innpass hos dem.

«Doktors»

En natt danset indianerne en helt natt for å helbrede en liten gutt. Jeg tilbød min medisin, men de ville ikke ha den. Gutten forble syk, og jeg gjorde alt for å få dem til å høre på meg. Jeg drakk til og med «sa­ke», en forferdelig gjæret drikk, for at de- skulle forstå at jeg var en av dem. Jeg tryglet dem om å få gi gutten penicillin, men det var ikke mulig. Etter en stund trosset jeg dem likevel, og ga gutten penicil­lin.

Hvis gutten hadde dødd da, had­de jeg fått skylden for å ha drept ham. Men Gud være lovet. Neste morgen var guttens feber gått ned fra 41 grader til 38. Slik fikk jeg inngang hos dem, og hjalp mange som var syke. Jeg hadde med meg en kilo globoid, og delte den på de som var syke, og alle ble friske! Etter den dagen fikk jeg navnet «doktora» av dem.

Etterhvert kom det flere fra skogene til vår landsby, og be­gynte på skole. En av dem reiste tilbake til sin landsby og lærte mange å lese der. Vi begynte in­ternatskole, og i dag er den stats­autorisert.

Gift med Olav

Før jeg reiste ut til min 3. periode i Paraguay giftet jeg meg. Jeg had­de ikke reflektert så mye over at jeg ikke var gift, og hadde vel ikke tenkt å bli det heller. Men så traff jeg Olav et sted jeg hadde mis-jonsmøte, og så var det^jort. Olav var som klipt og skåret til å bli indianermisjonær, og vi reiste snart ut sammen. To perioder har vi hatt i Paco Cadena, før vi reiste hjem i 1972. Da hadde vi tatt til oss to indianerjenter, og følte at det var riktig å være hjemme under deres oppvekst og utdannelse.

Kallet brenner fremdeles .

I den tiden vi har vært hjemme har min mann og jeg vært aktive med i Heimemisjonen, og virket på utpostene, særlig på  Sørumsand og Blaker utenfor Oslo. Men nå når barna er blitt så store, tenker vi alvorlig på å trappe opp virksom­heten ytterligere, og tanken er å reise ut igjen i misjonsgjemingen. Spania er lagt på våre hjerter, og vi får se hvordan Gud legger det til rette.

I Paraguay er det nå en hel tropp misjonærer. Unge krefter. Mis­jonsstasjonen og distriktet er ut­bygd og forandret, og det er ikke behov for oss der ute nå. Vi føler at Herren har noe nytt for oss.

Jeg må jo også legge til at i Conception, byen der jeg på det nærmeste ble kastet ut, er det i dag en fin menighet med gjenfødte paraguayere!

Copyright ® 2012 www.pymisjon.com