Aller først vil vi takke så hjertelig for K. S. som også kommer til oss her langt inn i Paraguays jungel, selv om det i regel er både fire og fem mnd. gammelt, så er det likevel som en fersk hilsen fra hjemlandet. Og særlig synes vi at det innholder så mye og rikt lesestoff nå siden det ble forandret.

Vi har nå vært her ute allerede ito år og vi har bare sendt en hilsen til K. S., men det er den opptatte tiden som har skylden, og vi har ikke engang hatt tid til å skrive til våre mange venner utover landet, som vi ville ha ønsket. Men vi sender her gjennom vårt blad en hjertelig takk til dere alle som har bedt og ofret til arbeidet her blant skogens folk, Indianerne i Paso Cadena. Og med glede minnes vi alle de reiser vi gjorde, nesten over hele landet, og den kjærlighet og forståelse dere viste oss. Alle de praktiske ting dere gav oss, er nå satt i drift her ute. Vi ønsket oss en ting til, og det var en traktor. Takk Gud med oss for i venter en traktor i disse dager. En hjertelig takk til dere venner i Oslo, som har fått lagt dette på deres hjerter.

Mine tanker går tilbake til den dag da jeg for 14 år siden satte mine føtter på Paraguays jord. Når det gjaldt pinsemisjonærer her i landet, så var det bare en eneste svensk, eldre søster. Det har siden vært et rop i mitt hjerte at Gud måtte drive arbeidere hit, så dette landet, som ennå ikke har opplevd noen vekkelse, selv om en og annen er blitt høstet inn, skulle få sin store anledning. Det griper mitt hjerte, når jeg nå ser at den ene etter den andre kommer til dette lille, vakre landet. Det er vennene Bybergs, søstrene Asta Hadland,  Gerda Ardalen og Astrid Myrvoll. Og hit til Paso Cadena venter vi også forsterkning  med  det  første, Ingrid og Knut Stuksrud.

Selv om det nå i store deler av landet aldri har vært et evangelisk møte, så kjente jeg et spesielt kall til disse mest fattige og mest hjelpeløse i landet, indianerne. Når jeg tenker på den første tiden her l Paso Cadena. da vi hadde skole under et tre på gårdsplassen, med noen få elever, og nå dette siste året, da vi har hatt 60 fordelt på tre klasser, og samlet l et prektig skolehus, så må jeg takke min Gud. som har hjulpet så vel. Sykebehandlingen foregår heller ikke lenger ute i det fri, men i en prektig sykestue. Takk til våre venner i Seattle!

Og nå sitter jeg her i var nye misjonærbolig. som min mann har saget hver eneste planke og bord til. og selv satt opp i norsk stil. så nå bor vi ikke lenger i jordhytter. Når kvelden kommer, og det elektriske lyset settes på, så det lyser over hele stasjonen her og likeså de nærmeste indianerhytter, så er det ikke som man føler at man er i jungelen lenger.  På grunn av overanstrengelse, så sluttet vi skolen litt tidligere i år. Det er ikke lite arbeid med barna, da vi av de 60 elever hadde 14 her i internatet. Da de skulle reise til sine respektive hjem, så var det to som ikke hadde foreldre. De har vanket fra den ene til den andre, og har de fått en mandiokarot. så var det bra. Men det var som vi ikke kunne si til disse at dere må gå. I stedet følte vi at de måtte få bo her på stasjonen. Så var det en kveld at vi hørte gråt fra et av våre nabohus.

Våre to småjenter, som vi har adoptert. Anita og Rufina, sprang dit. Hva ser de? Jo. der sitter Santiago under stråtaket alene og gråter. Han er bror til en av guttene. Han bodde hos sin onkel. Men nå hadde hele familien dratt på sin hedenske chicha-fest, som de var på i mange dager og latt tre-åringen være alene.

Nå ble vi atter stilt overfor samme spørsmål: Vil dere ta ham også? En annen røst talte også. Du har jo nettopp vært syk. Hvorfor da ta så mange barn? Jeg kjente varme tårer rant nedover kinnene, og jeg sa til Olav: "Vl må også ta ham til stasjonen!" Gutten kom i noen traser, og det første vi gjorde var å bade ham og strø noe pulver i håret for å drepe lusa. Aldri glemmer jeg da vi fikk satt på ham avlagt norsk nattøy og lagt ham i en ren seng, for første gang i sitt liv. De store. mørkebrune barneøynene tindret av lykke.
Da vi gikk fra guttene, ble vi fylt med glede, og ordet fra Jesu munn lød i mitt hjerte: «Jeg var sulten og I gav meg å ete. Jeg var naken og I kledde meg.» Så vi har nå p.g.a. disse fem foreldreløse barna startet et lite barnehjem her i Paso Cadena. Dette har jo vært ekstraordinære forhold, så vi har ikke kunnet skrevet til dere våre venner som underholder oss. hva vi skulle gjøre. Men vi har gjort det for å redde liv. Jeg vil også spørre: Hva ville du som leser dette ha gjort, om du skulle møtt det samme? Det er som jeg nesten ikke våger å spørre, hvem vil hjelpe oss, så vi kan få la disse barna få klær og det daglige brød og vokse opp her på stasjonen i kristent miljø? Vi ser så mye opprop i K. S. fra alle kanter av verden. Men har ikke også disse foreldreløse barn blant de mest fattige og hjelpeløse indianere like så stor rett å la sin røst bli hørt?

Når det gjelder den evangeliske virksomheten, så har vi flere møter for uken og Ordet sås i manges hjerter. Møtene er åpne, selv om det tar tid hos disse folk å bli stabile kristne. Men vi har noen dåpskandidater, og de er alltid med og ber og vitner. De er alle ungdommer. Moro er det også når vi på hver tirsdag kveld har bibeltime, å se dem finne fram og lese versene i sin bibel. Lesekunsten er en frukt av skolen her disse år. Det har vært umulig for oss å reise ut i sonen her for å ha møter, da vi har vært bare to her. Men på den andre siden av elven, to-tre km borte, har vi møte i en eller annen indianerhytte hver torsdag.

Et stort framskritt er det også at vi har ansatt en av de aller første som ble frelst her i Paso Cadena, som evangelist. Han har flyttet hit nå med sin store familie på 10 barn. da han har satt seg opp et hus like ved stasjonen her. Han heter Fransisco Franco og er paraguayer. Han kom til stasjonen første gang for han var syk. og han har under alle disse årene vært trofast.

Vi foler at vi har mange forbedere her hjemme, og det har vært en trøst i sykdom og i kampen for å redde sjeler for Jesus Vi takker også dere som har skrevet til oss, men som vi ikke har hatt tid til å svare, men motta denne hilsen som til deg personlig. Vi takker også dere som har sendt oss midler, enten det nå er til oss eller til arbeidet.

Er det noen som føler for å kunne hjelpe oser for å kunne underholde disse barna vi allerede har, og sikkert melder det seg snart nye som er uten hjem, så vil vi gjøre dere oppmerksomme på at vår kasserer er:
Kontorsjef Peder Banken, Arncberg st.

De hjerteligste hilsener til dere alle fra deres opptatte venner

Bergljot og Olav Norhelm.

Dette bildet er tatt på det aller første mote som ble holdt Paso Cadena.