- Vi har merket hvordan Gud har gått foran og lagt til rette. Dette er viktige erfaringer, sier Inger-Johanne og Inge Bjørnevoll. Det er 30 år siden de første gang satte kursen mot Paraguay som misjonærer.

Det har blitt flere perioder i landet, og i denne reportasjen forteller de om noen av sine opplevelser som misjonærer. Det har blitt flere perioder i landet, og i denne reportasjen forteller de om noen av sine opplevelser som misjonærer.

Et personlig kall

- Som i alt arbeid i Guds rike er kallstanken viktig. Hvordan opplevde dere kallet til tjeneste?

- Misjonskallet kom til meg på en ungdomsleir på Rødland, forteller Inger-Johanne. Jeg tenkte at Gud ikke kunne bruke meg som kom fra helt vanlige forhold. Men Gud fortsatte å kalle på meg til jeg sa et helt ja til en tjeneste for Gud. Jeg tok derfor sykepleierutdanning med tanke på misjonstjeneste i India. Men det var vanskelig å få visa til India, og daværende misjonssekretær Hans Svartdahl ba oss fem kandidatene som sto for tur til å reise våren 1968 om å be Gud at han måtte gi oss et nytt land. For meg ble det da Paraguay, enda jeg ikke visste hvor i verden landet var. Jeg måtte slå opp i et atlas for å finne det ut. Kort tid etter traff jeg Inge som også skulle til Paraguay. Vi giftet oss og startet forberedelsene sammen for misjonstjenesten vi siden har stått i.

- Jeg ble frelst det første året jeg gikk på lærerskolen i Volda, sier Inge. - Jakob Aasebø, nåværende Thailand-misjonær, hadde fått meg med på Eben Eser. Ivar Trannum var forstander, og det var et sterkt ungdomsmiljø med mange som senere ble misjonærer. Menigheten var en fin bibelskole, gjennom Trannums forkynnelse og personlige påvirkning. Men det var også andre sterke møter: Ragna Frøyshovs bønneuker, Sverre Kornmos utleggelse om Israel og de siste tider, Kjell Haltorps evangelisering osv. Det kom budskap i tunger og tydning om arbeid på misjonsmarkene, men i det miljøet kunne det være til så mange. Som oppvokst i et fint kristent hjem, hadde jeg også kjent et kall til tjeneste, noe som dukket opp igjen i Volda. Gjennom Korsets Seier ble jeg kjent med Paraguay, særlig arbeidet blant indianere, og fikk litt etter litt klart for meg at det var der Gud ville ha meg.

Forberedelser til misjonstjeneste

- Kan dere fortelle litt om forberedelsene til misjonærtjene-ten?

- Forberedelsene var enkle. Vi måtte reise rundt og samle inn penger til utstyr som vi trengte og til Inges billett. Jeg skulle ta hånd om en liten sykestue i Paso Cadena der det ikke var noe større utstyr, så vi samlet for eksempel inn penger så vi fikk kjøpt det viktigste utstyret til en poliklinikk. Vi gikk også på friundervisningens språkkurs i Ålesund, siden vi bodde i Tennfjord som nygifte. I tillegg leste vi alt vi kunne komme over om Paraguay, og hadde kontakt med forskjellige Paraguay-misjonærer. Men informasjonen vi fikk var veldig sprikende. Noen sa at vi måtte ta alt mulig med oss ut, mens andre sa at vi fikk kjøpt det meste ute på feltet, og at det ikke var behov for å dra med ting fra Norge. Inge deltok noen uker på Bibelskolen i Filadelfia, Oslo. Han var også en uke på Bibelskolen i Sarons Dal i forbindelse med møter i Rogaland og Vest-Agder. Ellers hadde vi begge vår fagutdanning. Jeg som sykepleier og Inge som lærer. Inge ble antatt som misjonær av Filadelfia, Ålesund, og jeg av Tabernaklet, Bergen.

Guds ledelse
- Dere har bak dere flere perioder i Paraguay. Utfordringene i misjonen er store, og vitnesbyrdene om Guds trofasthet i tjenesten er mange. Vil dere dele med oss noen spesielle opplevelser fra Paraguay som viser hvordan Gud har hjulpet?

 - Det viktigste for oss har vært å være i Guds vilje til enhver tid. Dette har ført til at vi har flyttet mye. For eksempel hadde vi en spesiell tid i 1984-85.

Vi hadde i lengre tid merket Guds ledelse til Encanacion i Sør-Paraguay, men en del av misjonærene var imot at vi flyttet. Vi reiste likevel og merket hvordan Gud gikk foran og la til rette. Samtidig som vi flyttet, sa Gud til en broder som ledet et tverrkirkelig, desentralisert bi-belstudie-opplegg at han skulle åpne en avdeling i Encarnacion. Gud førte oss sammen og vi fikk bygge opp dette arbeidet i fylkene Misiones og Itapua, samtidig som vi deltok i menigheten Filadelfia i Encarnacion.

Elevene var fra mange forskjellige kirkesamfunn, inkludert ukrainske baptister. Vi hadde 112 elever i 11 grupper. Av denne elevgruppen var det ca. 95 prosent som fullførte to års studium. Av elevene fra Filadelfia er det i dag sju forstandere, og de fleste andre er evangelister, eldstebrødre, i diakonale tjenester, i søndagsskolen osv. En viktig grunn til dette er at et desentralisert studium kommer vennene til gode mens de arbeider i sine lokale venneflokker. Det hjelper dem til å vokse i de oppgaver de står i etter som Gud leder dem i deres eget lokalmiljø. På grunn av dette var det også en spesiell opplevelse å være i Encamacion på konferanse i februar 1999 og møte så mange av de «gamle» elevene våre. Det var et gjensyn som gledet oss alle. Noe av det samme opplever vi også i det vi holder på med nå.

Hindringene var mange før vi kom i gang, men vi har fått hvile i Guds ledelse. Det samme gjelder bibelundervisningen i lokal-menighetene som vi får være med på. Det er som om Gud gjør jobben, og vi får være med.
- Hva mener dere er de største oppgavene misjonen i Paraguay står overfor nå?

Det er mange oppgaver på feltet i Parauay, blant annet å gå til nye steder der det ikke er noen evangelisk menighet. Det er viktig å støtte opp om eksisterende, små  venneflokker og hjelpe til med evangeliseringslitteratur, søndagsskolemateriell, undervisning osv. I indianerkoloniene er dørene mer åpne enn noen gang før, men det er viktig at en tar tid til å skaffe seg kunnskap om indianernes kultur og språk. Storbyarbeidet er en utfordring. Byene vokser stadig ved at fattige fra landsbygdene, studenter og andre flytter til sentrale strøk.

Til deg som tror at du har misjonskall
- Hvilke råd vil dere gi andre som tror at de går med et misjonskall?

- Bli sikker på Guds vilje i ditt liv gjennom å være aktiv i det åndelige arbeidet i en lokal menighet. Gå inn i det arbeidet og de oppgavene som er naturlige for deg. Bruk de gaver Gud har  gitt deg, og du får nyttig erfaring  å ta med til misjonsfeltet. Har du uløste personlige problemer, så prøv å få løst disse før du reiser ut, gjennom samtaler med forstanderen din, en annen erfaren sjelesørger eller noen som er fagutdannet til å gi slik hjelp. Er du ugift, så arbeid også gjennom denne problematikken før du reiser ut. Når du blir sliten og føler deg ensom, er det lett at du kaster deg inn i et forhold som du senere i livet vil angre på. Lær deg det språket som er dominerende i området du skal til før du reiser ut. Dermed kan du satse alt på å lære eventuelt lokalt språk, kultur og andre forhold den første tiden etter at du har kommet ut.

Skaff deg en utsendermenighet, bli kjent med den og la den bli kjent med deg. Søk den om støtte til språkstudium, kurs med mer. All den yrkesutdanning og erfaring, samt all bibelkunnskap du kan få, kommer godt med som misjonær, mener Inger-Johanne og Inge.
- Gjennom disse årene har vi hatt, har vi flere menigheter som støtter arbeidet som Gud har kalt oss til. Vi ber og takker Gud for alle og har et stort ønske: Må Guds vilje skje, her på jorden, i Paraguay, så vel som i Norge, som den skjer i himmelen.
- Jesus selv lærte oss å be på den måten, og vi vet at han er trofast til alle tider og over alt. Han ønsker å oppfylle denne bønnen, bare han får komme til i våre liv, sier Inger-Johanne og Inge Bjømvevoll.

tekst: gunnar oppedal