STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

 

6. juni 2009

I Herrens tjeneste i Paraguay

 

 30.oktober 1970 blir en dato som misjonsekteparet Inger Johanne og Inge Bjørnevoll neppe vil glemme. Da gikk de om bord i en lastebåt i Ålesund og hadde tre ukers sjøreise før de nådde Sør-Amerika.

Neste år er det 40 år siden de fulgte misjonskallet de begge hadde fått fra Gud. I mai kom Inger Johanne (65) og Inge Bjørnevoll (64) hjem til småbruket på Vangsnes i Sognefjorden. Det er deres base under oppholdene i Norge. Vi er villige til å reise ut igjen om det legger seg til rette for oss, sier de.

Kalt til misjon
Inger Johanne Bjørnevoll understreker at hun aldri hadde holdt ut tjenesten om hun ikke visste at det var Gud som hadde bedt henne gjøre det.

Det er viktig å være der man føler en indre fred i arbeidet, selv om det ytre sett kan være vanskelig. Vi har hele tiden følt at vi var der Gud ville vi skulle være, poengterer Inge Bjørnevoll om misjonskallet.

Hun er født og oppvokst i Fana utenfor Bergen og tråkket sine barnesko i pinsekirken Tabernaklet.

Jeg vokste opp i et kristent hjem, men hadde et opprør i 13 - 15-årsalderen. Jeg kom til et punkt i livet der jeg bestemte meg for å gjøre et valg, for jeg kunne ikke leve på mor og fars tro. Så jeg bestemte meg for å bli døpt, forteller Inger Johanne. Hun valgte å utdanne seg til sykepleier. Hun kjente at hun hadde misjonskall.

Jeg skulle reise til India sammen med Ingveig Molstad fra Alvdal, men på den tiden var det vanskelig å få visum. Mange fikk avslag. Så jeg ba Gud vise meg et nytt land, sier hun.

Fant hverandre
Inge Bjørnevoll er opprinnelig fra Nordhordland.
Jeg tok lærerskolen i Volda og ble frelst der. Vi var 11 studenter som var med i pinsemenigheten. Mange av disse ble misjonærer, forteller han. Etter Volda ble det musikkstudier i Bergen. Under oppholdet i Bergen var Inge Bjørnevoll og sang i Tabernaklet og med i en gruppe som hadde møter i distriktet. Det var sommeren 1968. Der var også Inger Johanne.

Vi prekte og sang på teltmøter og ble kjærester etterpå. Fem måneder etter giftet vi oss, forteller hun. Det viste seg at han hadde misjonskall til Paraguay. Det var misjonærinnvielse i begynnelsen av oktober i 1970 i Tabernakelet i Bergen. Og den 30.oktober gikk de ombord på lasteskipet «Estrella» som la ut fra Ålesund. Etter tre uker på havet nådde de havn i Brasil. Så var det å ta buss ett døgn inn til Paraguay.

Lærte spansk
I Paraguay fikk vi tak i en språklærer som kunne lære oss spansk. Vi hadde lært litt gjennom friundervisningen i Ålesund allerede, sier han. Ekteparet kom først til Paso Cadena. De skulle overta etter Olav og Bergljot Nordheim blant Ava Guarani indianerne, i et område på grensen til Brasil. Der var det allerede en liten menighet, skole, helsestasjon og jordbrukshjelp. Inge fikk administrativt ansvar og mange arbeidsoppgaver. Det var undervisning, menighetsarbeid og syketransport, i samarbeid med noen få nasjonale medarbeidere blant indianerne. Inger Johanne tok seg av syke på poliklinikken, samt noen foreldreløse barn.

Vi hadde to foreldreløse indianergutter boende hos oss. Vi hadde ikke plass til flere, for vi hadde den gang to små barn selv.

Området lå den gangen langt inne i den subtropiske regnskogen. I flomtiden vokste elven Acary og veiene lå under vann, så de kunne bli innestengt i et par måneder. De hadde ikke elektrisitet, med unntak av noen få timer med strøm fra et aggregat hver kveld. Indianerne snakket språket guarani, som de forsøkte å lære seg.

Inge Bjørnevoll innrømmer at det til tider var tungt.

Minste barnet krabbet og en gikk mellom boligen og poliklinikken. Giftslanger var den største faren. Men Gud bevarte oss, sier han.

 

 IBRA Radio

Guds vei videre førte dem til mer sentrale strøk. Der ble IBRA Radio og et evangeliseringssenter ekteparets nye oppgave.

IBRA er skandinaviske pinsevenners evangeliske radio som sendte programmer til hele verden. Vi laget flere hundre programmer. Bygde opp et studio og evangeliseringssenteret. Over radio kunne vi tilby ulikt evangelisk materiale som traktater og litteratur, samt bibel-brevkurs, sier de. Inger Johanne Bjørnevoll drev med barnearbeid i menigheten og arbeidet blant kvinner som hadde det vanskelig. Hun hjalp til med radioprogrammene og sjekket kvaliteten på alle opptakene av de 15 minutters programmene før de ble sendt på ulike radiostasjoner rundt i landet.

Vi var der fram til 1983. En tid på 80-tallet var jeg forstander i menigheten. Vi hjalp også til på en desentralisert bibelskole som ble bygget opp i Sør-Paraguay. Det var et søramerikansk fakultet for teologistudier. I 1985 reiste de hjem for et Norges-opphold som varte i seks år.

 

Ny utfordringer
Inger Johanne hadde helseplager og de eldste av de fem barna skulle begynne på videregående skole hjemme. De kjøpte da småbruket på Vangsnes, som hadde vært i hennes slekt lenge.

 

Men i 1991 kom det ny forespørsel fra PYM i Oslo. De hadde et jordbruks-, skole- og helseprosjekt i Paso Cadena hvor de trengte misjonærer, og det hastet. Inger Johanne var lite lysten på å dra langt inn i Paraguays regnskog igjen. Hun hadde sykepleiestilling i Norge og barna gikk på skolen.

Men vi ba til Gud, og ting la seg til rette. Så i oktober 1991 reiste vi ut igjen og tok med de to yngste barna. En gikk på gymnaset og en i 7.klasse. Det fantes ingen norsk internatskole, så de måtte gå på nasjonal skole. Det ble en utfordring, for skoleåret der er annerledes - går fra mars til november. To lærere var våre naboer og ga dem spanskundervisning. De begynte på skolen og klarte seg utmerket, sier ekteparet Bjørnevoll. De bygde i denne tiden om skolen og poliklinikken i Paso Cadena, med 80 prosent støtte fra Norad. Det ble dermed bedre infrastruktur og misjonsarbeidet ble mer lettvint.

Tropesykdommer
Vi bygde også brønner og latriner. Det minsket smittefaren. En koleraepidemi herjet der da. Vi plantet også nyttevekster og satte fokus på selvhjelp, sier de.

Inger Johanne hadde medansvar på sykestua. De sykeste som de ikke kunne ta hånd om, ble kjørt til sykehuset i en by 80 km vekke.

Malaria er et stort problem i Paraguay. Sykdommen Llaga (leishmansiasis) som også spres av et insekt og fører til blant annet deformert nese var utbredt det likner på lepra. Og 36 prosent hadde tuberkulose. Vi var de første som fikk satt igang vaksinasjon blant indianerne i 1971. Vaksinerte 112 barn og voksne, så de var bedre stilt enn andre i kolonien.

Tuberkulose er fortsatt en svøpe i Paraguay, sier de. I dette prosjektet hadde ekteparet Bjørnevoll god hjelp av et team med nasjonale medarbeidere som var utdannede sykepleiere, en jordbrukskyndig og flere lærere. De ble i i Paso Cadena i tre år.

Ingvald Skretting fra Sandnes tok over i 1994, sier de.

Lærebokprosjektet
Inge Bjørnevolls store hjertesak ble lærebokprosjektet - arbeidet med å skrive ned det de gamle indianerne fortalte.
Slik som livshistorier, myter og kunnskap om naturmedisin som de ville ungene skulle lære, sier han. De fikk også hjelpe stammene Mbya og Ache. De sistnevnte hadde ikke noe skriftspråk, så Bjørnevoll måtte lage video og lydmateriell i påvente av at stammen skulle få sitt skriftspråk.

Hjem til Norge
Men på grunn av fallende inntekter til misjonen, måtte Inger Johanne og Inge Bjørnevoll reise hjem til Norge i mai 2009.
Vi kom hjem igjen til Vangsnes for to uker siden. Men reiser ut igjen om det blir spørsmål om det. Eventuelt for kortere tidsrom. Gjerne noe knyttet opp mot arbeid blant indianere eller gatas folk, slik som gatebarn eller alkoholikere i hovedstaden Asunción, sier de.

Ekteparet Bjørnevoll har mange flotte minner fra snart 40 års misjonsarbeid i Paraguay, men innrømmer at det har vært skremmende episoder.

Væpnet ran
En gang hadde vi vært i hovedstaden og handlet. På tilbakevei lå veien under vann. Vi var heldige å få sove hos noen menonitter. Neste dag hadde elven sunket, men veien var full av våt gjørme. Vi måtte grave oss fram og hadde med småbarn i bilen som også var tungt lesset ned med varer, minnes Inger Johanne. En annen gang kom de til en stengt port og måtte overnatte i bilen på landeveien. Det hadde de aldri våget i dag. Hver eneste dag er det ran og overfall på veiene i Paraguay.

En gang opplevde vi et væpnet overfall. Gjennom indianere hadde de nok hørt at vi hadde mye penger i forbindelse med noen indianerskoler. Vi holdt oss rolige så ingen ble skadet, for det var 45 kilometer til neste by. Vi var to sykepleiere og Inge. Inge kastet pengene på gulvet nær ransmannen, og idet han skulle plukke dem opp, smelte en av oss igjen døra og låste. Vi var redde de skulle skyte gjennom dører eller vinduer, så vi gjemte oss der det var bare murvegger. Neste morgen fant vi stokker i hagen, så de var nok flere. I dette området av Paraguay, hvor mange dyrker marahuana, er livet lite verdt, sier Inge Bjørnevoll.

Mange forbedere
Inger Johanne og Inge Bjørnevoll har erfart gjennom snart 40 år at Gud har holdt dem i sin hånd.
Vi har mange forbedere i Norge, i Pinsekirken Tabernakelet som sendte oss ut, og i de åtte små menighetene i Hordaland og Sogn og Fjordane som bidrar med penger til misjonsarbeidet. Og vi har god støtte også utenfor pinsemenighetene, sier de. Ekteparet har alltid følt indre fred når de har vært der Gud ville de skulle være.
De kunne godt tenke seg å være en tid i Norge og ha mer tid sammen med barn og barnebarn.

Men arbeidet ute er veldig viktig og verdifullt. Jeg har kontakt med Det evangeliske universitetet i Paraguay og har jobbet mye med antropologi. Fra første dag blant indianerne drev vi med «anvendt antropologi». Universitetet har fått mitt private bibliotek, sier han. Inge Bjørnevoll vil gjerne engasjere seg mer innen helse, skole og møter i kristne forsamlinger. Hun har et hjerte for gatebarna og kvinner som er misbrukt og mishandlet. Det er mange mennesker i Paraguay som fortsatt trenger deres hjelp.

Eli Bondlid
06.06.2009 00:10

 

 

Copyright ® 2012 www.pymisjon.com