Dette skulle være det naturlige for alle gjenfødte i Kristus Jesus ut fra Rom. 12,1-2. Den snakker om en åndelig gudstjeneste der vi stiller oss fram for Gud og lever et liv som er annerledes. Et liv der det ikke er de store prekenene som teller, men dagliglivets stille tale om hva vi tror på og mener er rett. Det gjelder heller ikke bare en del av livene våre, eller søndagene med kirkegang, men alle dager i uken og på alle områder i livet, l dette perspektivet gjelder heller ikke de store skippertak, men det gjevne og trofaste i alle livets situasjoner og alle menneskelivets faser. Noen synes også å tro at dette gjelder bare misjonærer og predikanter og noen få andre yrkesgrupper. I Bibelens sammenheng gjelder det alle som eier troen.

Misjon før og nå

I tidligere tider var det vanlig å sende ut helse- og undervisningspersonell, agronomer og bygningskyndige til misjonsmarkene. De skulle arbeide for bedre livsvilkår, samtidig som de forkynte Guds Ord. l dag er det i de fleste tilfeller annerledes. Der misjonærene kommer, finnes som oftest dyktige forkynnere, fagpersonell og levende menigheter. Misjonærene blir ikke automatisk de store lederne lenger, men må gå inn som en del i et samarbeid under nasjonale ledere. Pionerlivsstilen er byttet ut med teamarbeid. De nasjonale med sine språk- og kulturelle kunnskaper formidler det kristne budskapet bedre enn oss utlendinger.

Leve Kristuslivet

Likevel har vi en oppgave å fylle: Å leve Kristuslivet i det daglige der vi ut fra vår erfaringsbakgrunn og fagkunnskap kan tilføre samarbeidet viktige verdier. Vår oppgave blir dermed å støtte og å oppmuntre og kanskje åpne vei der de nasjonale medarbeiderne ikke har fått gjennomslag. Dette gjelder for eksempel blant undertrykte folkegrupper og urfolk. Medarbeiderne våre fra den dominerende delen av befolkningen kan være oppdratt til å se ned på eller undervurdere disse som står lavest på den sosiale rangstigen. Og de «der nede» med sin bakgrunn i hundreårig utnyttelse og motgang — har i sin kultur en sterk motvilje mot «overklassen». Århundrelange rollemønster gjør at selv mellom de som kaller seg kristne, er det et usynlig skille. Det ligger der dypt i det ubevisste og blir ikke borte «over natten».

Venn og medhjelper

Skepsisen gjelder også oss utlendinger. Men vi har ikke den samme kulturelle ballasten som de fra de nasjonalt dominerende lag av folket. Derimot, om vi kommer som venner og medhjelpere, blir vi godtatt, selv om vi mange ganger kommer til kort, rent kulturelt sett. Å ha en utlending til venn, en som forstår og hjelper dem der de virkelig har behovene, gir mennesker fra både urbefolkningen og fra de fattigste lag av folket, tro på seg selv og et bedre selvbilde.

Bærekraftig forandring?

De fleste misjonærene i dag reiser til land i «den tredje verden» og arbeider blant de fattigste. Da er det lett å tenke at vi med våre penger og administrasjon skal forandre samfunnet vi har kommet inn i og få det likere samfunnet vi kommer fra. Ofte blir det bygget luftslott og skapt framtidsdrømmer om at vår innsats skal bli opphavet til bærekraftige forandringer. Men ofte også når misjonærene har reist og pengene har tatt slutt, faller samfunnet tilbake til det gamle. Hvorfor?

Enkelt og greitt fordi misjonsinnsatsen ikke har forandret tankegangen og livsstilen der innsatsen ble gjort. Korrupsjon, egoisme og maktkamp som har vært skjult mens misjonsarbeidet pågikk, dukker fram igjen. Kanskje ofte også fordi misjonæren og eller hjelpearbeideren har ledet arbeidet «som kongen på haugen», uten å ha tatt den nødvendige tiden til samtaler slik at folket fikk et eierforhold og en medbestemmelsesrett i det som skjedde. 

 Hva er gode endringer?

Ofte blir prosjektene satt i gang ut fra det som misjonæren eller hjelpearbeideren syntes og mente var rett. Intensjonene var så gode, men de nasjonale ble bare mottakere og spilte bare de roller som ble gitt dem. Som en indianerhøvding sa til oss for 10 år siden: «Alle kommer her og forteller oss hva vi bør gjøre, men ingen spør oss om hva vi kan og hva vi mener vi trenger.»

Som euroamerikanske utsendinger er vi altfor ofte opphengt i de materielle godene i samfunnet, mens mange urfolk er mer opptatt av helt andre verdier så som mellommenneskelige relasjoner, identitet og den dypere meningen med alt en gjør.

Kulturelle barrierer

En nordamerikansk antropolog som studerte indianere i Chaco i Paraguay spurte de kristne om hvordan de opplevde misjonærenes forkynnelse. Svaret var avslørende: «De treffer oss ikke hjemme, der vi er.» La oss ta et bibelsk eksempel. Mennesker med en euroamerikansk bakgrunn identifiserer seg normalt med den barmhjertige samaritanen i Jesu fortelling. Urbefolkningene her i Søramerika identifiserer seg med den forslåtte og mishandlede reisende. Hvem er så røverne? Jo, de europeiske «conquistadorene» og alle dem som har utnyttet og undertrykt dem i de siste 500 år. Derfor er ikke vår forkynnelse nok for at evangeliet skal slå rot. Heller ikke en grundig norsk bibelskoleutdanning er avgjørende for at evangeliets budskap skal bli levendegjort her. Uten både en ekte misjonerende livsstil og kulturforståelse, faller budskapet dødt til jorden.

Medvandring

Misjonerende livsstil er framfor alt en medvandring der vi engasjerer oss i gledene og sorgene menneskene omkring oss bærer på. Men etter som praten går «langs veien» kan vi kanskje også få «åpne skriftene for dem», slik Jesus gjorde i sin medvandring på veien til Emmaus. (Luk. 24,13-29).

Det blir fortalt at en gammel indianer i Ecuador illustrerte denne situasjonen med denne fortellingen: Det satt en dag en apekatt i et tre ved en elv. Han satt fornøyd og god og mett på en grein langt der oppe. Da så han en fisk nede i elven. Fisken bare svømte rundt mens han lukket og åpnet munnen hele tiden. «Stakkars fisk», tenkte apekatten, «han holder sikkert på å drukne». Og snill og hjelpsom som han var, klatret han ned, grep fisken og la han langt inne på land. Etter en stund lå fisken helt stille. «Nå har han det godt», tenkte apekatten og klatret glad og fornøyd tilbake på sin plass overbevist om at han hadde gjort en god gjerning. Fisken derimot tenkte ingen ting. Han var død!   

Utfordringer i kortidstjeneste

Vår utfordring til alle unge og eldre som ønsker å gjøre en innsats i Guds rike: Det er ikke nok å handle ut fra et øyeblikks følelser og innskytelser. Sant kristenliv er en tjeneste — eller en livsstil som krever både intellektuell og materiell innsats over lang, lang tid. Mye har gått tapt fordi livstidsmisjonærene er byttet ut med korttidsmisjonaerer og spesielle aksjoner fra giverne der hjemme. Kulturforståelse og tiltro bygges først opp etter årelang tjeneste, gjennom levd liv blant de menneskene Gud har kalt en til å tjene.

Prosjektarbeid og døråpning

Norsk  pinsemisjon  startet  mellom Ava Guaraniene sist på 50-tallet. Gjennom årene har medisinmenn og eldre ledere følt seg truet av den fremmede kulturen misjonærene førte med seg og som spredte seg mellom dem. Da lesebokprosjektet startet på 90-tallet var det både i Norge og her i Paraguay dem som kritiserte det og mente det ikke var nok «åndelig». Misjonærer skulle forkynne Guds Ord og ikke hjelpe indianerne til å bevare sin gamle kultur slik vi gjorde, l dette prosjektet fikk eldre ledere, medisinmenn,— kvinner og andre, fortelle om sin kultur og sin historie, og det ble bøker som vil «snakke» lenge etter at de selv er døde. Etter at vi hadde gitt ut omtrent ti slike bøker, sa en av de gamle medisinmennene: «Nå først skjønner vi at dere virkelig bryr dere om oss!» Det var litt av et tankekors for oss gamle misjonærer...