Vi
satt på den internasjonale
flyplassen i Asuncion. Jeg skulle
hjem til Norge da min far var
alvorlig syk. Sammen med meg
var familie og venner som skulle
si adgjo. Midt i folkemengden
så jeg en kjenning, en
menonitt-kristen. Vi hilste,
og han presenterte for meg en
gammel onkel som han fulgte
på flyet ti! Europa. Han
bad meg også å se
etter onkelen, da denne bare
kunne tysk, og flyselskapet
var det nasjonale paraguayiske.
Da
vi etter første flyetappe
gikk ut i Salvador i Brasil,
kom vi i prat. Han på
sin platt-tyske dialekt, og
jeg med mine enkle tyskkunnskaper
fra realskolen. Men med godt
humør gikk det.
Han
var en staselig mann. En patriark
etter måten å te
seg på. Liten av vekst.
Firskåret, bred og tung.
Hendene bar preg av tungt arbeid,
og jeg skulle tro han greide
å ta tyngre tak enn de
fleste, enda han var langt over
det vi norske kaller «pensjonsalderen».
Det
første han sa, var at
han var glad for å treffe
en misjonær og en bror
som forkynte evangeliet. Ingen
ting kunne stilles opp mot det,
mente han.
Jeg
ville vite hvem han var, og
det var greit. Han var russisk
mennonitt, bosatt i Tyskland.
Opprinnelig kom han fra Ukraina,
der han hadde vokst opp sammen
med en stor familie. Men så
hadde den ene etter den andre
av slekten kommet seg ut av
Sovjet, og nå hadde han
besøkt en søster
som bodde i Paraguay, og som
han ikke hadde sett på
50 år. Det var sønnen
hennes som hadde fulgt han på
flyplassen.
Samtalen
som fulgte, først på
denne flyplassen, og siden ved
stoppene i Madrid og Ziirich,
var noenlunde slik:
-
Hvordan var det å være
en kristen i Sovjet?
-
Jo, en tid hadde vi fred. Men
så kom forføgelsene.
Jeg så dem reise den ene
etter den andre. Barna mine
reiste også, men jeg ville
bli. Til slutt var det bare
kona og jeg tilbake.
Da
myndighetene tok til å
forfølge oss, splittet
de opp familien. De sendte noen
her og andre der. Jeg ble sendt
til mange steder, og til slutt
var vi ved grensa til Monglia.
Derfra var det jeg kom ut og
vi kunne atter samles hele familien.
-
Dere ble altså tvinget
til å flytte fra sted
til sted. Hvordan virket det?
-
Gud brukte det til vekkelse
Visst var det sårt og
vondt, men Gud vendte det til
det beste. På sted etter
sted brøt det ut vekkelse,
og slik ble mange flere frelst
enn om vi hadde bodd fast på
ett sted.
-
Hørte dere i denne tiden
på kristne radioprogram?
Kjenner du for eksempel Earl
Poysti? |
|
-
Et smil går over ansiktet
hans.
-
Jo visst kjenner jeg ham. Og
ikke bare han, men mange andre
også som nådde oss
gjennom radioen med Guds Ord.
Vi lyttet på alle kristne
sendinger. De gav oss kraft
og håp.
Under
samtalen senere i ventehallene,
var han veldig opptatt med å
fortelle om inntrykket av de
kristne i den frie verden. Det
var som han ville prente inn
i meg, og be meg om å
bære videre den livsvisdom
han tok med seg ut fra forfølgelsene
i Øst.
-
Du sa han, jeg ble skuffet da
jeg kom til Tyskland og til
Paraguay. De kristne lever så
langt fra Gud. I
Sovjet
levde vi så nær,
så nær, til Gud.
Vi måtte det. Her er de
kristne så opptatt med
de materielle og jordiske ting.
Jeg
var på en stor kirkekonferanse
i Tyskland. Der ble jeg skremt.
Den ledende biskopen i den største
evangeliske kirken satt der
ved en anledning og spurte meg:
«Hvorfor er vårt
folk så lite grepet av
Gud?». Men selv satt han
med vinglasset og sigaretten.
Og jeg greide ikke å holde
meg: «Få vekk det
der. Hellige eder for Herren,
og folket skal bli grepet av
Gud.»
-
Var det aldri slikt å
se i Sovjet da?
-
Nei, det ville være utenkelig
der. Folk levde ydmykt og hellig.
Han tidde en stund. Jeg lengter
stundom tilbake. Der levede
vi i motgang og strid. Vi måtte
leve nær Gud.
Min
søster sa til meg: Ungdommen
er ikke slik som vi var. Og
jeg så at hennes barn
og bambam var opptatt med de
materielle tingene. Folk der
hadde for liten tid for Gud
og for sine barn. Derfor var
ungdommen på avveier.
Jeg refeset dem og gav dem det
Ordet som vi var oppdratt ved:
«Hør Isrsel! Herren
vår Gud, Herren er en.
Og du skal elske Herren din
Gud av alt ditt hjerte og av
all din sjel og av all din makt.
Og disse ord som jeg byder deg
i dag, skal du gjemme i ditt
hjerte. Og du skal innprente
dine barn dem og du skal tale
om dem når du sitter i
ditt hus, og når du går
på veien, og når
du legger deg, og når
du står opp. Og du skal
binde dem som et tegn på
din hånd, og de skal være
som en minneseddel på
din panne. Og du skal skrive
dem på dørstolpene
i ditt hus og på dine
porter. (5. Mos. 6, 4-9).
Han
lette det opp i sin gamle og
velbrukte tyske Bibel, og påla
meg å forkynne dette og
pålegge de kristne denne
sannheten.
På
dette grunnlag hadde han opplevd
vekkelse både innenfor
og utenfor familien! Forts,
s. 19 |
