Av de mange indianerstammer (tribus) jeg kom i berøring med i de sydamerikanske urskoger, var guajaquis de som stod på det laveste standpunkt som mennesker. De hadde næsten ingen kultur og blev av de andre indianerstammer betraktet som dyr og unaturlige små vesener. De skilte sig også ut fra andre stammer i utseende og levevis, og især blev de sett ned på på grunn av deres pygmé-lignende størrelse.

Jo mere jeg fikk høre om deres primitive levemåte, desto mere lokkende blev det nærmere å undersøke dem, hvordan de så ut og hvad slags liv de egentlig førte.

Mange videnskapsmenn og reisende hadde nok forsøkt å komme i berøring med dem, men det misslyktes for de fleste. Tross mange anstrengelser fikk de hverken se nogen guajaqui eller deres husgeråd. I villnisset tror jeg neppe nogen annen enn. min bror og jeg har opnådd å se dem. Man fant nok spor som man på grunn av deres eiendommelighet antok måtte være efter disse små indianere, og man fulgte sporene så langt man kunde. Men den, uendelige urskog frembyr uanede vanskeligheter, og man behøver mange års øvelse for å kunne ferdes med den letthet og ferdighet som er nødvendig for å kunne se og erhverve noget fra denne sky og ville indianerstamme.

Jeg har opholdt mig 12 år i de sydamerikanske urskoger, og jeg var pasjonert jeger, derfor lærte jeg til sist å kjenne urskogen.

Jeg fikk leilighet til å etterstrebe og utforske guajaquiindianerne, idet jeg hadde en stor tømmerdrift nettop i de strøk i Paraguay, hvor de ofte ferdedes. Tross den gode anledning og den store interesse jeg hadde av å få fatt på en guajaqui, var dette stykke arbeide det vanskeligste jeg nogensinne hadde foretatt. I to år gjorde jeg gang på gang energiske forsøk før det i januar 1899 endelig lyktes min bror og mig å få tak i en av dem, samt å samle eksemplarer av alt det husgeråd de var i besiddelse av. Deretter studerte vi deres levevis.

Guajaquis opholder sig som før nevnt i Paraguay mellem 25. og 27. breddegrad og 56. lengde på et område av omtrent 150 miles mellem San Pedro (en landsby ca. 100 kilometer fra Villa Encarnasion) og caaguazu (en indianerby ved floden Monday's utspring. Monday faller i Alto Parana like overfor Iguazu, som skiller Brasilia fra Argentina) og Tacuru Pueu (også et lite sted ved Alto Parana, kjent for sin jerbaindustri). Jerba er den te som benyttes i Syd-Amerika (Hex Paraguaysensis). Hele strekningen er bevokset med tett urskog. Der finnes dog enkelte små åpninger såkalt campestres, hvor ikke en busk vokser, kun høit gress og strå av en crientusart. Disse campestres er omtrent cirkelrunde med myraktig og vannrik jord. Rundt omkring vokser da i almindelighet tett med palmer, især en art, kalt pindo saiu. Denne palmcart, hvis bark er hård, har en ganske bløt og hvit marg og ved, så den er lett å hugge.

Omtrent 30 kilometer fra en større biflod til Alto Parana kalt Pirapo (fiskesprang) hadde jeg på en lengere jakttur efter tapir funnet en sånn campestre i urskogen, hvor det nettop vakte min opa merksomhet at en masse palmer var omhugget. Av de spor vi fant, kunde vi forstå, at guajaqui-indianerne opholdt sig der til visse tider for å samle levnesmidler. Mange trær var uthulet med øks, et tegn på at de hadde tatt honning ut fra bikubene. Biene har nemlig sine kuber i hule trær. Der er mange sorter bier, og hver av dem gir forskjellig honning av smak og aroma.

Denne av oss påtrufne campestre kalte vi senere for campestre guajaqui.

Ved å undersøke palmestubber og omhugne palmer fant vi at indianerne måtte ha besøkt stedet allerede for år tilbake, og at de nu for ikke mange dager siden hadde hugget en god del palmer. I disse palmer søkte indianerne en stor del av sin føde. Nu skal vi høre hvordan.

Under nymåne felles en del palmetrær, ja, så mange som mulig, især av den foran nevnte pindo saiu. Den ytterste topps marg kalles eogollo de pindo, er hvitgul og ligner vår kålrabi. Den spises rå. Selve palmestammen blir liggende på jorden til den aldeles råtner innvendig, hvilket skjer på ca. 4 måneder. Uhder forråtnelsen fremkommer der i treets kjerne en masse hvite larver, kalt tambu, ca. 3 cm. lange Og optil en lillefingers tykkelse. Disse larver inneholder en fettaktig substans og er meget nærende. En annen tambnart finnes også i en slags bambus, kalt tacuapi, men er ikke så velsmakende og nærende som pindo tambu.

Det er også av stor betydning for civiliserte mennesker å kjenne disse larver, da deres fettsubstans er en utmerket pomade til å beskytte mot mosquitos og andre insekters djevelske bitt.

At palmene måtte hugges ved nymåne fikk vi vite av canguaindianerne, og at de behøvde 4 måneder for å råtne og for at der skulde gå mark i dem, erfarte vi ved ofte å besøke campestre guajaqui og der legge merke til, når guajaquiene kom tilbake for å høste deres delikatesser. Jeg la da også merke til at indianerne ikke hadde leiret sig på den åpne plass, men like ved og under traerne, hvor de hist og her hadde små ildsteder.

Kun en enkelt rekke spor såes, så man skulde tro at kun en indianer hadde vært der, men saken er at hele flokken trer i samme fotspor. Jeg forsøkte å følge sporet, men måtte opgi det snart, da det var vanskelig å se i den tette urskog,, hvor disse små og smidige vesener ikke engang behøvde å brekke en kvist for å komme frem, mens vi andre mennesker måtte bruke kniv og hugge oss frem.

Jeg spekulerte ut den ene list etter den annen, men kom ikke til noget resultat. Ergerlig blev jeg over at jeg som god jeger ikke skulde greie dette, når jeg hadde opnådd å felle de derværende dyrcarter.

Så kom jeg på den tanke å benytte mine kloke jakthunder, de samme som hadde hjulpet mig å erhverve trofeer av urskogens villdyr. Især hadde jeg en overordentlig klok hund som forstod omtrent alt jeg sa til den. Vi var de beste kamerater og hverandres forsvarere, når det knep.

Gang på gang satte jeg den på guajaquispor og hisset den etter. Endelig fikk vi los på dem, men de små indianere sprang i skogen som rådyr og stanset ikke på milevis, så vi måtte gi op flere ganger.

En dag bestemte vi oss for en lengere undersøkelse opefter floden Pirapo, og samtidig skulde vi drive jakt. Med 4 hunder drog min bror og jeg med min tjener Joce avsted langt opefter floden, inntil vi traff en påfallende merkelig demning av sten. Det var klart at demningen var laget av indianere, og ved nærmere undersøkelse av sporene fant vi at det var friske guajaquispor. En del halvdød fisk i demningen tydet også på, at indianerne hadde vært der samme dag på fiske. De legger nemlig ut åte av dyrefarmer og lignende for å lokke fisken, inn i demningen, hvorefter de forgifter vannet med safa ten av urter som bedøver fisken, så den kan tas med letthet.

Her forstod vi at chaneene var de beste for oss til å kunne fange en guajaqui, hvorfor vi slapp hundene på sporet og hisset dem avsted. Jo, hundene var ivrige, så indianerlukten satt nok ennu igjen i sporet. Det varte vel 10 minutter før hundene gav hals, men da blev det en hissig los som snart gikk over til stålos. Vi var ikke sene til å komme frem vi heller, skal jeg si, skjønt det var meget bambus og haner å sno sig imellem, og vi oftest matte hugge oss frem.

Hundene stod og stirret rett op mot toppen av et stort akasiatre, så vi skjønte vesenet måtte være der oppe etsteds, men det var ikke godt å få øie på, da en veldig masse bladrike grener dekket. Vi kjek og kjek, men kunde ikke opdage noget. Allikevel var vi absolutt sikker på at der var et eller annet dyr eller menneske i dette veldige tres krone. På barken kunde vi se tydelige merker efter klør eller negler, og like ved treet fant vi en øks av sten, festet i et treskatt. Det var en guajaquis øks, da kun disse indianere bruker den slags primitive greier.

Vi var altså nu sikker på at vi hadde en av de meget efterstrebte guajaqui-indianere tett ved oss, men å fange ham levende det blev nok ingen lett sak. Hadde vi hatt øks med, så tror jeg nok vi vilde ha hugget treet. Men vi hadde ikke det, og den øks vi hadde funnet, var absolutt ubrukbar på den slags tre.

Så tilbød Joce sig å klatre op i treet. Bevæbnet med sin maehette og min revolver klatret han ber hendig opefter trestammen, inntil han kom til nærmeste gren. Da hører vi det rasle i kvist og løv høit oppe i treet, og Joce får se et glimt av krabaten, hvorfor han utbryter: «Der så jeg ham, Patron, han ligner en ape, og han har en kølle i hånden!» Da jeg hørte om køllen, blev jeg engstelig for gutten og bad ham være forsiktig, så guajaquien ikke slo ham ihjel; det var best å holde sig på avstand. Men Joce krabbet videre fra gren til gren, så omsider forsvant også han i det tette løv.

Så hører vi det suse i luften, og ned kommer guajaquien, styrtende sig i det tykke bambuskratt. Han hadde simpelthen kastet sig ned fra det over 12 meter høie tre. Da vi sprang frem for å gripe ham, ja, da var han vekk som en katt og hundene i full los i hælene på ham. Denne los varte bare et øieblikk, så var det stålos igjen mye verre enn første gang.

Der stod guajaquien på et nedfallstre med kølla i den ene hånd, mens han holdt sig i en gren med den annen. Snakk om villmennesker og disses ville, dyriske fjes. Jo, her hadde vi rette sorten foran oss, og vi gledet oss over å ha fått stifte bekjentskap med ham. Han så jo ikke nettop ut til å ha nogen lengsel etter å lære oss å kjenne, for linn gjorde sig ferdig til å forsvare sig etter beste evne. Han glodde stygt på hundene; det var jo heller ingen morsom situasjon å stå der med 4 arrige hunder og 3 mennesker omkring sig.

Når vi og hundene nærmet oss ham, vrengte han ørnene, gren og freste på kattemanér og hevet køllen til slag. Det var en undersetsig og kraftig liten plugg, som nok vilde slå så det kjentes, så vi måtte ordne oss deretter når vi skulde gripe ham. HvorJan skulde vi så ta fattJo, vi hadde alltid et lite rep med oss når vi var på jakt, og dette laget Joce en lasso av. Han kastet lassoen, og min bror og jeg stod ferdig til å gripe guajaquien, når lassoen var fast og Joce halte inn. Flere ganger dukket indianeren sig unda lassoen, men da han hadde 3 menneskers angrep å passe sig for, var det ikke så greit å klare sig i lengden. Lassoen slynget sig om den hånd guajaquien holdt køllen i, og dermed drog Joce i alt det han orket, og rev ham ned fra treet. Så var min bror og jeg over ham i et sprang, idet vi samtidig kommanderte hundene til å holde sig vekk. De arrigste av hundene hadde vi koblet. Min bror fikk tak i guajaquiens ene fot, men måtte øieblikkelig slippe taket da han fikk et bitt i armen. I samme øieblikk fikk jeg min dengang kraftige neve om guajaquiens nakke, og dermed var han ferdig. Hurtig fikk vi repet hans armer fast, en rem om hans ene fot og han var vår fange. «Nju! Njau! Nju! Njau;» skrek han uavlatelig og bet og glefset omkring sig som en hund. I forhold til sin størrelse var han svært sterk, han var jo ikke mere enn 1,30 m. høi. Hadde jeg vært alene om ham, har jeg mine tvil om jeg hadde greid ham uten å gi ham nogen ytre skade, og det var jo slett ikke meningen. Tvert imot vilde vi på ingen måte gjøre ham noget ondt. Det var bare av videnskapelig interesse vi gjorde denne fangst.

Merkelig nok varte det ikke lenge, før guajaquien gikk etter oss som en bandhund; men det kunde også være av frykt for våre hunder, som gikk og passet ham fra alle sider. Da vi nærmet oss kanoen ved Pirapo, fikk han plutselig et anfall av raseri, slet og bet i remmen, skrek nogen merkelige papegøieskrik, freste som en katt og kastet sig til jorden, så det var et lite basketak å få ham ombord. Siden gikk det greit å få ham med hjem, hvor vi slapp ham løs i et værelse for sig selv. Til å begynne med sprang han på veggene, hoppet og dan» set som en villkatt, men omsider gav han sig til ro. Allerede dagen etter spiste han rått rådyrkjøtt, tambu og honning.

Vi hadde jo stor interesse av å få ham civilisert en smule, men opfatningsevnen var svak. Vi opr nådde å få ham til å spise kokt mat og til og forstå enkelte ord i guaranisproget, såsom kjøtt, vann, honning o. s. v. Å  få ham til å være renslig, klæ sig og arbeide var meget vanskelig. Klærne rev han istykker, og det eneste arbeide han utførte, var kurver av bambus. En gang tok jeg et stort speil og satte foran ham, men da blev det vel leven. Han gjorde alle slags apesprang, grimaser og vendinger, fløi frem og tilbake, snart like inn på speilet, snart lengere unda og snart bak det. Til sist utstøtte han, et merkelig jubelhyl og skoggerlo. Han blev så glad i speilet, at han blev aldeles ulykkelig da jeg vilde ta del bort, og jeg måtte derfor la ham beholde det.

Jeg tenkte på å få ham såpass menneskelig at han kunde transporteres til Europa, og det hadde jeg nok muligens opnådd, hvis ikke byldepesten var kommet til Paraguay og hadde avskåret oss fra all tanke på annet enn å frelse oss selv ut av landet.

Alt det husgeråd som guajaquiene hadde mistet, da de blev jaget av hundene og oss, samlet vi op og opbevarte omhyggelig.

Fjorten dager efter jakten på guajaquien hadde vi en jakttur på samme sted, da vi tenkte oss muliga heten av at guajaquiene vilde samle sig og søke efter sin kamerat. Det viste sig ganske riktig at de hadde vært der, men denne gang for å preparere våre jaktmarker på en listig og ondskapsfull måte, så vi selv skulde bli fanget. Jeg skal gi nogen eksempler på deres list, men skal først gjøre nogen bemerkninger.

I urskogen har de ville dyr sine bestemte veier, de såkalte cariles, som de selv gjør sig ved hyppig å gå på samme spor. Mange sånne cariles finnes, der dyrene har sine drikkeplasser i de små bekker. Men tydeligst sees veiene ved de såkalte bareros. Barero er en liten plass i urskogen, helst ved bekkers utspring, hvor jorden er blitt så optråkket av dyrene at den ligner en velling. Denne jord inneholder saltholdige stoffer. Til sådanne steder søker dyrene ved nymåne og samles da ofte i store masser. Hver dyrcart har sin egen harero, likeså er det med fuglene. Ja, endog enkelte indianerstammer har det på samme vis. F. eks. disse guajaquis. De omtalte dyreveier benyttes av indianerne og oss jegere for lettere å komme frem, og de vante jakthunder vil alltid søke efter spor der. Dette forstår guajaquien meget godt. Overalt på disse cariles hadde de nedrammet pinner med spissen vendt opad og ca. 20 em. over jorden. Pinnene lages av stenhårdt palmetre og tilslipes så spisse som nåler. Hundrer av sånne var nedrammet og tildeka ket med løv og planter så man ikke kunde opdage dem før man trådte på dem. For oss som hadde støvler var jo faren mindre, råen for de innfødte og for hundene derimot kunde et sånt sår av en pinne være farlig. De innfødte der oppe, for det meste de såkalte guaranis, går næsten alltid barbent.

Foruten pinnene hadde de laget store huller, ca. 2 m. dype. Disse var sindrig tildekket, så det var næsten umulig å se dem. På bunnen var anbragt pinner på samme måte som nevnt, så når et menneske eller dyr styrtet nedi, måtte alltid en pinne ramme legemet.

Etterat mine hunder hadde dumpet nedi en sånn fallgrube og lå der og hylte uten å komme op, og en av mine folk hadde stukket en pinne i foten, fant vi det rådeligst å være forsiktig og opgi

jakten den dag. Vi satte kurs rett igjennem urskogen for å komme frem dit vi mente å treffe våre tømmerarbeis dere. Dette var en lang marsj, men vi skulde allikevel undersøke skogens beskaffenhet, så vi la i vei.

Den tredje dags morgen hørte vi ca. 300 m. fra det hinl vi satt og nød vår matte, en voldsom stålos av m .<v v.ire hunder. Min bror sa at den unge hund li.idde antagelig en fasan eller en ape i et tre. Jeg trodde først det samme, men da losen blev så bestyrtelig og hissig, kunde vi ikke annet enn springe dit for å se. At der var noget oppe i et tre som hunden glante og bjeffet på, det blev vi straks klar over, og da min bror som var gått på den annen side av et digert laureltre, skrek til mig: «Her har vi ham, jo; kom hit skal du få se noget rart, gutt,» var jeg ikke sen til å komme mig frem. Jo, der hang en guajaqui død. Straks blev nærmere undersøkelser anstillet, idet vi kløv op for å se, og vi fant snart ut hvordan saken hang sammen.

Denne lille guajaqui var kløvet op i treet for å hugge ut honning. Til å hugge med bruker de den før omtalte stenøks. Når så hullet er såvidt stort at de kan få presset hånden inn, slenger de øksen ned på jorden, tar et lerkar i den ene hånd, mens de med den annen hånd graver honningen ut og hela ler den i lerkaret. Nu finnes der ofte trær med svært hård ved og hvor åpningen til kuben er bøid og trang, sånn som her var tilfelle. Stakkaren hadde fått hånden inn, men ikke fått den tilbake mere. Han hadde rimeligvis slitt og slitt til han ikke kunde mere, og så til sist krepert.

For bedre å kunne holde sig fast og sitte makelig mens de hugger, benytter guajaquien en bast, kalt uaimbe (Philodendronart). Denne taes av lianeplantens luftrøtter. Den er meget sterk og råtner aldri, ikke engang i vann. Guajaquien binder basa ten om sig og fester den til treet der han har funnet bikuben så han uhindret kan sitte og hugge med sin lille primitive stenøks.

Guajaquien klatrer i trærne og springer fra gren til gren som en ape. Han kaster sig ned fra sitt skjul i treets tette løv og forsvinner som et lyn i urskogens kratt. Han klatrer ikke som vi ved å slå foten om treet. Han setter føttene tvers for, slår de krokete tærs negler i barken og spaserer op. Er treet tykt gjør han en løkke av uaimbebast og setter mellem føttene idet denne strammes ut og fester sig i treets ru bark. Likeså har han en bast omkring treet som en slynge og med en ende av basten i hver hånd. Så flytter han basten med hender og føtter hver sin gang og spaserer op.

Den døde guajaqui var allerede næsten råtten, og vi rørte derfor ikke ved ham. Hans øks og kølle som lå ved foten av treet, tok vi med oss.

På turen gjennem skogen fant vi ut at guajaquiene hadde gått mot den kant, der den omtalte campestre guajaqui lå, så vi pønset på om de muligens denne nymåne vilde ta tambu ut av palmene. Det var ganske riktig hengått 4 måneder siden de var hugget. Det vil si det var som de innfødte sier, den femte nymåne, medregnet den hvorunder de hadde hugget.

Vel kommet hjem regnet vi ut nymånedagen, og da vi hadde utstudert en plan for hvordan vi best skulde få betrakte disse sky villmennesker, satte vi oss straks i bevegelse for å utføre denne.

Fremkommet til campestre guajaqui under øsende regnvær, hvilket var meget heldig, da derved våre spor blev utvisket, tok vi straks til med å gjøre et større hull i jorden ved siden av et gigantisk akasiatre, som var innhulet og som bare hadde en inngang så stor at et menneske kunde komme inn. Dette tre var benyttet av villsvinene som toeca, d. v. s. som tilfluktssted under forfølgelser og til å huse de små unger.

Hullet i jorden blev gjort så stort at sammen med det hull treet hadde, utgjorde det plass til 3 person ner. Det var min bror, jeg selv og Joce. Hullet og deg opkastede jord blev omhyggelig tildekket med planter, mos og kvist, så det umulig kunde sees at menneskehånd hadde berørt det. Så gjemte vi oss i treet alle tre med utsikt til sidene gjennem mindre huller. Noget behagelig opholdssted var det jo ikke, især da vi måtte holde oss aldeles stille.

Heldigvis blev vår ventet ikke mere enn 8 timer, for ved middagstid horte vi plutselig nogen merkelige lyd lignende papegøienes, og ikke lenge efter omtrent 50 m. fra oss slakk en liten figur hodet frem, speidende og lyttende til alle sider som et vilt dyr. Straks efter fulgte flere guajaquis, aldeles nakne.

De så på hverandre, gjorde nogen grimaser og tegn, hvisket så noget idet de stakk nesen i været som de vilde lukte sig til noget. De gav inntrykk av å være som tobente dyr, da de liopet sig sammen og tittet spørrende på hverandre om der var nogen fare på ferde.

Tre av dem kom like henimot der hvor vi var og slo sig ned. Vi antok at det var en familie. Mannen bar en kølle i høire hånd og en stenøks i venstre samt om halsen et bånd av dyretenner. Kvinnen bar en kurv av fin bambus på ryggen. Denne var festet til et redskap på hodet, så hun kunde ha armer og kropp ledig, og all byrde hvilte på hodet. Redskapet lignet en hette med to flettede bånd på sidene, alt gjort av palmerøttenes fibrer.

I kurven var alt husgeråd samt et barn. Da hun satte kurven fra sig, sprang barnet ut og begynte å gjøre grinaktige sprang i det fri. Lenger borte var flere barn, men de holdt sig alle for sig selv og nær kurven.

De små barn hadde ualmindelig stort hode. De lignet frosker.

Moren tok nu frem et trestykke og en rund pinne. Ved å dreie pinnen rundt på et bestemt sted på trestykket, fikk hun ild i det. En harpiksaktig klump som var anbragt tett ved siden av trestykket, gjorde tjeneste som knusk.

Når de satte sig ved ilden, var det kun to ved samme ildsted og alltid like overfor hinannen, kun med fotsålene mot ilden.

Så tok kvinnen frem to lerkar. I det minste var tambu, i det største honning. De hadde også en skje av tre, som de skrapte honningen av lerkaret med og slikket av. Tambu blev tatt med fingrene, dyppet i honning og fortært med stort velbehag.

Et av palmefibrer strikket klædningsstykke la kvinnene på jorden til å sette sig og sine barn på.

En kvinne kom med et levende rådyr i kurven. Det var sammenbundet om føtter og hode med uaimbebast. Hun slengte dyret på jorden, og mannen tok straks sin kølle og gav det et slag i skallen. Det var kraft i det slag, for dyret døde øieblikkelig. Derefter tok han hurtig en nålespiss pinne og staikk dyret i hjertet, så den fine blodsprut stod ut. Dette utstrømmende blod veksledes de om å drikke.

Med den spisse pinne blev også rådyrskinnet oprevet og så vrengt av, hvoretter den ene del efter den annen, blev revet av dyret og fortært med rovgjerrighet, idet de med tennene slet bitene av og slukte dem hurtig.

Andre hadde døde slanger og frukt av palmetrærne. Slangene blev tatt ved hode og hale og ført over ilden et par ganger, så blev nakken knekket og skinnet vrengt av, hvorpå de tok det tilslipte trestykke, der som nevnt også blev benyttet som skje, og skar slangen op i stykker som blev fortært med en viss forsiktighet.

Mens de således gjorde sig livet hyggelig, var de på samme tid uhyre vaktsomme. Hvilken som helst lyd av fugl eller lignende var nok til å bringe dem på bena. Som et lyn var de oppe med køllen i hånden og kurven på ryggen. Selv barna var snare til å krabbe ned i kurven og forsvinne der.

Vi fikk ikke inntrykk av at de var så særdeles tilfreds med tilværelsen. Ikke et smil eller nogen munterhet hørtes blandt dem. De var alvorlige, og det så ut til at føden var hovedsaken.

Uthuggingen av tambu begynte også straks. De fordelte sig parvis eller optil 4 og samlet tambu i lerkarene. Enkelte hugget også palmer. Istedenfor at vi hugger med øksens egg vendt nedad så skåret i treet blir ned mot jorden, hugger de omvendt, og skåret blir mot treets topp. Dette gjøres for at sten» øksen ikke skal falle ut av skaftet. Det var forresten kraft i deres øksning. I det hele tatt var de alle små, kraftige, undersetsige karer med gode muskler. De er som nevnt 1,30 m. i høide, har stor, bred hjerneskalle, ravnsvart, rett opstående hår, stivt som hestetagl. Det vokser næsten helt ned til øynene, så pannen blir meget lav.

Halsen er kort og meget tykk, så den omtrent går i ett med hodet. Øinene er skjevtliggende som hos våre lapper, og har et nokså dyrisk uttrykk. Nesen er bred, litt opstående og flattrykt. Munnen stor og åpen. De eldre kjennes på at to av underkjevens fortenner vokser noget over overleben.

Tannbygningen er sterk og elfenbenhvit. Armene er lange og hendene nokså store med sterke negler. Overkroppen er plump og uproporsjonal. Maven er især stor og utviklet. Bena er tykke, korte og sterke. Føttene er innadvendt og firkantede, idet de er bredest fremme. Tærne går i en linje, er kroket og forsynt med sterke negler, hvilket gjør at de klatrer med større letthet.

Huden er svært tykk og foldet. Farven er brunsort. På hele legemet, undtagen hodeskallen, vokser ikke et hår, selv om de også er gamle folk. Noget sprog kunde vi ikke forstå at de hadde, kun nogen dels hviskende, dels hoie lyd. Men de forstod nok hverandre godt.

Når noget var på ferde, utstøtte de en lyd som: «Nju! nju!» Og når de tok tambu i munnen, sa de ofte: «Tajipa haña!» Dette ord tajipa har jeg siden forstått er det riktige for tambu, og hana betyr sannsynligvis god eller deilig. For de riktig slikket sig om munnen før de uttalte ordet.

En av de andre kastet med en kølle på trestamnier. Han slengte den, så. den tykke ende gikk foran som en kule rett mot treet og med en betydelig kraft og sikkerhet. Samme slags køller bruker de til å slå ihjel ville dyr med, dyr som er styrtet i fall-grubene, for øksen brukes kun til å hugge med.

Jeg antar at mellem 70 og 80 guajaquis var samlet omkring campestren, og det var også hovedstyrken av dem. Ved nærmere å spørre de omkringboende indianerstammer så som cangua, eliiripa, viorocayanos og mb.iraeuyus har jeg fått ut at der i det hele fantes omkring 400. De lever mest i flokker fra 2 til 10, men samles til tambumåltidene.

Da vi hadde iakttatt deres forskjellige måter å te sig på, var det jo den letteste sak å få disse småfolk på bena. Vi utstøtte et eneste hyl, og dette var nok til å bringe hele flokken til skogs på et eneste minutt.

Vi krøp så frem av vårt skjulested, dekket det til og forsvant. Vi vilde ikke at de skulde opdage vårt underjordiske sted, da vi måskje siden en gang Vilde benytte oss av samme.

Guajaqui-indianerne lever altså omtrent som dyr. Deres hus er urskogens trær, og deres føde det som finnes i skogen. De gjør ingen synderlig ugagn, kun på mulesler har de smak. En nnildyrnakke er for dem en lekkerbisken. Muldyrene går nemlig og beiter langt inne i skogen, og da kan det jo hende de faller i guajaquienes fallgruber. Muldyrene tilhører enten tømmerdriverne eller jerbateroerne (det er folk som arbeider i jerbaindustrien).

Andre indianerstammer avskyr disse småfolk og dreper dem hvis de kan. Men de er også redde for dem, så det hører til sjeldenhetene at en guajaqui blir drept av en annen indianer. Det kommer vel også av at guajaquiene er så sky og dyktige til å springe i skogen.

Vi har ofte lagt igjen ting i skogen der disse indianere ferdes, men kun en gang hendte det at de stjal en øks. Denne fant vi ved siden av en ikke langt fra stedet omhugget palme. Han hadde prøvd øksen, men sannsynligvis hugget sig et eller annet sted, da en størknet blodflekk såes ved siden av. Rimeligvis hadde han trodd at dette redskap var et eller annet forhekset vesen, og slengt det fra sig og tatt til bens.

Stammen har nok som andre stammer sine casiquer (høvdinger) som de kaller bombca, ellers kunde vel ikke så mange samlet på en gang komme fredelig ut av det. Dyr og fugler har jo også sin høvding, så det er jo rimelig. Jeg har den tro at kun casiqueene bærer halsbånd av tenner, for vi opdaget kun to som hadde sånt.

De fleste indianerstammer har sine hellige steder og sin tro på et eller annet vesen eller ting, men disse guajaquis har visselig intet sånt. Jeg vet nem» lig at alle andre stammer som bodde i Paraguay på det område hvor jeg ferdedes, hadde et hellig sted, kalt Baybera. Dette sted ligger ved floden Acarays utspring. Acaray er en biflod til Alto Parana og munner ut i denne ca. 2 miles nedenfor Tacuru Pucu. Dette hellige sted, Baybera, er ennu ikke besøkt av nogen hvit mann, da indianerne ikke tillater det. Merkelig nok må alle omkringboende stammer dit en gang om året, og da er de alle fredelig stemt mot hverandre. casiquene får da, der sine ordrer av den aller øverste casique, som residerer der og som sannsynligvis omgis av en tropp utsøkte indianere. Den store høvding med sine utvalgte menn danner også en slags jury. Ved Baybera blir alle forbrydelser dømt og straffet. Jeg har hørt at endog dødsstraff forekommer. Forbryderen blir da pisket eller slått ihjel. Der avgjøres også tvi.stigheter og familieår liggender.

I 1899 gav den store høvding ordre til å gjøre et krigstog mot guajaquiene. Disse hadde slått ihjel en del muldyr for jerbnteroerne, som opholdt sig i skogen for å høste jerba. Indianerstammen cangua skulde passe eslene for jerbateroerne, og da så eslene blev drept av guajaquiene, måtte jo hevnen komme.

En canguahøvding hadde fått tak i et remingtongevær og med dette i hånd gikk han i spissen for ca. 400 canguas. Det bar igjennom urskogen mil etter mil, inntil de fikk presset guajaquiene mot Alto Pararana og ringet dem der. Her var det jeg traff nogen av canguaindianerne. En morgen hørte jeg nemlig krigshyl langt unda, og da jeg allikevel var på jakt, vilde jeg tilfredsstille min nysgjerrighet ved å gå dit og høre hvad som var på ferde.

Jeg traff den ene lille flokk indianere effer den annen. De hadde leiret sig i ring hist og her i skoa gen og skulde nu holde krigsråd. En av casiquene fortalte mig at de hadde drept 6 guajaquis, og to var fanget og bundet til hender og føtter. Disse staks karer skulde bringes til den store høvding ved Baybera, hvor de sannsynligvis skulde piskes ihjel. casiquen fortale mig også at de hadde opgitt å få livet av casique guajaqui, han var udødelig. De hadde skutt på ham på nært hold både med kule og pil, men intet bet på ham, så det var soleklart at han hadde forbindelse med den onde. casique guajaqui hadde slengt køllen i hodet på en fremstående canguacasique, så det var tvilsomt om han stod det over. Denne sårede casique blev båret til det hellige sted, der den store høvding antagelig har medisin-menn eller trollmenn, som enten kurerer eller synger vedkommende inn i evigheten.

Jeg spurte om guajaquiene aldri fikk komme til Baybera, og om de ikke hadde noget hellig sted selv. Han svarte kun at guajaquis var ansett som dyr, og han lo hånlig av dem.

Mange reisende har ment å ha funnet og ha vært i berøring med guajaquis, men det har vist sig oftest å ha vært feiltagelse. Det har vært andre indianerstammer som også har vært små av vekst, og hvorav flere kan stå på et meget lavt standpunkt, især når de ikke har vært i berøring med civiliserte mennesker. De kan da ligne disse guajaquis i vesen og skyhet noget. Således har de vært forvekslet med enkelte canguas. Disse har pil og bue og påkaller skogens trær og dyr ete.