«Herren hjulpet oss.» 1. Sam. 7.12

Det har nå gått flere måneder siden dere kjære K.S.-lesere har fått høre nyheter fra arbeidet her i Paso Cadena, Paraguay, og vi ønsker gjennom disse linjer å få ny kontakt med dere.

I den tiden str. Anna skrev sin siste artikkel i K.S. og fortalte fra arbeidet her, var jeg i Asuncion for å reparere jeepen, noe som også lyktes.

I mai reiste jeg igjen til Ybyrarbana for å besøke indianerne der borte, og også for å fortelle dem at fordi vi manglet arbeidere, så kunne vi ikke begynne arbeid blant dem ennå. Skuffelsen og bedrøvelsen var stor ved å høre denne triste nyheten. Ved et tidligere høve snakket vi med str. Anna om arbeidet vårt her, og om hvordan vi kunne planlegge det for å få mer framgang. Hun sa at hun kjente det som Guds vilje at vi skulle vie mer oppmerksomhet til arbeidet blant barna. Dette har jeg også følt på i lengre tid. Vi kunne hente noen av disse barna som bor så langt borte, og ha dem her hos oss. På den måten kunne de få anledning til å komme i skolen for å lære å lese og skrive, og det som er mest nødvendig av alt, få lytte til Guds ord. Jeg tror disse tankene er Guds vilje. Denne nyheten, at de kunne sende noen barn til oss, ble som en liten trøst for indianerne der borte.

Vi har tatt dette steget i tro. I den tiden jeg besøkte disse indianerne, hadde vi ikke, og har heller ikke nå, det som er nødvendig til å begynne med dette. Vi tenker å bruke til dette internatet for barna de rommene som str. Anna og str. Liselotte nå bor i. Derfor må det nye huset, eller rettere sagt tilbygget til hospitalet som de skal bo i, bli ferdig så fort som mulig. I den tiden jeg var der borte og besøkte disse indianerne visste vi ennå ingen ting om hvordan vi skulle få ferdig dette huset, men det har gått så fint, og nå er det håp om at det skal bli ferdig dette året.

 Vi tenker å begynne med åtte barn, og for at de skal ha noe å spise, må vi plante mye manjokka og andre ting som trenges. Vi har allerede plantet en del, og en ny stor åker holder vi på å rydde i disse dager. Her finnes ikke noe marked eller forretninger hvor vi kan kjøpe det som trenges. Det spises det som plantes, og om det ikke plantes, blir det heller ikke noe å spise. Til dette kommer så alt det andre som trenges til barna: senger | og sengklær og sko. Og vi må få den nye skolen ferdig. Gud har aldri sviktet ennkjønt vi har gått gjennom tunge prøverr både åndelig, timelig og legemlig, men alltid i det rette øyeblikk har hjelpen fra det høye kommet. Hebr. 4, 16. Vi tror at arbeidet er i Guds vilje, og vi vet at på en eller annen måte vil det bli gitt oss det nødvendige for å realisere alt. Hjelp oss å be til Herren at det aldri må fattes oss tro og mot. Hvis noen kjenner saken lagt på sitt hjerte, og vil stride sammen med oss, så er vi usigelig takknemlig.

Her er mange steder som er svært åpne for evangeliet. Indianere har kommet gående fra steder som ligger mer enn 100 km. borte, og bedt at vi måtte følge med dem for å begynne arbeid. Også fra disse stedene ønsker vi å hente noen barn, slik at de kan få være her i skolen.

Vi ber at Herren må utruste arbeidere fylt med den Hellige Ånd, for høstmarken her i Paraguay.

Nå er vinteren snart omme, og folk kommer mer til møtene. Når det er kaldt, er det vanskelig å samle dem, for de har ikke klær nok til å verne seg mot kulden, og da sitter de heller tett rundt bålene sine. Vi forventer at Herren skal frelse mange indianere dette året.

Hjertelig broderhilsen deres medstrider

Bruno Müller.