Telefonen ringer. Det er tidlig på morgenen og uvanlig med ringing på denne tiden. Det er Astrid fra Ypacarai som er «på tråden». Hun sier ganske snart at hun ringer fordi hun har et trist budskap å bringe. Så forteller hun at Bruno Muller plutselig er død i en ulykke. Jeg fatter det ikke, og spør opp igjen, men hun må bare gjenta den uforståelige sannheten, at Bruno har fått hjemlov den 21. desember, bare 38 år gammel.

Mine tanker går tilbake 16 år i tiden, da jeg fikk møte Bruno for første gang. Han kom til Asuncion med sin gamle jeep for å kjøre meg til Paso Cadena. Jeg kom ut til min første periode i Paraguay. Vi var sammen i arbeidet i nesten fire år der oppe i skogen, og jeg lærte Bruno godt å kjenne. Bruno var framfor alt en bønnens mann. Hver eneste morgen i Paso Cadena mellom klokken 4 og 5 hadde han sin bønnetime. Han bodde i en liten jordhytte, og derfra hørtes det godt utover misjonsområdet når han bad. Bruno var meget gudfryktig, og han studerte mye Guds ord. Han gikk aldri på noen bibelskole, men den Hellige Ånd gav ham dyp innsikt i Ordet, og han var en dyktig forkynner. I de årene vi arbeidet sammen, lærte jeg å sette stor pris på Bruno. Jeg beundret hans ferd blant folket. Han hadde en egen evne til å kunne omgås alle mennesker. Han snakket spansk og guarani, foruten tysk og svensk, og ved at han snakket språket til indianerne kom han lettere i kontakt med dem.

På de mange turene han gjorde rundt om i skogene, overnattet han ved bålet sammen med dem og spiste som dem. Han var elsket av indianerne. Når han var fremme fra skogen i mer siviliserte trakter, og han var å se på kontorene i Asuncion, hvor han iblant hadde mye å gjøre, for han talte varmt indianernes sak. var han rene diplomaten og visste meget godt hvordan han skulle legge fram sakene for disse høye herrene. Jeg lærte meget av ham.

 Han hadde en kampfull, men rik tid i Paso Cadena. På de mange turene han foretok var han iblant truet på livet, men Gud holdt sin beskyttende hånd over ham, for ennå lå det mange gjerninger som ventet på denne ungdom , men som så helt hadde innviet sitt liv til | Guds tjeneste.

Etter fem år i Paso Cadena ble Bruno gift med Margarita Axell. Sammen tok de opp virke på et nybrottsfelt i Sør-Paraguay, og arbeidet hadde båret rike frukter. En livskraftig menighet er vokst fram med mange utposter. Da Eben-Ezer ble oppbygget, stod Bruno som rådgiver for prosjektet, og han var meg til uvurderlig stor hjelp. Mange ganger reiste han de 800 km for å komme og hjelpe. Hvordan han kunne makte alt, er nesten ufattelig. Men han hadde en jernvilje, og kjærligheten til Guds verk drev ham fram.

Fra 1975 tok Bruno over som forstander for Filadelfia i Asuncion. Menigheten var splittet og ødelagt og på falittens rand både økonomisk og åndelig. Her har han sammen med Margarita gjort en kjempeinnsats. I dag er det en blomstrende menighet med stor utpost virksomhet. Han hadde faste programmer i radio, og begynte også å gi ut igjen månedsbladet for menigheten Filadelfia.

Han stod midt i et stort og rikt arbeid da livstr´den plutselig ble kuttet over i en i en trist ulykke. Det synes som om Gud har veldig god råd. Her ute roper høstmarkene på arbeidere. Aldri har det vært så åpent for evangeliets budskap her i Paraguay. Men vi må bare bøye oss i ydmykhet for han som aldri noensinne tar feil, og takke for hva Herren fikk bruke sin tjener til gjenom disse virksomme årene.

Må Gud styrke Margarita og barna, som aller mest føler tapet av en elsket mann og en omsorgsfull far

Fred over Bruno Müllers minne!