Ved årsskifte la PYM fram en «Virksomhetsplan for 1998». I denne planen er det fokusert på forskjellige land rundt i verden som PYM på en særlig måte vil satse på i år. I Latin-Amerika falt loddet på Paraguay. Hensikten er å styrke søsterkirkene i landet, samt følge opp det sosiale arbeidet i landet som PYM står bak.

I planen er det satt opp en del tiltak for å nå disse målene. Et viktig tiltak blir å informere menighetene om tilstanden i landet, gjennomføre innsamlingsaksjoner for å kunne sende ut nasjonale evangelister, oppmuntre menn og kvinner til å realisere misjonskallet de går med.

Paraguay har ca. 5 mill. innbyggere. Gjennomsnitts alderen er 20,2 år (i Norge 36 år). I landet er 92,9 % katolikker. Bare 3 % av befolkningen har blitt betraktet som gjenfødte kristne, men i de senere år har dette tallet endret seg noe i positiv retning.

Misjonen i landet kan deles inn i paraguay- og indianer-misjonen. De nasjonale overtar mer og mer av ansvaret for menighetsarbeidet. I løpet av et par år vil mange av de misjonærene som nå befinner seg på feltet komme hjem. Det vil derfor være et stort behov for nye misjonærer i Paraguay.

I paraguaymisjonen står Filadelfia, Ypacarai, sentralt. Forstanderen her er lederen for alle de andre paraguay-menighetene i landet. I dag er barnehjemmet i Ypacarai en stor utfordring for de nasjonale og misjonen. Her finnes ca. 15 handikappede barn, som ikke har foreldre eller annet støtteapparat rundt seg. Gjennom en prosess de siste årene er barnehjemmet nasjonalisert og pengene som misjonen tilførte arbeidet er delvis borte. Søsterkirken sitter med hovedansvaret for økonomien, et problem de vanskelig kan makte alene i en overgangsperiode.

For framtiden håper jeg at menighetene engasjerer seg i og tar ansvar for arbeidet misjonæren gjør, ikke bare støtter misjonæren som person. Ofte vil nasjonaliseringsprosessen mislykkes når pengestrømmen misjonæren hadde i ryggen helt eller delvis opphører. Virksomheten blant indianerne i Paso Cadena ble startet i 1957/58. I dag er det en levende indianermenighet på stedet. Indianerne står for en stor del av menighetsdriften, de utgjør eldsterådet og har forkynnerkrefber blant seg. For alle som har besøkt menigheten kjenner til begeistringen i sangen, det samdrektige bønnebruset, tjenervilligheten og gjestfriheten som møter en. Martin er evangelisten i menigheten. Han ønsker å gå ut med evangeliet til nærliggende indianerkolonier. Noen steder går det buss, men svært sjelden. Andre steder er veien så dårlig at det er nesten ikke mulig å komme fram med bil, og ofte er avstanden så stor at sykkel og apostlenes hester er lite effektive. Iveren og gløden har de, farene omgir dem, men evangeliet skal fram.

Etter et møte i en koloni ca. 4,5 mil fra Paso holdt Martin et møte. Denne kolonien har hverken åpnet seg for skolevirksomhet eller evangeliet. Som et resultat av en tilsynelatende gjestfrihet prøvde medisinmennene å forgifte broderen. Bare etter to spiseskjeer suppe ble han syk, og tok fatt på hjemveien til fots den natta. Det gikk bra, men dere forstår at det er åndskamper som må kjempes. Vi må stå sammen med dem i bønn. En motorsykkel ville vært til stor hjelp for en evangelist i dette området.

I området rundt Villa Ygatemi og Curuguaty er det mange indianer kolonier. Minst to av indianerne fra dette området går på den skandinaviske bibelskolen i Asuncion. I vår har de gjennomført en toårig bibelskole. Disse ønsker å forkynne det glade budskap til sine egne, men hvem skal støtte dem?

Etter hvert som flere av de nasjonale blir frelst og får bibelkunnskap, trenger de noen av våre midler i en overgangsperiode. Flere av menighetene som brenner for dette folket, kunne være med og støtte arbeidet videre ved økonomisk å hjelpe evangelistene til å virke i sine områder. Vil du være med og støtte dem økonomisk for å nå sitt eget folk? Gud har kallt dem slik han kaller oss.

Jørgen Claumann eri 1998 FELTSEKRETÆR I FELTUTVALGET FOR LATIN-AMERIKA