Det hendte bare for en kort tid tilbake. En dag kom en liten søt pike til misjonstasjonen her i Ypacarai. Hun var i 8-års alderen, og den fillete kjolen var så altfor stor til den magre skapningen. Hva ville hun tro? Hun stod der så forsakt før hun endelig kom fram med sitt ærend: «Jeg skulle spørre fra bestemor om dere ville ha meg.» Og så sa hun ikke mer, men bare ventet på et svar. Det var vondt å måtte gi et negativt svar. hun hadde hatt så godt av å komme i et annet miljø, å få spist seg mett og fått klær og ikke minst kjærlighet. Så gikk hun hjem igjen til bestemoren, som helst så at hun ble hos oss . . .

Noen hundre meter fra der barnehjemmet er under bygging. bor det en fattig familie, dvs. det bodde en familie der. For kort tid tilbake døde moren av tuberkulose og etterlot seg fire barn, den yngste på to år. Nå hadde det stilt seg helt annerledes hvis deres far virkelig hadde vært far for de små. Men saken er den at han bor ikke hjemme, men i hovedstaden sammen med en annen kvinne, og han har ingen interesse for sine barn. Så blir det til at de får tilfeldig pass av naboer omkring, men hvor lenge kan det gå slik?

Vi ville gjerne nevne disse konkrete eksemplene utenfor vår egen «stuedør» -- men det er så mange andre som har det på samme måte.

Det er kanskje de som nå vil spørre:  Kan slike ting virkelig skje?   Ja. i dagens Paraguay hender slikt stadig. Folket er svær fattig, og det er ofte vanskelig for menn å få arbeid. Samtidig er moralen svært lav i landet og det er helt alminnelig at ugifte unge piker har ett eller flere barn med forskjellige menn. Så må da den altfor unge moren ut og tjene litt penger, og barna blir tatt hand om av andre i familien, eller de må klare seg selv. Andre gir bort barna sine, de makter ikke å skaffe mat til de mange små. Av den grunn har en også funnet barnelik i elvene i Paraguay. Det hele endte med en tragedie!

Det er for å møte noe av dette behovet at vi nå har satt iang bygging av et barnehjem her i Ypacarai, og når dette skrives er allerede grunnmuren ferdig. Tomten som er på ca. 9 mål, er kjøpt av midler som menigheten i Sandnes og noen støttemenigheter har gitt gjennom sine misjonærer Sigrunn og Oddmar Byberg. Hele hjemmet blir på ca. 150 m² grunn­flate, men foreløpig må vi bare bygge en del av bygget til vi får nok midler til å fortsette. Området ligger vakkert til på et høyde­drag like utenfor byen i landlige omgivelser. Den asfalterte hoved­veien inn til hovedstaden går like forbi.

Vi vil derfor gjerne be om, og vi gjør det med frimodighet. for det er Guds sak og barns nød det gjelder, at de som leser disse linjer vil gi oss en hjelpende hånd, slik at vi slipper stopp i byggingen av barnehjemmet p.g.a. mangel på midler. Og vi tror ikke at vi ber forgjeves, da vi har kjent Guds ledelse og rike velsignelse over denne sak. Vi ber i første

rekke om hjelp til fullførelsen av selve barnehjemmet. Vedrørende selve driften, så vil vi forsøke senere å få såkalte "adoptivforeldre" til hvert barn.

Det er også behov for en eller to søstre som kan gå inn i arbeidet på barnehjemmet. Skulle det være noen misjonskandidater som føler seg kalt til bindet og gjer-! ningen, så be først om Guds , ledelse i denne sak og skriv til j oss hvis du forstår at dette er Guds vei. 

Når vi nå bygger dette barne­hjemmet. så vet vi at dette hjemmet kan møte tre store behov i Paraguay:

l. Av erfaring har det vist seg at det er helst barn og ungdom i   som er mottakelige for evange-'   liet. De eldre katolikker er så mye mer bundet i sine tradi­sjoner og i sin religion. Vi ser derfor barnehjemmet som en enestående anledning til å gl den oppvoksende slekt noe annet enn katolske læreset­ninger, nemlig evangeliet til frelse.

2. VI tror at barnehjemmet vil skape tillit og «goodwill» blant den katolske befolkning. Mot­standen fra den katolske kirke er hard, og presten advarer oss «vranglærere». Ved å rek­ke en hjelpende hånd til de mange små, tror vi at det k«n bryte ned noe av denne mot­stand.

3. Så har vi det rent sosiale behov som allerede er nevnt for. Nøden roper Imot oss, og vi vil gjerne gjøre som Jesus sier:

«Den som tar Imot et sådant barn for mitt navns skyld, den tar Imot meg.^>

— Jeg skulle spørre fra beste­mor om dere ville ha meg . . . Hvilken nød ligger ikke bak disse ordene? Tenk om det var ditt barn som måtte gå og faktisk tigge om husly og kjærlighet? Det var tungt å svare nei — hun måtte gå tilbake til bestemoren som hadde nok med seg selv.

Vi vil la denne lille, søte skap­ningen representere all den nød som finnes blant de små her ute. Hennes spørsmål har satt seg fast l våre hjerter. Neste gang hun kommer, ville vi så gjerne svare et «ja» og åpne døren for henne Inn til barnehjemmet — inn Ul kjærligheten  og inn til Kristus.

VIL DU GI HENNE OG DE ANDRE EN ANLEDNING?

Kasserer for barnehjemmet er:

Helge Martinsen,

Hanaborgveien 43 a, Lørenskog p. å.

Deres i tjenesten

Jorunn og Lars M. Førland.

Ypacarai, Paraguay.

Vi anbefaler ovennevnte sak på det aller varmeste — og håper at mange vil være med å gi en hjelpende hånd. slik at byggingen av barnehjemmet kan bli fullført.

Sigrunn og Oddmar Byberg, Gunvor og Josef Iversen. Gerda Lillian Ardalen. Asta Hadland