Så går vi igjen mot varmere tider her ute i Brasil — for dere hjemme blir det nok motsatt. Vi er glad for at kuldetiden passerte med ikke for mye kulde. Friskt kan det gjerne være for oss nordmenn, men når gradestokken kryper ned på bare 10 varmegrader inne i huset, da synes selv vi det kan være nok.

Men arbeidet kan ikke stoppe av den grunn. Møtene må gå sin gang både her i byen og på alle utpostene. Men vi merker jo at det er tynnere i rekkene i vintermånedene, og da særlig på «spinnesiden». Det er heller ikke så greit for våre fattige venner å ta ut i alt slags vær. Ofte har de ikke en bluse eller jakke til barna, og som regel er de uten sko. Når da en nordmann sitter med genser,   vinterdress, frakk og skjerf for ikke å fryse, kan en godt forstå at de nøler med å «ta ut».

Nylig fikk vi ut enda en stor kasse full av klær til utdeling, fra vår dyktige og driftige menighet på Lørenskog. Mye godt barnetøy var det der, og en mengde sko og sandaler fra guttemisjonen. Vi har allerede begynt utdelingen av dette, men må holde av en god del også for alle utpostene. Det er så mange som trenger hjelp, og vi er glad for å kunne gi noen klesplagg til de verst stilte familier.

Mye sykdom er det også iblant dem. På grunn av dårlig ernæring blir de ofte angrepet og bukker lett under for det minste.

Vi hadde et tilfelle for en tid tilbake. En søster i menigheten ble syk, og det viste seg at det var tarmslyng. Hun led forferdelig, og hun lå hos sin familie, men de er ikke kristne. Da vi kom dit, fant vi henne liggende på noen filler på golvet, og vi fikk beskjed av familien at vi måtte sørge for å få henne et annet sted, for der kunne hun ikke ligge, bare fordi hun var en kristen! Det stod en stor seng i rommet, men den var visst for god for en «vranglærer», selv om hun hadde store smarter. Vi løftet henne likevel opp i senga mot familiens vilje. De ville visst helst at vi skulle tatt henne med oss straks, så det ut for. Dagen etter tok vi henne like vel hjem til oss, og en uke senere døde hun her. Hun hadde store smerter helt til det siste, så hun bare lengtet etter å flytte. Nå er hun der hvor ingen nød eller død finnes.

Vi skulle bli minnet om evighetens alvor mer enn en gang den uken. Ikke mange dager etter sloknet enda et liv — en liten hjerteknuser av en brasiliansk jente — sovnet inn i armene til Jorunn på legens kontor. Også for henne var det nok best at det ble slik, da halve kroppen var lam. Uken etter ble vi kalt ned til et sted om lag 40 km unna, hvor en eldre broder fikk et illebefinnende og døde straks etter. Han var bestandig så trofast til å komme på nadverdmøtene hver første søndag i måneden. Blid og fornøyd var han alltid, og når han hilste på meg, var det bestandig disse ordene som møtte meg: «Gud er god, broder!» Nå er han hjemme og hviler ut.

For å få utvidet vårt sosiale arbeid, har vi så smått forsøkt å få i stand

poliklinikker på utpostene. Da benytter vi gjerne hele dagen på stedet hvor de innfødte kan få «gratismedisin» og annen behandling, dersom det trengs. Vi har også med oss vaksine for forskjellige sykdommer til vaksinering av barna i landsbyene. På denne måten har vi en god anledning til å komme i kontakt med de utreiste på stedet — de får også med seg litt medisin for sjelen — traktater og innbydelse til møtet. Erfaringene har lært oss at der hvor vi har fått. inngang blant folket, er hvor den hjelpende hånden er kommet først.

I disse dager venter vi besøk av Gerda Lillian Aardalen og Ranveig Edwardsen som er på gjennomreise til Bolivia. De vil antakelig bli hos oss et par uker, og vi gleder oss over å treffe dem igjen. En blir jo ikke bortskjemt med norske visitter, og når vi da i tillegg bor langt utenom selve «allfarveien», ikke langt fra den argentinske grensen, hører et besøk av nordmenn til sjeldenhetene.

Vi hadde et uventet, men hyggelig besøk av Oddmar Byberg i mai måned i år. Det var kjært å treffe ham igjen, og det var det første norske besøket vi hadde etter at vi flyttet ned til Cascavel.

Av og til blir en på en spesiell måte minnet om at en lever iblant et mer primitivt folkeslag. 120 km herfra finnes en liten gruppe troende, og utposten hører inn under menigheten her i Cascavel. Stedet heter Barra Bonita og ligger langt inne ved en stor flod med mye skog omkring. Det er den styggeste veien vi har vært ute for hittil — hvis en da skal kalle det vei. Det hender også at en må kjøre gjennom små elver for så å treffe igjen veien på den andre siden. Vi har vært og besøkt denne venneflokken noen ganger. I dissa dager har vi fått en uhyggelig melding om at om lag 500 innfødte med våpen har herjet distriktet der nede. De har brent ned en landsby og drept flere mennesker. De har tilrant seg flere sagbruk og et hotell og har gått fullstendig amok. Politi og soldater er allerede reist ned til urosenteret, og det skal visstnok komme forsterkninger utenfra for å slå ned disse opprørerne. Vi tenker jo på våre kristne venner der nede og håper at alt står bra til med dem. Gud er mektig til å bevare, det vet vi.

Det er mange mennesker i dagens Brasil, ja i Sør-Amerika i sin helhet, som trenger det livgivende evangeliet. En behøver ikke gå langt for å finne dem, men på den andre siden av vårt gjerde finner vi de første. Vår nabofamilie er sterkt katolske, og hver eneste kveld kan vi høre barn og foreldre rasle med rosenkransen og be til den hellige Maria. Rett over på den andre siden av veien har vi også en katolsk familie. Jorunn stikker av og til innom fruen, og det setter hun pris på. I hvert rom er det helgenbilder, og hver kveld tar nabokonen fram et stearinlys, og i skinnet av det sitter hun og tilber denne trefiguren. Nåden i Kristus Jesus er for henne full stendig fremmed. Hun tror at hun oppnår evig salighet gjennom sine gode gjerninger. Lydia heter denne nabokonen vår, og kanskje du som leser dette, vil hjelpe oss å be om at Herren må opplate hennes hjerte som han gjorde med hennes navnsøster i fordums dager.

Ja, anledninger til å arbeide finnes ved hvert hjørne. Må Gud hjelpe den enkelte av oss at vi ikke bare blir «plattform-predikanter»  og bare tenker i store tall, men at vi også kan søke opp den ene slik som Jesus gjorde.

Deres i tjenesten

Jorunn og Lars M. Førland

C. P. 31, Cascavel,
Parana, Brasil.