Den 8. desember er for Paraguay en katolsk høytidsdag av dimensjoner — og for enhver utenforstående som får anledning å se på de katolske festlighetene, vil dagen for alltid være risset inn i sinn og tanke. Denne dagen er nemlig viet til gudinnen i Caacupe, "la virgen del Caacupe", som er identisk med jomfru Maria.

Det er dessverre mange røster innen de evangeliske leire både i vårt land og våre naboland som ivrer sterkt for den ekumeniske tanke og ønsker en tilnærming til den katolske kirke. Det tales fra det hold om en «nytenkning» innen romerkirken med hensyn til Maria-kultusen. og de mener at tiden nå er inne til å rekke paven broderhånd. Det er også dem som gjerne skulle ha sett at romerkirkens leder var med på det forestående verdenskirkemøtet i Uppsala!

En skulle ha lyst til å innby disse ekumeniske kirkeledere ut til dagens Paraguay for å overvære festlighetene den 8. desember.

Maria-festen forberedes lang tid i forveien. Alle som vil bruke bil mellom hovedstaden og Caacupe under festdagene, må ha spesiell tillatelse p.g.a. folkemassene langs med veien. Salgsboder av alle slag settes opp, politivakter blir plassert langs med veien, og en blir deretter vitne til en folkevandring uten sidestykke. Tusener av mennesker begynner sin «pilegrimsvandring», fra hovedstaden og går på benene den 6 mil lange strekningen til Caacupe. Ja. «pilegrimer» kan en Be allerede uker i forveien, og etter hvert som den store dagen nærmer seg øker skarene. Det er unge og eldre, mødre med sine små barn på armen, gamle koner, som strever seg fram, ja alle slags mennesker og fra alle samfunnslag. Den 7. desember om kvelden er den seks mil lange hovedveien fullstendig opptatt av i gående. Noen har med seg en pyntet okse som en gave til kirken og andre bærer med seg andre gaver. Noen går også med mursten på hodet for å gjøre pilgrimsveien ekstra strevsom. Før en kommer til selve byen Caacupe, stiger veien i svinger oppover i en strekning på 4—5 km! Her er det slitsomt nok å gå i 35—40 varmegrader og stekende sol. Oppover disse bakkene har det hendt at noen har krabbet på sine knær. Det er et løfte til Maria de da oppfyller, og ved sitt srev og slit er evigheten sikret — tror de.

Den 7. desember om kvelden reiste jeg oppover med buss. Det tok lang tid med kjøretøy også p.g.a. menneskemassene. I Caacupe var det folkesamlinger overalt. Jeg kom meg fram til den katolske  kirken.  Utenfor  på kirkegården kunne jeg telle 20 prester som satt bak hvert sitt i skjermbrett av tøy. På den andre siden lå det mennesker på kne og skriftet for presten. Bak dem igjen stod det lange køer av folk og ventet på tur. Når vedkommende hadde fortalt presten om sine synder, fikk han syndenes forlatelse og nestemann kunne komme fram. Da jeg reiste tilbake ved 10-tiden om kvelden, lå det fremdeles mennesker og skriftet for prestene. Det var vanskelig å skrive om slike ting. det må ses og oppleves. Og det grep en til det innerste å se disse stakkars mennesker stå der i kø og vente på sine synders tilgivelse.

Jeg la merke til at noe spesielt foregikk på selve plassen foran kirken. Der var det bygd opp en stor plattform, og ved siden av stod et stort

lysende kors. Det kom stadig flere til, og jeg regnet med at noe særlig nå skulle foregå. Jeg slapp å vente lenge. Plutselig ble alles øyne vendt mot kirkedøren som ble åpnet, og der kom fire mann bærende med selve gudinnen — l ^ m høy figur av edelt metall som stod på et platå omgitt av røde roser. Alle gjorde korsets tegn, mens Mariafiguren ble båret opp på plattformen, og da hun var vel plassert, begynte fire katolske prester sammen med tusener av mennesker å synge en sang om Maria — en hyllest til "la virgen del Caacupe" — landets beskytterinne. Det var noe inntenst over stunden. Noen stod med sine to blafrende lys i hånden og mumlet fram sine lærte bønner:

"Ave Maria llena de gracia — hellige Maria full av nåde —". En eldre kone stirret grepetmot Maria-figuren mens tårene rant nedover kinnene. Det var Mariadyrkelse i ordets rette forstand! Hele natten mellom 7. og 8. desember var hovedveien full av "pilegrimmer" på vei for å tilbe — mens de trette vandrere som allerede var framme hadde lagt seg ned i parker, på fortauene, ja overalt og sov. Det var barn og voksne om hverandre som hvilte ut etter en slitsom vandring, mens andre fremdeles bekjente sine synder og andre igjen satt på barene og drakk, festet og syndet.

Den store messen ble holdt morgenen etter. Det er det store høydepunktet under festlighetene. Sikkert over hundre tusen er da samlet fra alle landets kanter, ja endog fra nabolandene. Til stede er også landets president.

Hvor det grep oss "utenforstående" å se hvor stor plass Mariadyrkelsen har blant folket. Da «gudinnen» skulle føres tilbake til kirken, ropte prestene: «La oss gi vår hyllest til "la virgen del Caacupe." Og så ble tusener av hodetørkler løftet opp fra folkemassen. og de viftet iherdig mens figuren ble ført bort. En kunne også se noen kvinner som trengte seg fram i mengden og berørte figuren før den ble båret inn i kirken.

i Dette som her er fortalt, er noe av det sentrale i den katolske lære og i katolikkenes bevissthet, nemlig dyrkelsen av Maria. På grunn av dette, er det mange, Gud være takk, som tar klar avstand fra den katolske kirkes lære. Det er slike ting som skjer hvert år den 8. desember i j Paraguay, som vi ikke ønsker at det norske folk skal føres inn i. Jeg tror at hvis dagens katolsk, vennlige kirkeledere hadde overvært den katolske fest i Caacupe, sett henføreisen i Maria-dyrkelsen, overvært skriftemålene i kirkegården. sett synden like om hjørnet utført av de samme fromme  katolikker, ja, i det j hele tatt sett humbugen bak den religiøse fasaden, da tror jeg at noen hver av de «framskritts- vennlige» hadde fått et annet syn på romerkirken. Derfor takker vi Gud i dag for at det ble oppreist en mann som Martin Luther for 450 år siden og som var modig  nok til å tale Roma midt imot, og vi ved ham fikk lys over frelsen «ved tro alene". Vi trenger i sannhet flere «lutheranere» iblant oss som vil stå og kjempe for denne sannhet også i det nye året vi nå er gått inn i— 1968.